Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Roar L. Tollnes: Preståsen

Gruppe 4.5, våren 1996

Hjertnesgården med Oddefjell

Fotografiet fra 1875 viser Hjertnesgårdens jorder i forgrunnen, og bak bebyggelsen det svært trefattige Oddefjell, søndre del av Preståsen. (Sandefjordmuseenes fotoarkiv.)


Advarsel I dokumenter fra 1500-tallet omtales det nåværende Preståsen­området som prestens skog, Odde-skog, som strekker seg fra Oddefjell til Ragnilie Bru. På et kart fra 1801 kalles området Odde-Field. Fra rettsdokumenter og forskjellige skriv er det kjent at det ikke bare hersket idyll her. Prestene måtte passe godt på dersom de skulle hindre uvedkommende med øks å hente ut av prestens skog det som ikke tilhørte dem. Tilsettingsåret 1859 var ikke utløpt før salmedikter og sogneprest Magnus Brostrup Landstad hadde høstet denne bitre erfaringen og lot trykke en advarsel mot å skade de trær og busker som endnu findes i Præstegaardens Skov. Gjerdene nevnes spesielt.


De eldste kjente fotografier fra forrige århundre viser en temmelig trebar profil. Det var mange som kunne trenge en vedpinne både til husvarme og matstell, og prestegårdens utmark ble nærmest sett på som allemannseie. Det må ha vært umulig for presten å vokte alle sine trær, busker og gjerder. I sine erindringer til avisen "Vestfold" i 1934 forteller den utflyttede sandefjordingen Adolph Jacobsen om presten Peder Pavels som var sogneprest i Sandar 1833-1846: "Til prestegården hørte også megen stor skog, hvorfra enhver forsynte sig. Det fortelles at bygdens unggutter endog hugg skibsmaterialer og solgte til dem som bygde skibe, for å få seg litt penger til å ture på." Det er ikke til å undres over at Landstad måtte sende ut sin advarsel, men neppe til stor nytte. 24. mars 1878 står det å lese i Sandefjords Tidende at det i Prestegårdens skog nærmest Grønli er felt 60 større og mindre trær, og at presten utlover dusør til den som kan gi opplysning om tyvene.

Også på annen måte ble området forsøkt utnyttet økonomisk. I 1855 utga badelege Heinrich Arnold Thaulow en bok på tysk om Sandefjord Bad. På det medfølgende kartet nevnes Preståsen som alte Mühlenberg, Gamle Mølleberg, og på et kart over Sandeherred Præstegaard fra 1878 kalles åsen Møller-Aas. Det gikk en vei opp til åsen fra nord, fra like ved prestegårdstunet. Begynnelsen på veien er i dag Prestegårdsveien, og videre kan den fortsatt sporadisk gjenfinnes i bakkant av den nåværende bebyggelsen. Med oppfylling over et lite myrsøkk fører den fram til kollen hvor vindfløyen står i dag. Oppe på fjellplatået er det et par hull som må være laget da møllen ble satt opp. Forsiktige fundamentrester etter en bygning med målene ca. 11 x 12 meter kan også anes samme sted. Brennevinshandler og garver Otto Anton Steen hadde her sin barkemølle for bearbeiding av garvebark. Ikke alle møller ble brukt som kornmøller. Familien Steen hadde senere møller også andre steder. Vindmøllenes historie i vårt distrikt er ikke lang, og den er nær ukjent. Det må tilsammen ha vært rundt 10 vindmøller i Sandefjorddistriktet, men de sto neppe samtidig. Den mest kjente av dem, "Prøven", sto på Mølleråsen fra ca. 1830 til den brant en stormnatt i 1863. Også den sto på Prestegårdens grunn.

En liten bekk renner fra Preståsen mellom eiendommene Bjerggata 51 og 53. Den var i gammel tid vannforsyningsbekk til en av brønnene under "lia", inn mot Preståsen. De som hadde råd og anledning til det, la trerør fra brønnene fram til husene sine. Christopher Hvidt forsynte boligen sin med en slik ledning. Han hadde også en fontene i hagen, forteller Knut Hougen i byhistorien. Men alt var ikke idyll. I august 1848 fikk formannskapet en skriftlig henvendelse fra en del borgere som søkte beskyttelse mot vaskekonene. De brukte "brønnen under Liebjerget" til vask, men brønnen kunne vanskelig nok avgi det fornødne drikke- og matvann, sier borgerne i sin henvendelse.

