Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Bendte og Bjørn Kvarenes: Paal Tallakshavns huus — et hus som ble flyttet. Del 2: Bygningsmessige detaljer

Gruppe 5.8, våren 2006

Skjøt bygningsdeler

Skjøten mellom de to bygningsdelene ved midtgangen på loftet, eldste del til høyre. Foto: Forfatter


Nedtagningen av det gamle huset ble dokumentert med notater og fotografier, spesifisert for den eldste, vestre delen, og den yngste, østre delen, antatt som Cort Wolfs Hus (CWH).

Utvendig panel
Det nærmeste vi kom et opprinnelig panel var i vest gavlen på den eldste tømmerkassen. Her var over- og undertiggere av kraftige dimensjoner. Undertiggerne var opp til 2 tommer tykke og 11 tommer brede, mens overtiggerne var ca 1 tomme tykke og ca 5 tommer brede, med små høvlede kantprofiler. Noen av bordene har tydelige merker etter å ha blitt saget på oppgangssag, og de er slitte i kantene, muligens etter å ha ligget en viss tid i sjøen for å trekke salt og bli impregnert.

Tak
Taket er et åstak, med 2 åser på hver side av mønsåsen. Åsene i den yngste delen fortsetter over midtgangen, og avsluttes ved berøring med den eldste innergavlen. Dette forteller at midtgangen og den nyeste del av huset er bygget samtidig, og dermed oppsto midtgangshuset. Over åsene lå der tradisjonelle takbord, med over- og undertiggere, dekket med bølgeblikkplater.

Himling
Sett i forhold til mange eldre hus er det høyt under taket i Paal Sigfredsson Tallakshavns Huus, nærmere bestemt ca 2,35 m. Takhøyden kan muligens tolkes som tegn på en viss grad av velstand hos Paal og hans Mari. Hvis vi løfter blikket opp mot taket ser vi snart at der er en markert forskjell mellom himlingene i de to tømmerkassene.

I CWH består himlingen av bord med not og fjær, og breddene varierer med størrelsen på tømmeret de er skåret av. For at ikke spikerhodene skulle gå igjennom takbordene, og kanskje for ytterligere å legge press på himlingsbordene var der på loftet spikret gjennom flere ca 5 cm lange, 3 cm brede og 1 cm tykke bordbiter. For å hindre at det skulle drysse ned i 1.etasje var det under himlingen limt gamle aviser, som var dekket med flere lag hvitmaling, de eldste kalkmaling. Selve takbjelkene har vakre høvlede profiler.

I den eldste delen derimot består himlingen av et meget forseggjort og vakkert utformet system av over- og undertiggere, også her av varierende bredder. Underbordene er opp til 1 V' brede og har vakre høvlede profiler. De blir presset ned mot takbjelkene og holdt på plass av tommelykke plugger av furu, som går gjennom overtiggerne og ned i takbjelkene. (Pluggene er like friske som da de ble teljet til.) Dermed berøres ikke de vakkert profilerte underbordene av pluggene. Undertiggerne er følgelig ikke spikret fast, men kan bevege seg fritt med temperatursvingningene uten å sprekke. Genialt, og tett.

Takbjelkene i den eldste delen er enkle, uten tegn til profiler. Sammen med den store takhøyden vitner den forseggjorte himlingen om en relativt god økonomi hos byggherren. Snekkerarbeidet i himlingen minner forøvrig om det vi finner i Hynnestua på Vestfold Fylkesmuseum.

Isolasjon
I den eldste delen hadde der vært kammers på loftet, og her var det gulvet oppå himlingen. Mellom himling og gulvbord lå der tilfarere med isolasjon i mellom, bestående av en blanding av leire, halm og husdyrhår. Forøvrig var det lagt inn laftemose i meddraget mellom tømmerstokkene. Et felt mellom 2 vinduer i CWH ble demontert i ett stykke og satt tilbake i sin originale form, med laftemose og beitskier urørt, alt dette som dokumentasjon for kommende slekter.

Gulv
I den eldste delen lå gulvbjelkene rett ned på sanden, noe vi også vet er tilfellet i Skippergata 6. Dette må ha sørget for god stabilitet, og i områder med god drenering har tydeligvis ikke en slik byggemåte skapt fuktproblemer av betydning.

I den yngste delen fant vi i ikke mindre enn 4 lag gulvbord. Mellom lagene var der tilfarere og isolasjon, vesentlig høy og halm. Dette hadde gjennom årene vært yndede tilholdssted for både mus og rotter, noe flere inntørkede rottelik vitnet om.

I gamle dager sandskurte man gulvene, og sammen med den daglige slitasje førte dette til at gulvbordene hadde en begrenset levetid. Når så ett lag gulvbord var slitt ned, la man bare et nytt oppå, og derved ble også gulvene varmere. De underste gulvlag var umalte, det øverste var malt rød-brunt.

Avstivning av tømmerhuset
Dette må ha vært av stor betydning for å hindre tømmerstokkene i å forskyve seg og dermed bringe veggene ut av lodd. Den viktigste stabilisatoren på tømmerhus er naturlig nok lafte-knutene som holder tømmerstokkene på plass i forhold til hverandre. Dette har nok ikke folk vært klar over når de i senere tid i sin ubetenksomhet har gått løs på gamle tømmervegger med motorsag.

