Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Lien, Bjørgulv: Skolen for allmuen i Sandefjord på 1700-tallet

Gruppe 10.3, våren 1996

Skolehus

Det fortsatt stående huset på Rådhusgata 16 ved Byskolens lekeplass ble bygd av Sandefjords første lærer Mathias Hansen Raastad 1801 eller 1802. Byen hadde da ikke eget skolelokale, og det var vanlig at læreren drev undervisningen hjemme. Bygningen var fra 1879 til 1904 byens første brannstasjon. Fred Hansens fotografi er fra før 1914, men bygningen er fortsatt godt gjenkjennelig. (Sandefjordmuseenes fotoarkiv.)


De første skolene i Sandefjord var ikke allmueskoler. De var privatskoler som bare velstående foreldre hadde råd til å sende barna sine til. Folk flest fikk stort sett bare den undervisningen som presten og klokkeren ga hver søndag. Denne innskrenket seg til kirkens troslære. Noen kunnskap ut over dette kunne de fleste se bort fra. Denne undervisningen foregikk i den gamle Sandar kirke, idet Sandefjord var en del av Sandar menighet. Noen prester holdt også kapellaner, som sikkert var til god hjelp.

Men for de bedre stilte var det annerledes. Vi vet ikke så mye om de private skolene. Men de må ha eksistert, ettersom det i ladestedet fantes en del kjøpmannsfamilier, som vel var avhengige av en viss lese-, skrive- og regneferdighet. En kan vel gå ut fra at enkelte velstående bønder i Sandar også kunne være interessert i å gi sønnene sine litt boklig lærdom.

Den første privatlæreren vi vet om, er Lars Olsen Ask. Han var student og gift med datter av presten, Mogens Klemetssøn Rosenberg. I 1709 ble han klokker og overtok nok da klokkerens plikter når det gjaldt undervisning. Etter ham kom en annen student, Jonas Due. Vi har ikke mye kjennskap til deres virksomhet som privatlærere. Due tok over klokkerstillingen i 1718. Noe seinere opptrer Søren Abesø. Når han begynte, vet vi ikke. Men i 1725 ble han "brødløs". Den nye klokkeren, Kristen Jenssøn, hadde nemlig fått enerett til å drive undervisning i kommunen. Denne eneretten fikk han for å kunne skjøte på en nokså dårlig inntekt som klokker. Ved sida av å være klokker og lærer, drev han også som bøkker. Men likevel hadde han vanskelig for å greie seg økonomisk. Overinspektøren skriver om Kristen Jenssøn ikke lenge etter at han var kommet, at han har begynt å bøkre

hvorved formenes han og kan fortjene mere end ved sit skoleholdere i
Sandefjord armod driver ham dertil at han maa arbeide eller
hungre; i disse dage reiser han omkring for at bede godt folk give
sig 1/2 daler paa sit urverk som han maa sætte paa spil for at
samle noget til nødtørftigt livsophold.

Enda allmuen stort sett måtte nøye seg med den kunnskapen de fikk i kirken på søndagene, var det likevel et ønske om at den skulle lære mer. I 1724 gikk således sokneprest Christen Simenssøn Calundan sammen med byfogden i Larvik fra hus til hus og formante folk til bl.a. å "holde barn og tjenere til kirke- og skolegang".

En stor framgang kom med presten Kristian Langemach Leth, som var den første pietistiske prest i menigheten. Pietistene så det som en viktig oppgave at barn og ungdom ikke bare lærte en del katekismetekster, men at de også lærte å lese, slik at de sjøl kunne bla opp i Bibelen og finne hva som står der. Han var prest her i bare fire år, fra 1732 til 1736. Da ble kan kalt til sokneprest i Trinitatiskirken i København og professor ved universitetet. I løpet av de fire åra fikk han i stand et skolesystem som trolig omfattet en fastskole i Sandefjord og to omgangsskolekretser. Til fastskolen hørte også en del gårder i Sandar innenfor en radius på om lag 2 km fra kirken. Klokker Kristen Jenssøn må ha vært en dyktig mann. Han ble en god hjelper for soknepresten. Hans enerett til undervisning var nå innskrenket til å gjelde skolen i Sandefjord. I 1734 ble det ordnet opp i den vanskelige økonomiske situasjonen hans, idet Leth gjorde ham til sin personelkapellan. Men det var ikke lenge en fikk gleden av hans arbeid. Ikke nok med at Leth flyttet i 1736, i 1737 skaffet han Jenssøn et prestekall i Danmark som også omfattet stillingen som slottsprest på Frederiksborg.

Nils Olssøn Hillerslev ble i 1734 klokker etter Kristen Jenssøn. Han overtok Jenssøns privilegium, eneretten til å være lærer. Men også han hadde vanskelig for å greie seg økonomisk og måtte søke annet utkomme. Det førte til at det ikke ble noe særlig ut av lærerarbeidet hans.

En skoleordning som nevnt, ser ut til å ha vært i sving fram til 1743. På grunnlag av skoleforordningene i 1739 og 1741, ble det da laget en "skolefundas" for Sandar. Etter denne skulle Sandefjord skilles ut, men ha en fastskole "under Larviks jurisdiktion". Dette førte til stans i undervisningen fram til 1748. Her er det viktig å huske at skolen sorterte under menigheten, og Sandefjord var en del av Sandar menighet. Normalt var det klokkeren som skulle være lærer, men han var tilsatt i Sandar menighet, ikke i Larvik by. Sannsynligvis har heller ikke Larvik uten videre kunnet gå med på å ta over driften.

