Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Roar L. Tollnes: Sancte Marie et  Sancti Olaui kirke i Sandar

Gruppe 5.6, våren 1998

Kirkeruiner

Dette interessante bilde er tatt av fotograf J. Dahl, Sandefjord, mens utgravningen av kirkeruinene pågikk, og er vennligst utlånt av Sandefjordmuseene. Nåværende kirkes østre korsarm og trapp kan ses helt i høyre bildekant. Bare de kraftige fundament-steinene fra middelalderkirken er bevart, og bilde viser korpartiet med den rundbuede avslutningen mot øst hvor alteret var plassert. Mot nedre bildekant ligger fundamentsteinene for skipets nordøstre hjørne og for korbuen som markerte skillet mellom kor og kirkeskip. Den høye gravsteinen ved koravslutningen står fortsatt og er reist over Ægtefolkene Captain Peter Anton Larsen og fru Anne Dorothea Larsen, født Samsing. Larsen var sjef for Hedrumske Compagnie og bodde på Chefsgaarden (Kapteinsgården) på From. Kirkegårdsporten mot den senere Landstads plass finnes sammen med fattigbøssen fortsatt på plass. Portstolpene av granitt ble 1896 gitt som gave av Sandeherred Sparebank, og prost Lange søkte kommunestyret om en bevilgning av eventuelt manglende beløp til porter. I 1898 ga imidlertid verkseier Chr Christensen, Framnæs, beskjed om at han forærte jernportene til kommunen.


Middelalderen er langt på vei fraværende i Sandefjords historie. Bortsett fra enkelte brev og rettsdokumenter er ruinene etter Sandars tidligere steinkirke så godt som det eneste som forteller om denne interessante tidsepoken som også i vårt distrikt må ha vært av stor betydning. Steinkirken ble revet våren 1790 og den nye trekirken vigslet to år senere. Ruinen etter steinkirken er skjult delvis under den stående kirken og delvis under bakken utenfor kirken på begge sider av nordre korsarm.

Middelalderkirkens byggetid er ikke kjent. I biskop Eysteins jordebok fra 1398 betegnes kirken Sancte Marie et sancti Olaui dedicacio Fidis virginis. Kirken var altså viet til Sta. Maria og Olav den Hellige på jomfru Fides festdag 6. oktober, men år oppgis ikke. Med Maria menes nok Jesu mor, men S. A. Sørensen sier i sin "Lidt om Sandeherred før i Tiden" fra 1872: "Kirken var i gammel Tid en 6te Oktbr. bleven indviet til St. Maria Magdalena og St. Olaf. " Sørensen forteller ellers bl. a.: "Kirkens Indre var trist og mørkt, da Vinduesfordybningerne vare et Par Alen dybe, og Vinduerne selv bestode af en utallig Mængde smaa Ruder, der øverst oppe vare af forskjellig farvet Glas. .... Med den (kirken) gikk mange Minder væk. "

I Riksantikvarens arkiv ligger 3 brev fra arkitekt Arthur Ottesen til Schirmer1). Det eldste er datert Sandefjord 28.9.1901, og påtegnet mottatt dagen før(!). Ottesen skriver:

Kjære Schirmer. Her er oprettet en historisk Forening for Sandefjord og Omegn. Denne har nu taket sig fore at udgrave Ruinerne af Skogens (Skaun) gamle Kirke, der tildels dækkes af Sandeherred nuværende Kirke. Af Fundarnenterne er fundet meste kun Rundhellerne tilbage men af dem fremgaar at Kirken har været en enskibet romansk Stenkirke med Apsis og Taarn i vestre Ende. Stifteren af Foreningen Her Candidat Sørensen beder mig underrette Dem om Fundet og henstille til Dem om De vilde komme her ned og tage Sagen i Øiesyn.
I Choret er der fundet flere hundrede middelalderlige Mynter og Brakteater
Med Opmaalingen er jeg Foreningen behjælpelig. Da den imidlertid har faa Midler at raade over vil rette Vedkommende gjeme indskrænke Undersøgelsene mest muligt. Det vilde derfor være heldigt om De selv kom her ned og forordnede alt undersøgt hvad der er at undersøge.
Kirken har været ca. 40 m lang og 13 m. bred.
Med venlig Hilsen Deres Arthur Ottesen.

