Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Rogstad, Carl: Christopher Hvidt

Sandefjords fremste mann under og etter Napoleonskrigene.

Gruppe 10.5, våren 1995

Hvidtgården

Christopher Hvidt bygde hus øverst i den nåværende Storgata, nedenfor Hvidts Plass. Tegningen er utført av konsul Høst. Originalen henger på Sandefjord Bymuseum.


Tiden under Napoleonskrigene er en av de mest dramatiske i Norges og Nordens historie. I Norge vekslet det mellom oppgangstider og perioder med matmangel og hungersnød for store deler av befolkningen. Etter 1814 og krigens slutt, da Norge satset meget på å opprettholde sin selvstendighet i unionen med Sverige, fulgte mange år med kriser og konkurser.

Det er i denne tiden Sandefjord bygger seg opp fra et fattig og avfolket ladested under Larvik med ca. 150 innbyggere på slutten av 1700-tallet til et fremgangsrikt samfunn med ca. 800 mennesker i 1845 da Sandefjord fikk sin bystatus. Utviklingen i Sandefjord i denne perioden er beskrevet av Knut Hougen i 1. bind av hans Sandefjordshistorie. Hougen gir her en entusiastisk omtale av en ledende personlighet, Christopher Hvidt. Hans livsløp er så begivenhetsrikt og avspeiler så mange sider ved samfunnet på den tiden at det kan fortjene en mer inngående undersøkelse. Ved å sette ulike kilder som fremdeles er tilgjengelige, sammen og se dem i sammenheng med den samtid han levde i, både lokalt og i større perspektiv, kan vi danne oss et bilde av hans liv og skjebne.

Gjennom ulike registre kan vi følge Christophers far, Wilhelm Hvidt, fra han flyttet fra Veierland til Sandefjord i 1754 og startet med to tomme hender, til han døde som velstående skipsreder i 1805. Han sto som skipper på egen skute gjennom de vanskelige 1760-70 årene da ladestedet var i ferd med å bli avfolket, og han bygde ut sin redervirksomhet i de "gylne" årene etter at den amerikanske uavhengighetskrigen sluttet i 1766, og krigshandlingene mellom Napoleon og England startet. Danmark–Norge var så godt som den eneste nøytrale staten og kunne seile på alle hav. Trelasthandelen, bergverkene og skipsfarten skapte de store formuene for patrisierfamiliene i datidens Norge: Collett, Anker, Mathisen, Tank og mange flere. Det er i denne tiden Christopher vokste opp, giftet seg og seilte som skipper på fjerne farvan.

Christopher Hvidt ble født i 1780. Han var yngst av 6 søsken. Oppgjøret etter farens død i 1805 viser et velstandshjem. Wilhelm hadde tidlig kjøpt et stort hus på østsiden av "Østre Gade", den nåværende Storgaten. Fra Høsts tegninger får vi inntrykk av hvorledes huset så ut, og fra skifteprotokollen som ble satt opp etter Wilhelms død, kjenner vi møbleringen av de enkelte værelsene. Eksempelvis var "storstuen" forsynt med 15 lærstoler, 3 lenestoler og et rundt mahognybord, samt ikke mindre enn 2 spillebord og et stort speil i forgylt ramme.

Som et av de få barn på stedet, fikk Christopher sin undervisning hjemme av privatlærer. Faren innså at den nye tid krevde større kunnskaper. Han fulgte skikken blant de bedrestilte kjøpmenn og redere, og sendte Christopher som ung mann til forretningsforbindelser i utlandet hvor han kunne få erfaring og språkkunnskaper, og skape nye kontakter.
Vi vet ikke så mye om Christophers utenlandsopphold. Antakelig har han oppholdt seg i flere land - han snakket fransk og engelsk flytende. Men helt sikkert er det at han ikke bare skapte et grunnlag for sin senere rederivirksomhet, men at han også mottokk varige kulturelle påvirkninger.

Man kan undre seg over hvor Christopher fikk sine impulser fra.