I 1743 opptrer en Christian Cassius, "en fattig skoleholder og ei leveret Angivelse, ganske forarmet og ussel". Noe mer vet vi ikke om ham, heller ikke hvilken rolle han spilte. Kan hende var han lærer ved skolen i Sandefjord istedenfor klokker Hillerslev, kan hende var han omgangsskolelærer i Sandar, eller kan hende drev han privat undervisning. Vi må nemlig regne med at private skoler hele tida ble drevet parallelt med den mer offentlige.

I 1748 ble det holdt borgermøte i Sandefjord, der i tillegg til overinspektøren og presten også byfogden i Larvik var med. Sistnevnte deltok trolig for at det skulle bli ordnet opp i situasjonen som hadde oppstått i samband med skolefundasen av 1743. Det ble vedtatt å tilsette Georg Laurentius Mandahl som lærer, foreløpig for tre år. Lønna var 51 riksdaler i året, som soknepresten og sju av borgerne gikk sammen om å betale. Han skulle dessuten spise på omgang hos bidragsyterne. I tillegg skulle han motta rentene av Tidemans legat på 300 riksdaler.

Vedtaket av 1748 sier ingenting om innholdet i undervisningen, bare om økonomien. Det ble ikke bygd noe skolehus. Undervisningen foregikk nok i lærerens stue, hvis han hadde råd til en slik luksus. En kan vel regne med at skolefundasen i Sandar ble lagt til grunn.

Georg Laurentius Mandahl ser ikke ut til å ha virket i Sandefjord i så mange år. Fra 1755 og noen år framover var Mads Olsen lærer. I 1780-åra finner vi Selgen Rougtvedt i stillingen. Men størsteparten av tida fra år 1748 til 1800 sto stillingen tom. I de periodene har nok allmuebarna i Sandefjord måttet søke omgangsskolene i Sandar, hvis de da i det hele fikk noen skolegang.

I boka si, "Sandefjords historie, b. I" i kapittelet "Åndskultur", gir Knut Hougen en fornøyelig skildring av opplæringen i lokal historie og lokale tradisjoner i Sandefjord:

Men for 200 år siden, da der ingen skole, ingen avis og - i de fleste hjem - ingen bok fantes i Sandefjord, og da presten var eneste foredragsholder, da stillet saken sig anderledes. Om vinterkvelden, når familien samlet sig om skorstensilden i kjøkkenet, - for det var jo den egentlige dagligstue hos jevne borgere og hos småfolk, - og når alle sjøfolkene var hjemme, blev oplevelser fra siste reis fortalt, og ungdommen kunde høre om kongens Kjøbenhavn, kanskje om kongen selv, eller om London og Amsterdam. Og fortellingen gled tilbake til krigens tid, til Tordenskjolds og Huitfeldts dager, og det var et uuttømmelig emne. Og det var dem som mintes lengre, meget lengre tilbake, Gyldenløves dager og enda før den tid, ja en gammel bestefar mintes ennu at hans farfar hadde fortalt om dengang kong Jakob av Skotland holdt sitt inntog i Sandefjord med ridende eskorte av bygdens bønder. Men også de som ikke hadde været uie i verden, kunde ha oplevd ting som det var vel verd å lytte til, eller hadde hørt frasagn om underlige ting av troverdige folk: om blålys som brente over Kongshaugen på Gogstad; om ridderen - eller kanskje var det kongen - som red ut hver torsdagskveld fra gravhaugen på Lofterød og blev borte nede ved stranden; om bergkjerringen som viste sig både her og der i bygden, og som stundom lokket unggutter inn til sig; om gjenferd, om nisser og hele denne hær av usynlige vesener som har holdt til i hver skog og hver bergknaus i Sandehered ennu for en mannsalder siden, så lenge det ennu fantes troende sjeler.

En kan si hva en vil om den slags "skole", men den talte i alle fall til fantsien.

Ikke før i år 1800 fikk Sandefjord et noenlunde fast skolesituasjon. Da ble det innkalt til borgermøte i Sandefjord. Det var sannsynligvis sokneprest Andreas Fredrik Schrøeter som tok initiativet. Her ble det vedtatt et reglement for skolevesenet. Soknepresten og to borgere skulle danne en skolekommisjon. Det skulle tilsettes en lærer, som skulle ha 20 riksdaler i årlig lønn. I tillegg skulle han ha fri kost, idet han skulle spise etter tur hos 27 familier i til sammen 48 skoleuker. Han skulle også ha tillegg på 6 skilling i uka for å lære barnet å lese, 8 skilling for å lære det både å lese og skrive og 10 skilling hvis de også lærte regning, geografi m.m. Disse satsene kunne reduseres for "mindre formuende". I tillegg fikk han rentene av Tidemans og Flors legater, i alt 20 riksdaler i året. For dette skulle han undervise åtte fattige barn. Med dette var grunnlaget for et til enhver tid skikkelig skolevesen i Sandefjord lagt.

 

LITTERATUR:

Lorens Berg: Sandeherred. En bygdebok. Kristiania 1918.
Knut Hougen: Sandefjords historie. b. 1. Oslo 1928.
Bjørgulv Lien: Folkeskolen i Sandar og Sandefjord gjennom tidene. Sandefjord 1994.

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 13.08.09