Schirmer svarer omgående, men hans brev kjenner jeg ikke til. Ottesen skriver på nytt 17.11.1901 til Schirmer:

Deres venlige Breve af 27. Sept. og 16. Okt. har jeg modtaget og bemærket.
Ruinerne af Sandeherreds gamle Kirke har jeg opmaalt saa godt det lod sig gjøre. Udgravningen ble kun  foretaget Stykkevis og Fylden fra de udgravede Mure lempet over paa de ikke udgravede, saa Opmaalingen kan ikke gjøre Fordring paa nogen absolut Corecthed, heller ikke blev den nuværende Kirkes Kjældere undersøgt hvor vistnok endel af Sydmuren findes. Resterne bestod egentlig kun af brudheller, kun der hvor jeg har inlagt medfølgende Tegning noget mørkere stod lidt igjen af den overjordiske Mur Det gamle Taarngulv lader endnu til at være i Behold, men blev ikke undersøgt.
Gravstederne var meget iveien for Undersøgelsen.
Med hensyn til Deres sidste Skrivelse skal jeg gjøre hvad jeg kan. Det er imidlertid ikke saa godt at passe paa alle Amtets Skattegravere.
Med vennlig Hilsen Deres Arthur Ottesen.

Det neste brevet fra Ottesen er datert 6.1.1902, og han skriver bl. a.:

Deres venlige Brev har jeg modtaget og bemærket; paa Grund af Sneforholdene har det imidlertid ikke været muligt hverken at opmaale Sandeherreds nuværende Kirke eller undersøge Taarnfundamenterne af den forrige. Saasnart Forholdene imidlertid tillader det skal jeg efterkomme Deres Ønske.... Cand. Sørensen holdt igaar et Foredrag om den gamle Kirke. Foredraget var ikke rart besøgt, formodentlig som Følge af sen Bekjendtgjørelse og daarligt Føre, ellers lader det til at Interessen for Sagen er noksaa stor

Utgravningen i 1901 - 1902 avdekket den gamle ruinen hvor murveggene så godt som overalt var revet helt ned til fundamentene. Målt fra Ottesens opptegning, som etter tegnerens bemerkning i brevet til Schirmer ikke fullt ut er nøyaktig, har det rektangulære skipet vært 19,2 x 12 meter, koret 6,4x8 meter med en totallengde på koret inklusive den rundbuede koravslutningen, apsiden, 10 meter. Vesttårnet målte 8,4 meter i kirkens lengderetning og var 11,6 meter bredt. Dette viser at totallengden på kirken har vært ca. 37,6 meter. Kirken har ligget med lengderetningen nordvest - sydøst med korpartiet mot øst, like nord for nåværende kirkes østinngang. Biskop Eystein omtaler vesttårnet, et steintårn, som nedfalt i 1401. Det ble senere ført opp et nytt tårn. Dette måtte repareres flere ganger til det i 1603 ble revet for godt, og kirken fikk da et lite tretårn på taket over skipet, en takrytter. "Midt i Kirken stod en stor Furustamme, hvorpaa for en stor Del Taarnet hvilede, "forteller Sørensen (1872).

Sandefjordmuseene tar vare på en værhane av jernblikk som sannsynligvis har stått på takrytteren. Den har initialene F.A.D.L. og årstallet 1745. Bokstavene viser til daværende Larviksgreve Ferdinand Anton Danneskiold Laurvig. Hanen kan være en gave fra han, for kirken var grevens eiendom. Da det nye spiret med værhanen ble satt opp, var Peter Flor sogneprest. Han oppfattet seg som poet og skrev vers ved flere anledninger, ikke alltid så poetisk fullkomne. Første strofe av et dikt som ble lagt i kobberkulen som bar værhanen, lyder:

Nu gaar da mit Papiir fra mig i Høiheds Gjemme
mens jeg paa Jorden gaar, som ser det aldrig meer
Min Aand i høie Kor Guds Ære best skal fremme
naar Efterkommerne staar paa min Grav og ler

Ruin - tegning

Tegningen viser hvordan middelalderruinen liggeri forhold til nåværende kirke som er angitt med stiplede linjer Øverst er tegnet et langsnitt og til høyre et tverrsnitt gjennom kirkeruinen. De helt svarte partiene tilhører den opprinnelige middelalderkirken, mens de lyse partiene er senere tilføyelser, vesttårnet og 2 gravkammere innenfor ruinen.

Tegningen er utført av Arthur Ottesen som var arkitekt i Sandefjord. Etter bybrannen 1900 leverte han tegninger til i hvertfall en av de nyoppførte bygningene, Dronningensgate 9.


