Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Skarre, Tom W.:  ”Hulveiene” – gamle ferdselsspor i Sandefjord 

Gruppe 3.1, våren 1999

Hulvei

Hulvei gjennom Råstadskogen. Foto: T.W. Skarre


Hulveien er resultatet av hester og menneskers slitasje på terrenget ved gjentatt bruk av det samme veifaret. De karakteristisk U-formede grøftene finner vi ofte i bar- og løvskog i hellende terreng, ofte flere ved siden av hverandre. En hulvei er et fredet kulturminne,og klassifiseres av de antikvariske myndigheter på linje med gravminner, bygdeborger m.v. Hulveiene er generellt vanskelige å plassere i tid. En datering i middelalder eller forhistorisk tid er problematisk da det sjelden finnes kildebelegg i litteraturen, eller konstruksjonsspor som kunne vært utgangspunkt for dateringsmetoder. I noen undersøkelser har funn av hestesko- eller skosøm i veiene indikert middelalder. Vi kan si om disse veiene at de er fra tiden man satt til hest, men det gjorde man fra eldre jernalder til inn på 1800-tallet. Det er ingen grunn til å tro at veiene har vært de samme i over 2000 år. Derfor kan de gamle ferdselssporene være en viktig kilde til forståelse av bosetting, maktstruktur og økonomisk utnyttelse av landskapet i tidligere tider.

I Sandefjord har vi flere hulveier bevart som fysiske spor i terrenget. Vi finner dem blant annet i Frebergåsen, på Unneberg, Sunde, Råstad, Galsrød, Semsåsen, Haughemskogen, Jåberg, Holmen, Marum og flere andre steder. Hulveien er sjelden bevart over lengre strekninger,ofte finner vi bare igjen korte biter av veien. Allikevel kan vi danne oss hypoteser om veilinjen når vi kobler sammen veibitene med topografiske forhold og en kildebelagt gårdsbosetting.

Et annet forhold som kan prege bildet i rekonstruksjonen av veilinjer er tilknytningen til gravminner fra jernalderen. I Norge ble man for alvor oppmerksom på dette forholdet i 1950-årene i forbindelse med de arkeologiske undersøkelsene på Hunn i Borge, Østfold. Der kunne hulveien følges fra ett gravfelt til et annet. Det er i fagmiljøene enighet om at i en slik sammenheng kan vei og grav knyttes til hverandre i en kronologi hvor gravminnet ble plassert slik at det kunne sees fra veien, eller alternativt hadde utsikt mot veien. Gravrøysene i Haughemskogen ligger tett ved hulveiene øst for gården Haughem.

Hulveiene har fellestrekk som gir oss holdepunkter for tolkning omkring selve ferdselen i veien, om trasevalget og om dannelsen av veien. I mange hulveier ser vi at veien har et firkantet tverrsnitt nederst i stedet for U-formen. Bunnen er utflatet og ved undersøkelser viser det seg at bredden samsvarer med kjerre og vognbredder fra den første tiden på 16-1700-tallet. Vi ser det samme over hele Vestfold, og dette tolkes som ombygging til kjørevei. I våre områder er dette spesiellt tydelig i Semsåsen og på Østre Råstad. Etterhvert utviklet vognene seg og lasten økte, og det var nødvendig å finne andre traseer med mindre stigning.

Slitasjen, som er resultatet av vekselvirkningen mellom avskallet løsmasse og nedbør/avrenning i en stigning, er det synlige sporet av ferdsel. Det er ikke mulig å si noe om veiens alder eller transporthyppighet ut fra hulveiens slitasje, men intuitivt føler vi ofte at dette er veier med kontinuitet langt bakover i tid. I hellende terreng i Råstadskogen er hul-veien slitt over en meter ned i skogsbunnen. I Semsåsen er nok de dype hulveiene et resultat av stor erosjonsgrad i stigningen, kanskje kombinert med stor transport. Her ved Gogsjø kan vi også se et annet fenomen som karakteriserer endel hulveisystemer; at vannet finner frem til noen av hulveiene og får sitt løp der.

Årsaken til at flere hulveier løper parallelt, som i Jåbergskogen, Galsrød, Haughem, ved Skjellvika og i Semsåsen kan være flere. En forklaring kan være at veifaret etterhvert er blitt vanskelig å bruke på grunn av større stein og/eller at vannet har funnet løp og gjort det for bløtt å ferdes der. Når vannet finner frem til hulveien endres også grøfteprofilet til en spiss form og blir vanskeligere å passere for hest og folk. Så har et nytt veifar blitt dannet ved siden av det første osv. Fra parkeringsplassen på Skjellvika utgår det to hulveier sørover som viser parallellfenomenet, men her er muligens forklaringen en annen.

Et fellestrekk ved mange hulveier er tilknytningen til steingjerder og eiendomsgrenser, ofte i grensen mellom produktiv mark og skog eller fjell. Ved de øverste boligene på Unneberg, på vei mot bygdeborgen, går en flott hulvei langs et steingjerde i skogkanten. På Holmen i grensen til Larvik kommune, i Semsåsen, og ved Skjellvika har veiene tilknytning til eiendomsgrenser. Vei og grensers tilknytning til hverandre kan ha en bakgrunn i de gamle landskapslovene. Magnus Lagabøters landslov har bestemmelser om bøter når gjerder blir ødelagt, og for ikke å bruke den rette ferdselsvei. Dette forteller om viktigheten av fysisk å skille gårdbrukeren og allmenhetens rettigheter og plikter. Den samme lov har også bestemmelser om at veien skal gå i samme traseen som den alltid har gjort. Vi forstår av landsloven at det har vært viktig å regulere ferdselen, slik at den ikke fikk utvikle seg fritt over inn- og utmark.

I Sandefjord og omegn har vi mange hulveier bevart. De ligger ofte tett ved stier og skogsveier som vi benytter oss av, og kanskje kan nærheten til disse gamle ferdselssporene gi oss et rikere utbytte på våre vandringer i skog og mark.

Litteratur:
Taranger, A. 1915: Magnus Lagabøters Landslov. Kristiania
Jacobsen, H. & Follum, J-R. 1997: Kulturminner og Skogbruk, 190-192.
Skogbrukets Kursintitutt, Biri.
Skarre, T.W. 1997: Fenomenet hulveier - de gamle ferdselsspor. Nicolay 71, 4-9. Oslo
Skjelsvik, E. 1968: Gamle veifar og andre fornminners beliggenhet i forhold til dem. Vegen og vi. Nr.3, 35-42
Jørgensen, M. S. 1996: Oldtidens veje i Danmark. Braut 1. Nordiske Vejhistoriske studier, 37-62. 
Møyner, K. 1994: Gamle veger og vegfar. Bruk-vern-vedlikehold, DN-håndbok 5/94
Direktoratet for naturforvaltning, Trondheim.


Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

 

Sist oppdatert 02.02.09