Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Alf Strandli: A/S Sandefjord Gasværk. En alvorlig ”nestenulykke".

Gruppe 7.4, Våren 2002

Fyrhuset

Fyrhuset eller produksjonsbygningen for gass, tjære, ammoniakk og koks. Kullhaugen på tomta er stenket med kalkvann. Dagens uttak av kull synes som svart. (Tegning Alf Strandli 1942.)


I Sandar Historielags Kulturminner Høsten 1966, gruppe 7.4 har Oddvar Styrmo (sønn av gassverkets formann) skrevet om A/S Sandefjord Gasværk fra dets planlegging i 1912 til nedleggelsen i 1949. Kulturminnebladet har et bilde av gassverket fra 1933 som viser fyrhuset og gassbeholderen (gassklokken).

Under krigen - mandag den 16. februar 1942, kl. 1230 - skjedde det en ulykke i Sandefjord som kunne ha ført til en katastrofe i Rukla og områdene omkring. Ulykkens dimensjoner eller mulige følger gikk noe upåaktet under en krig hvor store daglige problemer opptok folk.

Jeg skal fortelle om gassulykken ved Sandefjord Gasværk. Jeg var den gang ansatt som yngste mann i kontoret ved gassverket og er antakelig nå 60 år senere den eneste levende av personene ved gassverket fra det året. Det var krig og vi var organisert i det offisielle gassvernet. Jeg hadde tittelen ordonans. Det var mange ansatte ved gassverket. Vi hadde aldri noen øvelse i gassvern, men vi fikk en - ufrivillig. Direktøren Sigurd Nielsen hadde sin bolig inne på gassverktomta. Han var en energisk mann, liten av vekst. Han innehadde noen offentlige verv hvorav et som bestyrer av "morstrygden". Enslige mødre som trengte offentlig støtte måtte oppsøke Nielsen på gassverket og framlegge sin sak. Gassverkets bokholder og kasserer var Alex Larsen Moe, en chevaleresk ungkar som var kjent over hele byen. Han foretok måleravlesningene i de hjem som hadde gass. Gass var den gang en viktig energikilde i mange hjem. Det gikk gassledninger helt ut til bryggeriet. Jeg hadde tidligere bodd i Bø-gården i Storgaten 13 hvor det var innlagt gass. Sandefjords kirke var også oppvarmet av gass. Sandefjords folkeskole som var tyskernes ORTSKOMMANDANTUR hadde gass og fordi jeg behersket "skoletysk" måtte jeg presentere gassregninger der. Det var min plikt, men jeg gjorde meg så liten og usynlig som mulig under slike besøk hos Wehrmacht. Mange hjemme-sittende familier med mannen i alliert tjeneste satt hardt i det og var ikke i stand til å betale gassregningen. Det var trusler om stenging av gassen, men jeg kan ikke huske at det skjedde. Knepet var å betale ned på beløpet med en halv krone. Det var min jobb å innkassere slike beløp.

Å produsere "lysgass" under krigen var ingen enkel sak. Råstoffet var steinkull som måtte importeres fra Tyskland på skipskjøl. På den tiden hadde Tyskland selv bruk for all energi som kunne skaffes. Steinkull var derfor viktig. I Tyskland gikk kull til varme i hjem og industri. Tysklands kjemiske industri brukte kull til bl.a. utvinning av bensin og gummi. Økonomisk kunne kulleveranser til Norge ikke være noen gevinst for Tyskland. De tok jo for seg hva de ville i Norge allikevel. Derfor var det antakelig en bragd at direktør Nielsen klarte å holde kullforsyningene sånn noenlunde i gang. Det lyktes ikke alltid og det ble perioder med gassrasjoneringer og gass produsert på ved. Ved leveransene gikk biltransportene i en kontinuerlig strøm med kull fra brygga via byvekta på Ågårds plass. Der hentet jeg vektsedlene etter hvert og direktør Nielsen finregnet og kontrollerte antallet ankomne biler til gassverket med de som hadde vært innom byvekta. I en nødstid kunne man aldri vite.

