Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Roar L. Tollnes: Sandar kirkes hane

Gruppe 5.6, våren 2003

Sandar kirkes hane

Da Sandar kirke i 1992 var 200 år gammel, arrangerte Sandefjord kunstforening og Sandar Historielag en utstilling i Kunstforeningen hvor middelalderkirken også var et av temaene. Fotografiet viser fra venstre værhanen fra 1745, et hjulkors /gravkors fra middelalderen, og tegninger av den revne kirken. Foto RLT.



Det er ikke mange konkrete minner etter den revne Sandar middelalderkirke. Et av dem har havnet på museum. Det er en snart 260 år gammel værhane i jernblikk med initialene til Larviksgreven Ferdinand Anton Danneskiold Laurvig og årstallet 1745. Den staselige tårnhanen fikk bare 45 år på sitt luftige sted før den gamle kirken ble lagt i grus. Hanen passet nok ikke til stilen da den nye kirken ble reist 1790 — 92. Men en ætling fikk sin plass på spiret da Sandefjords gjenreiste kirke etter bybrannen 1900 ble vigslet i 1903.

Tradisjonen med tårnhaner går langt tilbake i tid. Det er kjent at en kirke i St. Gallen i Sveits hadde tårnhane i det 10. århundret, men i løpet av 1700-årene ble hanene meget alminnelige. Anvendelsen var begrunnet i det symbolske, men også det praktiske som vindfløy ble tillagt betydning.

Fra gammelt av har hanen sin sikre plass i folketro og —kunst. Det lange diktet Voluspå fra Den eldre Edda navngir flere haner, en av dem har som oppdrag å vekke Odins hær, og det er som nattklokke og tidsangiver hanen hadde sin spesielle funksjon.

Sveriges siste erkebiskop, Olaus Magnus, som reformasjonen jaget bort fra Sverige, satt nede i Roma som titulær erkebiskop av Uppsala og skrev på latin "Historien om de nordiske folkene". I dette mangebinds verket har også hanen fått sitt eget kapittel. Der skriver Olaus Magnus innledningsvis: "Hanene begynner å gale presis ved midnatt og fortsetter med dette, som nok alle vet, mens den iakttar timefordelingen like til den lyse dag og galer desto mer iherdig jo nærmere dagens timer kommer. ... Når den galer, strekker den seg opp og slår med vingene likesom — slik den hellige Ambrosiani uttrykker det — en våknende budbærer maner de sovende å gå til sitt arbeide." Og Olaus Magnus fortsetter: "Når hanen galer, jages røveren på flukt, den fremmede og vandreren fatter nytt mot, og de syke kjenner seg bedre."

At demoner og spøkelser forsvant ved første hanegal, var en levende tro, også innenfor den katolske kirken i middelalderen. Enkelte steder i Norden var det skikk helt inn i sen tid å la en hane være den første til å gå inn når man tok et nytt hus i besittelse. For den magiske bruken var røde haner ansett for å være mest virksomme, bl. a. ved sokning etter druknede. Den ville gale når båten drev over den forulykkede.

Dersom hanen galte i utide, varslet det ulykke. Var da haneføttene varme, burde en se til ilden, var føttene kalde, varslet det at en på gården ville drukne. Galte hanen i nærheten av stuedøra, var det best å se etter øltønna, for da ville det komme gjester, og en kunne vente like mange lystige gjester som hanen hadde høner med seg.

Fra gammel tid ble hanen med sine glinsende fjær satt i forbindelse med ilden, og begrepet "den røde hane" er ensbetydende med brannkatastrofe. En mulig grunn til plasseringen på kirketårn kan være troen på at den skjermet mot lynnedslag.

Peter Augustiniussen Flor var prest i Sandar da kirken fikk sin værhane. Flor har fått en gate i Nybyen oppkalt etter seg. Det ble sagt om han at "han havde en ypperlig Hukommelse og meget Læsning, men visste lidet at bruge dem begge". Han likte å skrive vers, nærmest i tide og utide. Da hanen i 1745 ble satt på plass, diktet Flor et minnevers som ble lagt inn i kopperkulen som bar værhanen. Det første verset lød slik:

Nu gaar da mit Papiir fra mig i Høiheds gjemme
mens jeg paa Jorden gaar, som ser det aldrig meer.
Min Aand i høie Kor Guds ære best skal fremme
naar Efterkommerne staar paa min Grav og ler.

Giveren av hanen, hvis initialer den bærer, Ferdinand Anton Danneskiold Laurvig, var greve i Laurvig 1704 -1754, og kirkene var grevens eiendom. Han besøkte grevskapet første gang i 1722. En dag ble følget rodd til Malmøya ytterst i Viksfjord og videre til Kaupang. En annen dag var det jakt, og befolkningen i Hedrum og Tjølling ble utkommandert til å jage fram bjørn. Til takk spanderte greven 700 liter godt øl, 10 liter brennevin og 7 kilo engelsk tobakk. Om det viste seg noen bjørn, er ikke kjent.

Tårnhanene har også fått en kristen symbolikk og da med henvisning til "den nye dag" - og som et memento om Peters fornektelse. "Sannelig, sannelig jeg sier deg: Hanen skal ikke gale før du har fornektet meg tre ganger," sier Jesus til Peter. Den gamle salmedikter Prudentius, som døde rundt år 410, skrev latinske salmer, bl. a. 12 stykker til den daglige andakt. Den første er en morgensalme som etter stiftprost Brochmanns oversettelse lyder:

Nu hanens røst og vingeslag
lydt varsler oss den nære dag, 
men Kristus bringer større bud:
Våkn opp, o sjel, til liv i Gud!

Den gamle hane fra Sandar kirke nyter sitt otium noe bortgjemt i Sandefjordmuseene.

Kilder:
Lorens Berg: Sandeherred. Kristiania 1918.
Den norrøne litteraturen. Band I, Edda. Oslo 1961.
Olaus Magnus: Historia om de nordistra folken. Stockholm 1961.
Øystein Rian: Vestfolda historie. Grevskapstiden. Vestfold fylkeskommune 1980.
Henrik Sandberg: Gatenavn i Sandefjord. Sandefjord 1974.

 

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt

Sist oppdatert 24.02.09