Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Einar Østmo: Nye resultater fra steinalderboplassen på Auve

Gruppe 1.1, våren 1999

 

Mellom Langeby og Vøra på Vesterøya deler Vesterøyveien seg ved at Auveveien tar av mot Auvegårdene. Her, omlag 25 meter over havet, lå det en stor boplass i midten av yngre steinalder, for omkring fem tusen år siden. Det er ikke stort å se av boplassen i dag, men undersøkelser har vist at det er bevart rester av den i jorden utover hele flaten på begge sider av Vesterøyveien og Auveveien akkurat i veikrysset.

De største undersøkelsene foregikk i årene 1979-84, på vestsiden av Vesterøyveien der en tett granhekk nå skjermer mot utsikten, men også i 1990-årene har det vært supplerende, mindre undersøkelser på stedet, senest sommeren 1998. Arkeologisk arbeid tar ofte lang tid, og særlig når den funnmengden som skal analyseres, er så stor som i dette tilfellet. Noen tall vil gi et inntrykk av dette. I løpet av årene fra den første prøveundersøkelsen i 1976 til den siste etterundersøkelsen i 1998 ble det funnet 93.429 stykker flint, i tillegg til 380 skiferstykker, 128 stykker pimpstein, 64 stykker av andre bergarter, 72 stykker rav og 12 stykker bearbeidet bein. Dessuten ble det funnet ikke mindre enn 40.073 stykker keramikk. Hvert eneste av disse i alt 134.158 arkeologiske funn er vurdert, beskrevet og klassifisert. Det er også omkring 35.800 stykker av dyre-bein: arbeidet med disse har foregått ved Zoologisk museum i Bergen.

Alt dette har ført til en del justeringer av førsteinntrykket av boplassfunnet på Auve, slik det kom til uttrykk i "Kulturminner" høsten 1983. Vi har måttet oppgi tanken på at det ble holdt andre husdyr enn hund på Auve på boplassens tid; det later til at stedet har vært en ren fangstboplass, med bein av sjøfugl, fisk, sel og småhval i tillegg til enkelte pelsdyr som oter og bever. Allikevel viser mange av funnene at det må ha eksistert kontakter med jordbruksmiljøene i Syd-Skandinavia, for derfra må slike ting som slipte flintøkser og rav etter all sannsynlighet ha kommet. Det samme gjelder keramikkhåndverket, men det kan også romme minner om en tid noen hundre år tidligere, da det faktisk fantes en jordbrukskultur ved Oslofjorden med produksjon av keramikk og andre ting som hørte tiden og miljøet til.

Auve

Fotografiet fra juni 1980 viser boplassen på Auve under utgraving. Som det framgår, lå undersøkelsesområdet tett inn mot Vesterøyveien. I bakgrunnen stikker Vardås opp. Foto: Einar Østmo.

Keramikken fra Auveboplassen ser ut til å ha vært produsert lokalt - om ikke på selve boplassen, så iallfall et sted i distriktet. Form og dekorstil viser allikevel at den var en del av et kulturfellesskap som rakk fra Sunnmøre til Nord-Båhuslen. Lokal produksjon var det nok også av redskaper av flint og skifer, og til og med av ravsmykker, å dømme etter de nokså mange avfallsstykkene av slike materialer som er kommet for dagen. En del av beinfunnene viser imidlertid at folk må ha beveget seg over litt større områder, slik ventelig var, for innlandsarter som bever og abbor kan vel neppe ha vært fanget så langt ute i skjærgården som Auve lå i steinalderen.

Vi tør nå si noe sikrere akkurat når og hvor lenge virksomheten på boplassen i steinalderen foregikk. Det er først og fremst radiologisk datering av de forkullede matskorpene som fremdeles er bevart på mye av keramikken, som har gjort dette mulig. 3500 - 2700 f. Kr. er etter dette det tidsrommet vi stort sett har å gjøre med, og mest trolig de sentrale fire-fem hundre arene av denne tiden. Dette var jo en nokså lang tid, og lang nok til at vi kan se at forholdene endret seg etterhvert. Til å begynne med kan det hende at stedet mest ble brukt til ritualer som hadde med fangsten å gjøre, men siden ble det tilsynelatende en ren fangststasjon som iallfall var i bruk om sommeren, men kanskje også til andre årstider. Den gang gikk sjøen helt opp til boplassen, men etterhvert som sjøen sank (eller, rettere sagt, landet steg), ble forholdene vanskeligere og fangstvirksomheten ble flyttet til andre steder. En sak for seg er at den fangsten som foregikk på slike åpne strandboplasser, ser ut til å ha opphørt i det hele tatt. Den ble etterfulgt av en form for jakt og fangst som var mer integrert i jordbrukssamfunnet, og hvor jegerne holdt til på andre slags steder, som f. eks. Sandtrahelleren på Løve i Tjølling, som ble undersøkt for noen år siden med funn fra slutten av steinalderen som resultat.

Kartet, utarbeidet av forfatteren, viser boplassens geografiske plassering på Vesterøya.

Kart Auve

 

Litteratur:
Mer om de nyeste resultater av undersøkelsene av materialet fra Auveboplassen kan finnes i disse arbeidene:

Einar Østmo: Auve i Sandefjord - sanddynen, snorstempelkeramikken og C 14-dateringene. Viking. Bind LVI-1993.
Einar Østmo, Birgitta Hullen og Sven Isaksson: The Middle Neolithic settlement at Auve. Laborativ Arkeologi. Journal of Nordic Archaeological Science. 9.
Einar Østmo, Birgitta Hulthen, Sven Isaksson, Anne Karin Hufthammer, Rolf Sørensen, Sverre Bakkevilt og Mette Skovhus Thomsen: Auve. Bind 11. Tekniske og naturvitenskapelige undersøkelser. Norske Oldfunn XVII. Institutt for arkeologi, kunsthistorie og numismatikk. Universitetets Oldsaksamling. Oslo 1997.
Om Sandtrahelleren kan det finnes mer her:
Einar Østmo: Hellerbosetting i østnorsk yngre steinalder. Utgavningen av Sandtrahelleren i Tjølling, Larvik, Vestfold. Universitetets Oldsaksamling. Årbok 1991/1992.


 

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 23.01.09