Det er sannsynlig at kirken ble reist i løpet av 1100-årene. Ved den arkeologiske undersøkelsen ble det funnet 399 mynter, mer eller mindre hele. De fleste lå innenfor korets sydvegg. I tillegg kom et stort antall fragmenter. Funnets eldste mynt tidfester forskjellig fra publikasjon til publikasjon. Anders Bugge (se nedenfor) sier at den er fra Magnus Erlingssøns tid (1162-1184). Carsten Svarstad sier i Sandefjord bymuseums årbok 1957-1958 at de eldste myntene antagelig er preget under Sigurd Jorsalfar (1103-1130). Øystein Ekroll (se nedenfor) sier at eldste mynt er fra kong Sverre (1177-1202). Leder av Universitetets Myntkabinett, Oslo, prof. dr. philos. Kolbjørn Skaare, opplyser i brev datert 29.4.1992 til undertegnede at de eldste myntene som kan bestemmes, er fra første del av 1100-årene uten at han spesifiserer dette nærmere. Det er ellers registrert 19 brakteater, ensidig pregede mynter, fra kong Sverres tid.

Ved en kontrollundersøkelse i 1992, ble det funnet en halv sølvmynt i kirkeruinen, en brakteat, som antas å være fra Håkon Håkonssons tid (1217-1263).

1100-årene var en sterk kirkebyggingsperiode, og de romanske steinkirkene i landet vårt regnes bygget, eller i hvertfall påbegynt, før år 1200. Bortsett fra restene etter Olav Kyrres kirke under domkirken i Trondheim, er det ikke noe sted i Norge påvist steinkirker som med sikkerhet kan dateres før 1100. Hovedtyngden av middelalderens steinkirker lå i Østlandsområdet og 31 av dem innenfor nåværende Vestfold fylke. Ved vel 1/3 av disse er det påvist rundbuet koravslutning. I Sørøst-Norge synes det som om disse kirkene, med eller uten vesttårn, finnes ved økonomiske og kommunikasjonsmessige knutepunkter, mens de noe enklere kirkene med rettavsluttet kor ligger mer perifert. En slik differanse i utførelsen av koret antydes mer å ha bakgrunn i økonomisk og sosial struktur enn, som tidligere ment, i en forskjelligartet stilpåvirkning. Dette gir kan hende en liten pekepinn om at "Stedet ved fjordens bunn" hadde en ikke uvesentlig betydning i den ukjente middelalderen?

Ved den arkeologiske undersøkelsen i 1901-1902 var man ikke oppmerksom på at det tidligere kan ha stått en trekirke, en stavkirke, på stedet. Først en senere tid er blitt oppmerksom på dette forholdet, og eldre trekirker er arkeologisk påvist dekket av yngre kirker, bl. a. i Bø gamle kirke i Telemark. De norske landsdelslovene begynner alle med kristenretten, datidens kirkelov. Av disse går det fram at de første norske kirkene må ha vært bygget som stavkirker. I Gulatingsloven heter det at dersom kirken styrter sammen og hjørnestavene faller, skal bøndene føre fram nytt tømmer innen 12 måneder. Vårt område, Viken, hørte inn under Borgartingsloven med tingsted Borg (Sarpsborg). Kristenretten her forteller at kirkens innvielse er gyldig så lenge hjørnestavene står. I de eldste stavkirkene var hjørnestavene gravet godt ned i bakken. Dersom Sandars steinkirke har hatt en forgjenger i trekonstruksjon, vil en ny undersøkelse antakelig kunne påvise dette. Den dagen det besluttes å markere middelalderruinen, bør det også vurderes om det er ønskelig å gjennomføre en slik undersøkelse. Gløttet inn til den ukjente middelalderen vil bli større. Det er i dag registrert spor eller omtale av 10 middelalderlige trekirker i Vestfold. Av disse er Høyjord stavkirke den eneste som fortsatt står.

 

Kilder:
For nærmere om den gamle kirken henvises det til:

Fortidsminneforeningens årbok 1904, ss 146-153, hvor Ottesen gjennomgår utgravningen og Arent Augestad, formann i Fortidsminneforeningens "Vestfold Filial", skriver om "Sandeherreds gamle kirke efter Øienvidner". Artikkelen bygger på håndskrevne notater fra S. A. Sørensen, som i dag finnes i Riksantikvarens arkiv.

Anders Bugges artikkel "Sandeherred kirke" i Lorens Bergs bygdlebok,"Sancleherred", ss 91-107.

En god gjennomgang av norsk steinbygging i middelalderen er Øystein Ekrolls bok "Med kleber og kalk. Norsk steinbygging i mellomalderen 1050-1550." Oslo 1997. Han omtaler ikke steinkirkene i Bohuslen som var en integrert det av det gamle Viken.

1) Det var to brødre Schirmer, begge arkitekt, Herman Major (1845-1913) og Adolf (1850-1930). Den første var fra 1872 overlærer ved Statens håndverks- og kunstindustriskole og var fra 1911 Norges første riksantikvar. Den andre var fra 1887 statens bygningsinspektør og konsulent i bygningssaker.




Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt

Sist oppdatert 23.02.09