Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Langørgen, Aase-T.: Fea - kjendis og byoriginal

Gruppe 10.5, våren 2000

 

Fea-skulpturen
23. juni 1988 fikk Sandefjord en skulptur i gave. Fea -Kristofine Bolt - ble minnet og hedret med en bronseskulptur plassert på brygga.

Fiskehandler Thor Berggren syntes denne spesielle damen var vel verdt et minnesmerke. Sammen med Odd Gleditsch sen., Jørgen Jahre sen. og Thor Christensen fikk han samlet nok penger til å realisere ideen sin.

Kunstneren Solveyg Schafferer ble engasjert. Hun har skapt Fea ferm, frodig og standhaftig med høyre hånd i bestemt hoftefeste. Hennes venstre hånd styrer den lille drakjerren med fisk og krabbe. "Jeg er blitt glad i Fea," sa Solveyg Schafferer ved avdukingen der mange mennesker var møtt fram i det strålende sommerværet. Ordfører Per Foshaug tok imot gaven på vegne av kommunen.

Skulpturen er plassert på brygga, like ved stedet hvor Brødrene Bolt Hansen hadde sin fiskebasar. Carsten Bolt Hansen - den eldste i slekten etter Fea - takket på vegne av familien for det vakre monumentet.

Fea-prisen
Prisen, som består av et diplom og en miniatyr i bronse av Fea-statuen, er innstiftet for å fremme forbruk av havets delikatesser i Norge.

Forbund, foreninger, salgslag og organisasjoner kan foreslå kandidater til prisen. Opplysningskontoret for fisk har enerett til prisutdelingen.

Den første prisen gikk til fiskehandler Ole Jakob Holen,
Hamar. Fiskeriministeren overrakte ham prisen på den store fiskerimessen NOR-FISHING i Trondheim i 1990. Senere har Ingrid Espelid Hovig mottatt prisen for sin innsats for å få det norske folk til å spise mer fisk. Ved utdelingen av denne prisen, blir Fea og statuen kjent også på landsbasis.

Fea

Fea-skulpturen på brygga

Fea

Fea og robåten. Sandefjordsmuseene

FEA - hvem var hun?
Fea ble hun kalt, men hennes navn var Kristofine Bolt. Hun ble født 9. juli 1858. Hennes foreldre var Grete og Kristoffer Bolt. Fea var den yngste i barneflokken og vokste opp i huset som foreldrene hadde i Strandveien, dengang en forlengelse av Bjerggaten. Faren, som var styrmann, ble tatt av en brottsjø og druknet i Atlanteren da Fea var 14 år. Moren tjente til opphold bl.a. ved å ta inn losjerende i 2. etasje. Fea var en god og hjelpsom datter.

16 år gammel tok Fea tjeneste i Kristiania. Etter at hennes mor døde i 1892, arbeidet hun på Badet, men reiste igjen til tjeneste i Kristiania.

I 1901 kjøpte hun et hus i Bjerggaten i nærheten av barndomshjemmet. "Jeg har skrapt sammen til dette huset," sa hun. Fea betalte 2.000 kroner i kjøpesum og kostet senere på det 1.000 kroner - alt betalt til siste øre. Kom man på besøk om våren, duftet huset av syriner. I den blåmalte stua var det rent og pent med nyskurt golv og stivede duker og gardiner. Huset brente ned, heldigvis etter at Fea døde.

Fea var byoriginal og kjendis. Alle kjente den ferme, energiske og standhaftige damen. Hun giftet seg aldri og måtte selv sørge for å ha noe å leve av. Fea hadde en robåt i nærheten av huset sitt, og hun dro ut i tretiden om morgenen for å skaffe fisk og krabber som senere skulle selges til byens fruer. Krabbene kokte hun i bakgården.

Hun kunne komme i pengenød, men satte sin lit til Guds hjelp og omsorg i alle ting. Hun viste også stor oppfinnsomhet til å komme ut av en knipe. Det var en skam å havne på fattigkassa, derimot var det helt greit å motta private gaver.

Fea hadde en venn i Thor Dahl. De hadde stått til konfirmasjon samtidig, og Fea omtalte ham som "Iesærsen" sin. Når Fea kom inn i butikken og ba om å få snakke med Thor Dahl, ble hun raskt vist inn på kontoret hans. Thor Dahl var gavmild, og Fea kom snart ut igjen med "en grønn", en 50-kroneseddel. Da Thor Dahl døde i 1920, kunne man se Fea følge sin venn aller bakerst i det lange gravfølget.




Fea

"Herren er min hyrde" står det brodert i ramme på veggen i Feas blåmalte stue.


Fea kunne lese og skrive så vidt at hun klarte seg. Men en gang ba hun en mer skrivefør om hjelp. Det ene huset etter det andre hadde fått innlagt lys, men Fea hadde bare parafinlampe og stearinlys. Riktignok hadde hun spart noen få kroner, men de skulle gjemmes til virkelige krisesituasjoner. Hennes skriveføre kjenning laget en liste, og så gikk Fea fra dør til dør hos folk hvor hun visste pengene satt litt løst og samlet inn "i veldedig øyemed". Lista ble snart full, men Fea hadde ikke rukket rundt til alle og tenkte at de kanskje ble såret. Fea ordnet saken med å lage en liste til. Hun fikk penger nok til å legge inn lys og enda litt til overs til sparekontoen. Hele Sandefjord snakket om Feas finansoperasjon, og unte henne lyset.

Men Fea ville også gjerne gi noe til andre. Når unge piker kom på besøk, ofte med en sending godsaker fra mor, ville hun helst gi noe tilbake. På stueveggen hadde Fea en Totenklokke, og før den unge piken gikk, pekte Fea på klokken og sa: "Når du gifter deg, skal du få den klokka." Det var flere piker som fikk det løftet om bryllupspresang. Men var det en mann hun ville hedre, sa hun: "Du ligner så på presten Nils Bolt, nevøen min."

I 1918 fylte Fea 60 år, og Laurits Bryn hadde en fortrolig prat med henne og skrev en lang artikkel i Sandefjords Blad. Fea ble 64 år. Hun døde 3. april 1922. En varm, viljesterk og original kvinne ble borte. Men vi har minnet om henne - levendegjort i Solveyg Schafferers bronsestatue på brygga.


Da firmaet Finn Andersen i 1999 feiret 100-års jubileum, ble det laget en utstilling av glass, porselen og gamle protokoller. Her vises Feas konto 1901 i reskontroboken.

Protokoll

Kilde: Thor Berggren.

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

 

Sist oppdatert 13.08.09