Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Sandberg, Finn: Hvalfangstmonumentet 

Gruppe 1.2, våren 2001

Foto: Fotograf Jørgensen, Tore Sandberg


De store tap som ble påført norsk hvalfangst og skipsfart i krigsårene, var ikke minst følelig for Sandefjords flåte. Fire av byens kokerier var senket og bare halvparten av koffardiflåten var i behold. Etter tre års fellesfangst og en konsentrert satsing på gjenoppbygging av hele flåten, var man inne i en sterk ekspansjon for hele byens næringsliv da Nortrashipoppgjøret forelå i 1961.

Optimisme
Det var derfor uttrykk for en felles optimisme da hvalfangstrederne i begynnelsen av 1953 ga uttrykk for ønske om å reise et monument over hvalfangsten, som hadde betydd så meget for stedet gjennom mange år. Og det var vel også en viss frykt for at hvalfangsten en dag måtte opphøre.

Det var nok konsul Lars Christensen som var pådriveren da man ble enige om å utlyse en konkurranse blant norske billedhuggere om utkast til en skulptur, som var tenkt plasset på trekanten utenfor det som den gang var Hvalfangstens Hus, Thor Dahl-bygget. Her hadde Thor Dahl-selskapene gitt tilskudd til kommunen for å få revet den gamle gården der blant annet Havnecafeen holdt til. Det ble bevilget kr. 50 000 til gjennomføring av konkurransen, samtidig som det var antydet en sum på 150 000 kroner til utførelsen.

Over 100 forslag
Flere enn 100 billedhuggere leverte inn forslag, som ble utstilt i Badets spisesal. Den oppnevnte jury besto av: Arkitekt Arnstein Arneberg, professor Per Palle Storm fra Statens kunstakademi, billedhuggeren Hans Jacob Meyer, samt ordfører Frithjof Bøe.

Interessen blant publikum var stor, og det var bred enighet om at juryen hadde truffet et riktig valg ved å gi førstepremien til Knut Steen. Han var den gang bare 29 år, men hadde allerede gjort seg bemerket med to innkjøp til Nasjonalgalleriet og ved å vinne konkurransene om bysten av professor Paasche i Universitetshaven og dikteren Rudolf Nilsen på plassen i Oslo med hans navn. Det siste ble ikke bare godt mottatt da det viste dikteren naken i hel skikkelse med mannens særlige attributter.

Rammen holdt ikke
Det ble fort klart at Steens utkast ikke lot seg realisere innenfor den begrensede ramme på 150 000 kroner. I et møte der flere av giverne ga uttrykk for økonomiske betenkeligheter og nærmest var villige til å skrinlegge hele saken, var det Lars Christensen som løste knuten, da han på sin lune måte ga uttrykk for at hans selskaper kunne være villige til å dekke alle utgifter, dersom dette ikke var i strid med noens ønske. Og dermed ble det slik.

På grunn av den store oppgave og Knut Steens unge alder ønsket konsul Christensen å knytte Per Palle Storm som konsulent til utførelsen. Med hans bistand ble det opprettet en kontrakt med Steen i slutten av 1953, med fast sum og med forutsetning at monumentet ville stå ferdig om maksimum fem år. Utbetalingen skulle skje i form av månedlige rater gjennom kommunen.

Det var med dette gledelige resultat Knut Steen dro til Italia for å hente impulser til det krevende arbeidet som lå foran ham. Palle Storm var overbevist om at monumentet ville bli utført på en kunstnerisk forsvarlig måte. Han regnet Knut Steen for en av sine aller beste elever.

Stiliserte skikkelser
Etter tilbakekomsten 3/4 år senere begynte hverdagen for kunstneren. Utkastet var bare å regne som en sped begynnelse. For å si det kort var det store forandringer som etter hvert ble foretatt, men ideen med fangstbåten med mannskap og harpuneren ballanserende på hvalrumpa ble ikke forandret. Denne ideen hadde Steen fått etter et bilde i Hvalfangstmuseet. Båten er en tilnærmet kopi av den rekonstruerte lettbåten fra Gokstadfunnet. De vesentligste forandringer fra utkast til ferdig skulptur er at harpuneren står oppreist i baugen med harpun og line over hodet, mens han i utkastet stikker spydet i hvalen, og kanskje det som voldte største vanskelighet for kunstneren: utformingen av mennene ved årene, som endte som stiliserte skikkelser etter å være avkledt oljehyrer og sydvest.



Fullskalamodell i friluft 1955. Foto: Arvid Schau Trogstad/ Sandefjordmuseene.

Komite

Komiteen på befaring 1955. Fra v. nr. 2 Lars Christensen, nr 3 Knut Steen, til høyre med hatt og briller rådmann Finn Sandberg. Foto: Arvid Schau Trogstad/ Sandefjordmuseene.


Faglig bistand
Knut Steen hadde vanskelig klart å gjennomføre skulpturen med tillegg av det som kom med etterhvert, uten dyktig faglig bistand. Det var billedhuggeren Alf Bjorhusdal, venn av Steen fra Akademiet, som ble den gode hjelper etterhvert som monumentet tok form. Da hadde kommunen stilt det gamle provianteringslageret, senere Fix Malingfabrikk på brygga, som ypperlig atelier for formålet. Det skulle plass til den enorme kavaletten og båten med alle remedier. Selv om det ble arbeidet til alle døgnets tider, var Steen ikke den som sa seg tilfreds uten å ha vært gjennom alternative løsninger til nær sagt minste detalj.