Men Preståsen ble også brukt på annen måte. M. B. Landstad hadde sine promenader dit, og flere av hans salmer kan ha blitt til der oppe. For gjestene ved Sandefjord Bad lå åsen udmerket til for mindre utflukter. Enkelte av badegjestene har gitt oss varige minner om dette. I 1884 kom den kjente kunstmaleren Hans Gude hit. Om dette forteller han i sine livserindringer: "Jeg var i den Tid ikke ganske frisk, og vi besluttede i 1884, at jeg skulde besøge Sandefjord for at prøve en Kur der. Vore Breslauer-Børn fulgte os, og Schirm og jeg gjorde først Studier i Fredriksværn nogle Uger, derpaa begyndte jeg med Badene i Sandefjord. Jeg holdt mig den Forskrift, ikke at sidde ude og male, temmelig efterretlig indtil de sidste Dage, og jeg følte de bedste Virkninger af Badet; da vilde Ulykken, at jeg oppe paa Bjerget fandt et uimotstaaeligt "Motiv", at det under Arbeidet blev koldt og regnede, og at jeg  for at befæste min Paraply forløftede mig paa en Sten, - kort jeg fik et plutseligt Anfald af Lumbago, saa jeg maatte krybe paa alle Fire ned og lade Studie og Alt i Stikken; til denne Færd, neppe et Bøsseskud langt, brugte jeg en Time og laa saa tilsengs i lang Tid. Det var det Udbytte, jeg havde af Sandefjord. Dog vil jeg bemerke, at hint "Motiv" blev til et Billede, som nu er i Artillerikaptein Dues Eie i Trondhjem, og at det ikke er det eneste, som er blevet til med lignende Ovfre."

Musikkpaviljong

Dette eldre prospektkortet viser den første paviljongen i Preståsen. Musikk- og serveringspaviljongen var en gave fra Thor Dahl og ble innviet søndag 19. juli 1914. Musikerne hadde plass i overetasjen. Paviljongen ble etter kort tid ildens bytte. Otto Anton Steens barkemølle sto på fjellet i bakgrunnen.

Hans Gude må ha stått et stykke oppe i åssiden, ovenfor bebyggelsen i Bjerggaten som vises til høyre på bildet. En brygge stikker ut fra sørspissen av åsen og ender i det tidligere sjøbadet med det merkelige navnet "Lusebadet". Ute på havnen ligger flere seilskuter, og den kjente profilen til Kamfjord- og Huvikåsene med Fjellvik og Rødstangen vises klart. En skyggefull forgrunn avløses av en solbelyst mellomgrunn med lyset fint fordelt over de fjernere åsene. Bildet er i dag i Oslo-eie.

Gude nevner sin malerkollega og elev C. C. Schirm. Sandefjordmuseene har et av hans bilder. Det kan se ut som om han har stått noe bak sin mester og sett over mot Stubb-landet. Maleren Herman G. Schanche har laget et praktfull maleri over indre havn med bebyggelsen langs Oddefjell i forgrunnen.Senere fant mange av prospekt­kort-fotografene sine motiver både i og fra Preståsen, men de tilhører en litt senere tid.

Når vi så kommer opp mot og inn i vårt eget århundre blir Preståsen et mer aktivt rekreasjonsområde, og det skyldes Sandefjords og Omegns Træplantningsselskab. Dette var stiftet 1876 av lensmann Ferry etter henstilling fra brennevinssamlaget som så på stedets forskjønnelse som en av sine oppgaver og bevilget penger til dette. Parkanlegget ved Bugårdsdammen var en utløsende faktor. Samlaget og sparebanken fortsatte å gi midler, men treplantningsselskapet var rundt århundreskiftet inne i en nokså anonym tilværelse. De bevilgede midlene ble imidlertid samlet opp, noe daværende formann, Jean B. Linaae, passet godt på, og beløpet var i 1903 øket til over kr. 1.000,-. Beløpet ble tilbudt bystyret til innkjøp av Preståsens sydlige del, 73 mål myr, fjellknauser og skog. Bystyret mottok tilbudet, og treplantningsselskapet påtok seg opparbeidelse med drenering av myr, planting av nye trær, anlegg av veier og oppsett av benker. Den restaurerte vindfløyen på Fløyåsen har årstallet 1902, og Treplantningsselskapet står sannsynligvis bak oppsettet av denne. Distriktets fastboende og badegjestene tok godt mot dette nye rekreasjonsområdet.