I de gamle dør- og vindusåpningene var der som oftest satt inn beitskier i enden på tømmeret, hvor der også var hugget/saget inn spor til dem. Andre steder var der slått inn 5-7 cm lange biter av gamle ljåblad for å holde tømmer-endene i Iodd

Østvegg på loftet

Østvegg på loftet, østre del. Foto: Roar L. Tollnes


Et annet knep for å holde tømmeret øverst i gavlene i lodd (der er det jo ikke laft til å holde dem på plass), er de svært nøyaktig tilpassede rekspon, med svalehalespor. Formet som kiler ble de slått ned ovenfra, innvendig på stokkene. Hver rekspon dekker 5-6 stokker, og de overlapper hverandre med 2 stokker. I Paal Tallakshavns Huus finnes disse i sin flotteste utføring i CWH, mens de i den eldste er færre og atskillig mindre. Liknende rekspon finnes i Skippergata 6, og i mange vestfoldhus. Jan Stornes antar at dette er en teknikk som er spesiell for Vestfold.

Margsprengning
Dette var noe som ble gjort for å hindre at tømmeret skulle sprekke på uønskede steder. Trekiler ble banket inn på rad og rekke etter hverandre i tømmerstokkene - helst i meddraget hvor en sprekk ville gjøre minst skade - helt til en sprekk oppsto. Denne sprekken utvidet seg etter hvert som stokken tørket. Margsprengning fant vi eksempel på i den eldste delen av huset.

Innvendige vegger
Da vi hadde fjernet nyere veggplater fant vi at tømmeret i den yngste delen var skavhogd og rappet. I overgangen mellom tømmerstokkene var det festet 3-kantlister for å gjøre underlaget så plant som mulig, også disse var skav-hogd. Ellers hadde tidligere ombygning fjernet deler av den langsgående innvendige tømmerveggen, og likeledes alt som måtte ha vært av originale tapeter og paneler.

I den eldste delen hadde tømmerveggen i kammerset først vært blåmalt, for senere å bli rappet. Her hadde man diagonalt på veggen - med ca 10 cm mellomrom - spikret tommetykke splittede rønninger til å holde på leirblandingen. Også sleppveggen mot stua hadde vært rappet på denne måten, for å fjerne ujevnhetene i overgangen mellom hvert bord.

 

I stua, som også hadde vært blåmalt, var der ingen tegn til skavhogging av tømmerveggene, og heller ikke i gangen. Det som var igjen av brukbart panel ble tatt forsiktig ned, merket og satt tilbake på plass etter gjenreisingen. Panelbordene var av ulike bredder, og bredden fulgte treets form. Panelbordene måtte følgelig settes vekselvis med rotenden opp og ned, for ikke å komme helt skjevt ut. Allikevel fant vi at snekkeren på 1700tallet hadde måttet høvle til og felle inn kiler av panelbord, for å gjenopprette lodd.

Piper
Huset har 2 piper. I CWH var pipa fundamentert på loftet, mens den gikk helt ned i den eldste delen. Materialet var soltørkede og ganske porøse teglsten, noen av dem med spor etter en liten kattepus som hadde tatt seg en tur over teglverkets produkter før de stivnet og tørket.

Trapp
Da huset ble revet var hovedinngang til huset i midtgangen på vestsida, og trappa til 2 etasje gikk opp like innenfor. Tollnes fant imidlertid malingmerker på tømmerveggen, som viste at trappa tidligere måtte ha gått opp fra øst, fra sjøsida. Dette var naturlig i tidligere tider, da sjøen var veien, og inngang til huset naturlig nok lå på sjøsida. Malingmerkene vises fremdeles.

Hjørne

Nordvestre hjørne og vestre del, med spor etter rappede og pussede vegger. Foto: Roar L. Tollnes


Tapet

Tapet fra eldste, vestre del. Foto: Forfatteren

Farger/Tapeter
Utvendig var huset hvitmalt da vi kjøpte det. Under demonteringen fant vi rester etter gulmaling under vindusgeriktene og på undertiggerne på nordgavlen, en gulmaling som var svært lik den på Bymuseet på Pukkestad. Da huset var gjenoppføra syntes vi det var riktig å gi huset tilbake sin opprinnelige farge.

Innvendig har den eldste delen stått umalt i lang tid. Tømmer og himling her var opprinnelig mørke-brune, antakeligvis som følge av elde, sot, røk el.l., - før det ble malt rosa ("tyttebær-melk") og senere blått. Taket har etter hvert blitt hvitmalt, med kalkmaling. - Etter gjenoppføringen har vi latt enkelte felter stå ubehandlet, med originalfargen intakt, som dokumentasjon.

Det ble funnet rester etter 3 tapeter; en med store stående blåfargede romber med en blomst i midten, en blå blomstret tapet, og en (den eldste?) med brune blomster mot en beige bunn.


Konklusjon

Så er det vel bare å håpe at hele dette prosjektet som rivingstillatelsen for Paal Tallakshavns Huus førte med seg, har vært lærerikt på flere plan. Huset viste seg å inneholde langt mer av vår lokale og nasjonale bygningshistorie enn noen var klar over, en kunnskap som kunne ha gått tapt for alltid. Det kan være en lærdom å ta med seg når eldre bygningers være eller ikke være diskuteres.

Kilder:
Egne notater, fotos.
Bruk av stoffet avtales med Sandar Historielag.

Sist oppdatert 20.01.2012