Sandefjord Gasværk var allerede gammelt og umoderne under krigen. Det bestod i hovedsak av et fyrhus, en gassbeholder, en kontorbygning og bestyrerboligen. Bygninger og gassbeholder var plassert rundt den åpne 'gassverkstornta" hvor kull ble lagret i en stor haug. Drevet av nøden - eller kanskje til varer i svartebørshandelen - ble det stjålet en del kull fra haugen. Den ble derfor dynket med hvitt kalkvann for å konstatere om tyverier hadde funnet sted. Utenom kontorpersonalet var "gassarbeiderne" delt i to grupper med Styrmo som formann. Gruppene var fyrbøtere og rørleggere. Fyrbøterne var noen kraftige karer. De gikk i skift. Deres arbeide var tungt og det var underlig at de fikk mat nok. selv om de hadde tungarbeiderrasjoner. Rørleggerne Henriksen og Solberg hadde et kontinuerlig arbeide med å pumpe kondensvann fra potter i rørsystemet over hele byen. Dette var ammoniakkvann og rørleggerne bar alltid denne lukten med seg. Gassen måtte renses før den ble pumpet til gassklokken og ammoniakkvann var et biprodukt i gassproduksjonen og ble solgt til bøndene for spredning om vinteren. Det som nå er Ekeberg gravlund var et dyrket jorde med skispor om vinteren. Ammoniakk på snøen her gjorde det svært vanskelig for skiløperne pga. lukten og gassen.

Produksjonen av gass forgikk slik: Kull ble lagt inn i horisontale retorter. Det var rørlignende murte ovner. Retortene var underfyrte i et brennkammer. Ved start av anlegget fyrte man forsiktig i flere dager inntil temperaturen i retorten var riktig. Heretter kunne man i prinsippet ikke slukke fordi retorten ville sprekke ved avkjøling og ny oppfyring. Kullet i retorten brant ikke med surstoff, men den sterke varmen fikk kullet til å avgi gass. Kullet ble forkokset og koksen ble raket ut og solgt som en av de viktigste inntektskildene for gassverket. Noe av gassen og koksen ble ført til brennkammeret for å holde temperaturen i retorten. Balansen mellom avgitt gass og anvendelig koks var avhengig av en viss type kull. En type kull kalt Gasnüsse avga mye gass, men nesten ikke koks. En annen hård kulltype ble til koks, men ga lite gass. For å drøye kullet mest mulig ble det også lagt ved i retortene. Vedgassen var giftigere enn kullgassen og var en økt fare for brukerne. I en periode var tilførselen så knapp på kull og ved at en eller flere retorter måtte slukkes. Etter en slik periode måtte det mures nye retorter. Det var ingen slike murere i Norge og det ble søkt om å få en murer fra Sverige. Det var jo ikke enkelt å få tyskernes tillatelse til det, men det lyktes. Mureren lå på ryggen inne i retorten og murte. Han var en taus person som ikke lot seg lokke inn i noen samtale. Rasjoneringen av gass skjedde ved at gassen ble avstengt i rørsystemet i perioder i døgnet. Dette kunne være farlig fordi surstoff kunne trenge inn i systemet når trykket ble borte med fare for eksplosjon hvis uhellet skulle være ute. Rørsystemet var ikke 100 prosent tett og rørleggerne var alltid ute og snuste etter lekkasjer. Lysgassen hadde jo en umiskjennelig lukt. Isteden ble derfor trykket senket så langt ned at det fortsatt var overtrykk i rørene, men for lavt til bruk hos konsumenten. Fra retortene i fyrhuset ble gassen renset og pumpet ut til gassklokken. For den som aldri har sett en slik klokke skal jegIllustrasjon prøve å beskrive den. Over jorden var det plassert et enormt rundt basseng av jern fylt med vann. I dette bassenget fløt gassklokken av jern. Den var som en omvendt kasserolle og ble styrt vertikalt i skinner på kanten av bassenget. Gassen ble ført inn gjennom bunnen av bassenget og opp til overflaten inne i klokken gjennom et rør fra fyrhuset. Etter hvert som det ble pumpet mer gass inn fløt klokken høyere opp. På sitt høyeste punkt var klokken full. Noen ganger i de trangeste tidene lå klokken veldig lavt. Det var synlig for alle at gassverket fra fyrhuset hadde lite gass på lager. Som sagt var gassverket umoderne. Det hadde flere primitive innretninger. En slik førte til ulykken. Rørledningen som førte fra fyrhuset til klokken gikk under jorden. Ved gassbeholderen var det en brønn for vedlikeholdet av røret.