I 1913 begynte Treplantningsselskapet å anlegge kjørevei fra Bjerggata opp til parken, men bystyret måtte skjøte på med kr. 1.000,- for å få arbeidene avsluttet. Grosserer Thor Dahl hadde tilbudt å bekoste en musikk- og serve­ringspaviljong, og denne sto ferdig til innvielse søndag 19. juli 1914. Paviljongen ble 2 ganger ildens offer, men ble bygget opp igjen, den siste gangen, i 1925,bare som serveringspaviljong. Skipsreder Nielsen-Alonso hadde da bekostet en egen musikkpaviljong. Denne var egentlig gitt som gave til Byparken hvor den ble innviet 9. juli 1918, men ble så senere flyttet opp til Preståsen. Musikkpaviljongen sto der til den ble ødelagt av brann etter siste krig.

Flere stevner og arrangementer ble etterhvert avholdt i Preståsen, men det er 17. mai-feiringen som har blitt det faste innslaget. Den tidligere nevnte Adolph Jacobsen forteller fra sin barndom at festlighetene ved Norges frihetsdag den 17. mai dengang foregikk på Hauanbakken. Der ble det oppsatt tribune for musikken, og den bare bakken var dansegulv. Badehuskanonene ble bragt dit opp, og det var maistang hvor den som kunne entre til toppen av den med talg og grønsåpe innsmurte stangen, kunne få tak i en premie. "Det eneste småguttene fikk var deres klær utskjemt."

Preståsen

Fotografiet viser den andre paviljongen som sto i Preståsen. Den brant i 1925. Helt til høyre står en av de enkle benkene som Treplantningsselskapet satte opp. (Foto: Olaf Hauge.)

Maistangen fulgte med da feiringen senere ble flyttet til Aagaardtomten. "Tomten lignet den dag en sydlandsk markedsplass," forteller Laurits L. Bryn. "I midten var reist en løvkranset tribune og lagt et stort dansegulv, nederst var reist en høy "maistang", godt innsmurt med grønsåpe.Paa toppen av stangen svaiet en jernring behengt med mer eller mindre værdifulle præmier til den som klarte at naa op." Stangen flyttet med til Preståsen. Der sto den i det sydvestre hjørnet av festplassen, godt innsmurt med grønsåpe, og til den heisbare ringen var de fristende premiepakkene festet med hysing. I 1946 ble det besluttet at barnetoget skulle gå til Badeparken og avslutte ved Badets sosietetsbygning , men protestene lot ikke vente på seg. 17. mai og Preståsen hører sammen.

Ved byutvidelsen i 1931 ble søndre del av Preståsen sammen med Brydedam-området innlemmet i byen. Flere av grensesteinene som markerte denne utvidelsen står fortsatt på sin plass.

I 968 kjøpte kommunen eiendommen Bjerggata 53. Det gamle svalgangshuset som sto der, ble revet, og i 1972 ble det langs den lille bekken fra Preståsen til Bjerggata anlagt en trappeoppgang. Men mye kan nok ennå gjøres. Til side for den nevnte bekken ligger et delvis gjenfylt basseng med steinsatte sider. Der sto det til etter siste krig en støpejernsfontene. Denne praktfulle fontenen i blomstrende Jugend-stil ble "gjenfunnet" i magasinene til Sandefjordsmuseene for en tid siden. Lar den seg restaurere? De gamle vandringsveiene kan nok også oppgraderes. En del av de gamle fjellfaste benkene er holdt intakt og fornyet, men rester av flere finnes og venter på istandsetting. En av benkene står på Korpås hvor flaggstangen er plassert. Fjellet der viser spor etter flere store bål, og vi er i nærheten av avfyringsstedet for de kraftige mai-saluttene.

Festplassen Preståsen

Slik husker ennå mange festplassen i Preståsen. Serveringspaviljongen står fortsatt, men med lite servering.
Musikkpaviljongen til høyre var opprinnelig en gave til Byparken fra skipsreder Nils Torvald Nielsen-Alonso. Den
ble innviet i Byparken 9. juli 1918, men så senere flyttet til Preståsen hvor den ble ødelagt av brann på 1950-tallet.
(Foto: Lautits L. Bryn)

Fra Korpås kan vi avslutte med de innledende strofene av Grønligutten Håkon Karlsens hyllest til hjembyen - mens vi lurer på om ikke Preståsen kan bli et opplevelsesområde med rike muligheter som bare venter på å bli videre utviklet:

Jeg sitter oppå Kørpås, og ser ut over by n. 
Her er jeg født, har vokst opp her,
den byn den er et syn!
Å ja, der ligger kjerka vår, og skolen ligger der,
og alle disse stedene som jeg har fått så kjær.

 

For den interesserte kan det henvises til:
Aase-Turid Langørgen: Mølleråsen — Preståsen. Undervisningsopplegg i lokalhistorie. Sandefjord 1987.

 

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 03.02.09