Derfor sprakk også tidsskjemaet. I begynnelsen av 1958 var det ikke stort igjen av kontraktsummen. Ennå var ikke modelleringen avsluttet. Sammen med Palle Storm var jeg med til konsul Christensen for å forklare situasjonen. Når kunne man regne med at arbeidet var avsluttet? Ett år? Nei, det trengtes nok lenger tid. Christensen var som vanlig bare elskverdig, og det endte med at han avtalte med Steen at arbeidet skulle fortsette uten annen tidsbegrensning enn "snarest mulig" og med fast lønn kr. 2 000 i måneden. Etter møtet husker jeg Palle Storm uttalte: "Du er Norges heldigste kunstner med slik behandling av oppdragsgiveren etter kontraktsbrudd!" Etter den tids forhold var kr. 2 000 i måneden ingen dårlig gasje.

Monumentet roterer
Men andre ting kom til, og konsul Christensen var med på ferden. Det endte med steinplatået med kompassrosen og bassenget, gjerdet rundt i granitt og jern med motiver fra hvalfangst og dyreliv, som er regnet som fremragende kunstverk alene, og til slutt vant sivilingeniør Erling Corneliussen også gehør for å montere eget maskinrom under monumentet for at det kunne rotere, samtidig som det herfra skulle være elektronisk styring av fontene- og lysanlegget. Elektrokonsulentene Gogstad & Johnsrud leverte opplegget for disse arbeider. Spesialarbeidere fra Vigelands-anlegget i Oslo utførte steinsettingen, mens skulpturene i steingjerdet ble hugget i Tjølling og smijernsarbeidet utført av Kunstsmia i Sandefjord. Fra tidligere var sivilingeniør Kristian Hjellnes, Oslo, engasjert som konsulent for grunnarbeidene. De fremsto som et særskilt problem, da det var bestemt å plassere monumentet i rundkjøringen Jernbanealleen —Strandpromenaden. Den gamle fyllingen her var et dårlig utgangspunkt, når det skulle tåle en vekt på mer enn 20 tonn.

Grunnen til den nye plassering hang sammen med at Park Hotel med Hvalfangstens Hus, som sto ferdig i desember 1959, og som arkitekt Arneberg opprinnelig hadde tenkt oppført på tomten nedenfor Folkets Hus, var gitt ny tomt etter riving av Sosietetsbygningen.

Støpt i København
Nå gjensto støpingen. Det var et så stort og vanskelig arbeide at man måtte til utlandet. Rasmussens kgl. Hofstøberi i København var Skandinavias mest ansette og fikk oppdraget, etter at seniorsjefen hadde vært i Sandefjord og bedømt leirmodellen og avtalt betingelsene. På ettervinteren 1960 hadde jeg gleden av å være med Knut Steen og Palle Storm til Rasmussens støperi, hvor gipsen var avløst av den edle bronse. Oppdelt i nøye tilpassede seksjoner ble så det hele fraktet hit og satt sammen av støperiets egne folk. Det var et krevende arbeide, herunder også en finjustering av vektene for å få det hele til å balansere. Kommunens ingeniørvesen var til stor hjelp gjennom hektiske dager i mai og juni. Det ble blant annet nødvendig å slanke halen for å oppnå riktig vektfordeling. Det avskavede kobber skal være gjenopppstått som hane på taket av byskolens leskur, en hyggelig skulptur som Bjorhusdal hadde syslet med på "fritiden". Senere etterlot han også et annet arbeid: bysten av Johan Knap utenfor Sjøfartsmuseet.

Konkurransen om Hvalfangstmonumentet resulterte også i en annen tilvekst til Sjøfartsmuseet. Skulpturen på sydveggen er Odd Hilts detalj av forslaget "Fortuna", som fikk tredjepremie og som var kommunens gave til museet, da konsul Christensen donerte bygningen i restaurert stand med samlinger til Sandefjord i 1957.

1,7 millioner kroner
Men før han overrekker Hvalfangstmonumentet kan det være grunn til å få vite hva det hele kostet. At tallet ikke har noe med de først kalkulerte 150 000 kroner å gjøre overrasker nok ikke, men at regningen kom til å lyde på vel 1,7 millioner og dertil et par hundre tusen som utlegg for kommunen til avslutningsarbeider, lå nok langt over alle forhåndsberegninger.

På byens egen fødselsdag, sankthansaften 1960, kunne monumentet endelig presenteres i all sin prakt i herlig sommervær og for et stort og takknemlig publikum.

Da konsul Lars Christensen hadde gitt uttrykk for sin glede over at Knut Steens store kunstverk sto ferdig, trykket han på knappen for fonteneanlegget og overga Hvalfangstmonumentet til Sandefjord kommune. Den offisielle takk sto ordfører Hansen-Just for. Selv hadde jeg gleden av å få føye til en hyldest til familien Christensen for alt hva den hadde betydd for byen og distriktet.

Etterpå hadde kommunen invitert til lunsj i Park Hotel. Her var det i første rekke Knut Steen som ble hyldet for sin kunstneriske prestasjon, men de mange gode medarbeidere ble heller ikke glemt.
I sin glede over at dette siste løft var bragt til en vellykket slutt, hadde Ingrid og Lars Christensen innbudt til midtsommerfest på Yxney.

Hvalfangstmonumentet

Foto: Fotograf Jørgensen / Tore Sandberg.

Nærværende artikkel, forfattet av tidligere rådmann i Sandefjord gjennom mange år, Finn Sandberg, sto i Sandefjords Blad lørdag 21. januar 1989. Med velvillige tillatelser gjengis den med dette som eget blad i Sandar Historielags KULTURMINNER. Sandbergs førstehånds kjennskap og medvirkning til Hvalfangstmonumentets tilblivelse, vist i denne levende fortalte beretning, er av stor lokalhistorisk interesse. Fotografiene er gjengitt med tillatelse fra Fotograf Jørgensen/Tore Sandberg og Sandefjordmuseenes fotosamling. Historielaget takker for all velvilje!

 

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 27.01.09