Det var rørleggernes oppgave å foreta et slikt vedlikehold ved staking. Gjennom en åpning ved gassbeholderen ble det ført ned en svineblære i røret. Blæren ble pumpet opp og stoppet til røret som en ventil. Det primitive var svineblæren. Gassverket var avtaker av svineblærer fra slakteriet. Størrelse og tetthet ble vurdert og de beste eksemplarene ble brukt. Henriksen og Solberg var alltid høyrøstet i samtale. Med noe nedsatt hørsel var de vant til å kommunisere høylydt. Svineblærer var plassert og bar nå hele trykket fra gassklokken. Solberg gikk ned i brønnen ved klokken og Styrmo kontrollerte fra fyrhuset. Staken kom gjennom røret og Solberg skrek stopp. Denne gangen ble han ikke hørt og staken gikk i svineblæren som falt sammen. Vi som befant oss 10 - 15 meter borte reagerte ved at Solberg ropte uvanlig høyt for så straks å bli stille. (Det siste var meget uvanlig). Gassen fra klokken tømtes ut gjennom brønnen og tok pusten fra Solberg som besvimte. Styrmo løp til og fant hva som hadde skjedd og ble selv forgiftet av gassen. Direktør Nielsen løp også til og falt straks om. Kommunens formann Høkedal og rørlegger Hoff holdt til like ved og kom til i redningsarbeidet sammen med gassverkets fyrbøter Arne Eggen. Lysgass inneholder fra 4 - 30% av den giftige kulloksyd. Til sammenligning inneholder bileksos 3 -6%. Gassklokken sank nå fort og hele området var fylt av gass. Lysgass har samme vekt som luft og blander seg raskt med luften. Det gjør den mindre giftig, men brennbar. Noe gass kunne kanskje trenge gjennom røret tilbake til fyrhuset hvor det jo var varme og ild. Det ble slått katastrofealarm fra kontoret og brannvesenet kom raskt på plass. Men her var det ingen brann - ennå. Jeg tror brannvesenet ikke var trenet eller opplært til å håndtere en slik situasjon. Alle i umiddelbar nærhet burde ha vært evakuert, men brannvesenet kjørte selv bilen inn i gassen - uten at det antente. Det må ha vært et utrolig hell. Gassklokken tømtes etter hvert helt, området var fylt av gass. Fyrhuset med åpne flammer i nærheten, brannbil, politi, folk som løp rundt tilsynelatende uten mening. Ingen midler til å stanse utstrømningen. De to kompetente arbeidslederne direktør Nielsen og formann Styrmo var begge satt utenfor. En eksplosjon i denne situasjonen ville krevd menneskeliv og satt i gang en brann i mange bygninger. Brannvesenets materiell var inne i det potensielle eksplosjonsområdet og ikke utenfor hvor de kunne ha gjort nytte. Deler av Sandefjords brannvesen kunne ha gått tapt. Jeg var ikke bedre selv. Jeg holdt pusten og løp til og fra med beskjeder. Men brannvesenet hadde surstoffapparater. De kunne derfor gå ned i brønnen og hente opp Solberg og bringe Styrmo og Nielsen ut i frisk luft. Brannmester Jensen og hans 2 menn gjorde det beste ut av situasjonen. Da klokken var i bunnen og gassen drev bort ravet det folk rundt i ørske. Dr. Bertnes som var tilkalt beordret de forgiftede personene å spasere rundt på området ledsaget av oppegående personer. I alt ble 5 personer utsatt for forgiftning, nemlig Solberg, Styrmo, Nielsen, Arne Eggen og kommunens rørlegger Hoff. Utrolig nok kom alle seg i løpet av dagen, men med en kraftig hodepine. Direktør Nielsen var i dagene etter gul over hele kroppen. Selv det hvite i øynene var gult. Alle de berørte fikk ekstrarasjoner i tre måneder av mat, bl.a. melk. Det siste var man spesielt glad for. Melk var ellers forbeholdt barn.

I en trang krigstid var det selvfølgelig mange som beklaget tapet av all gassen. Trykket forsvant i gassrørene med følgende fare for eksplosjoner ute i byen. Folk ble uten gass til matlagingen. Primusene kom fram hvis man hadde parafin. Røret mellom fyrhuset og gassklokken måtte lukkes og produksjonen settes i gang. Det tok lang tid å fylle gassklokken igjen. Fra og med 18. februar og inntil videre ble det innført gassrasjonering. Det var fullt gasstrykk i rørene fra kl. 0600 - 1400 (søn/helligd. 0700 - 1500). Den midlertidige rasjoneringen varte antakelig fram til neste rasjonering som kom den 24. mars etter bestemmelse fra Forsyningsdepartementet da gass bare var tilgjengelig mellom kl. 0600 - 1300 (sør/h. 0700 - 1400). Vinteren 1941-42 hadde vært særdeles hard med sterk kulde. Ut over våren ble det streng rasjonering på ved, strøm og vann i tillegg til gassen. Vi som hadde vært tilstede på gassverket den 16. februar la snart "episoden" bak oss. I min tid der ble det ikke gitt noen opplæring i ytterligere sikkerhet eller foretatt noen øvelser ved gassverket. Som medlemmer i Industrivernet ble vi blodtypebestemt og utstyrt med armbind som fortalte vår funksjon. Det var alt. Man var ikke så sikkerhets-bevisste den gang som nå og man brukte ikke penger unødig!

Direktørbolig

Direktørbolig i mur inne på gassverksområdet. merk gassbelysningen på hushjørnet. (Tegning Alf Strandli 1942.)


Sandefjord 11. juli 2001.

 

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 08.05.09