En pekepinn om dette fikk vi da det for få år siden ble kjent at han var frimurer. Et frimurerbrev som nylig ble publisert, bevitner at Christopher Hvidt ble opptatt som losjebror og tilknyttet losje nr. 222 i det engelske registeret, og innført til storlosjen i London 20. august 1799. Hans losje lå på Guernsey, en av de britiske kanaløyene hvor det var et stort skipsfartsmiljø på den tiden. Vi må tro at de høytidelige broderskapsløftene og hemmelige seremoniene, sammen med fellesskapet med losjens medlemmer, har påvirket den unge mannen fra utkanten av Europa, og at han i dette miljøet har fått del i opplysningstidens ideer og idealer.

Straks Christopher kom hjem fra sine utenlandsopphold, dro han til sjøs, antakelig på farens skute 'St. Jørgen". Vi finner han i folketellingen fra 1801, registrert som skipper bare 22 år gammel. Men farens planer går videre. Han har sett hvorledes den gylne tid har skapt nye muligheter for skipsfart i fjernere farvann. Flere redere i Sandefjord har allerede satset på slik virksomhet.

Wilhelm tok i samarbeid med sønnen, skrittet fullt ut. I 1804 bygget de på Kamfjord verft et "skib" på 114 1/2 kl., det største som til da var bygget i Sandefjord (1 kl. =ca. 1/2 bto.r.t.).

Skipet fikk navnet "Wilhelmine Cathrine", oppkalt etter Christophers og Wilhelms ektefeller. Det var rigget med tre master, smekkert i linjene, bygget for fart på fjerne steder. Det var bemannet med skipper og styrmann, et mannskap på 8 og en "dreng".

"Wilhelmine Cathrine" ble bygget for Christopher. Han sto som skipper fra 1804 helt til skipet ble konfiskert i England ved krigsutbruddet høsten 1807.

Christopher seilte med sin "Wilhelmine Cathrine" i utenriks fart, og var sjelden hjemme. Hvorledes livet artet seg, kan man få et inntrykk av fra en skipsjournal som er oppbevart fra skipets første langtur:

"Skipper Christopher Hvidt seilte med "Wilhelmine Cathrine" fra Årøsund den 18. september 1804 med trelast til London. Dit kom han den 30. september, losset og dro til Falmouth, hvor han lastet båten med fisk og dro til Livorno i Italia. Hvidt seilte fra Falmouth den 16. desember, og kom til Livorno den 15. januar 1805, der fisken ble losset. Etter å ha vært i Livorno i snaue tre måneder, seilte han derfra den 7. april med en ladning hvete til Alicante på den spanske Middelhavskysten. Dit kom han den 19. april, gikk derfra til nabobyen Torrevieja, og tok inn saltlast. Den 23. juni seilte han fra Torrevieja, passerte Gibraltar 10. juli, kaster anker ved Kristiansand 25. august, og kom til Kristiania med saltlasten den 16. september 1805 - to dager etter ettårs-dagen for avreisen fra Årøsund.' (Etter Rian, s.336).

1803 giftet Christopher seg med den to år yngre Anna Wilhelmine Bredal Rosenkilde.

Det var vanlig på denne tiden at kjøpmenn og redere brukte store deler av sin formue til å bygge representative boliger. I tråd med denne tradisjon bygget Christopher sin bolig i Sandefjord. Bygningen lå øverst på vestre side av Østre gade (nå Storgaten), nedenfor den plassen som har fått Christopher Hvidts navn. Bygget var på to etasjer, og ble senere - i 1817 -taksert til 10.000 Spd., eller 2.000 Spd. høyere enn for Sandar kirke.

Til huset hørte en stor park som strakte seg helt ned til den nåværende Rådhusgate. Parken ble senere benyttet av Kurbadet som badepark, og da byen fikk sin første kirke i 1872, ble den bygget i parken.

Høsten 1807 så alt lovende ut. Christopher var blitt 27 år gammel, var gift og hadde to barn. Tidene var gode. Han seilte som skipper og partsreder på egen skute, og hadde demonstrert sin status ved praktboligen i Storgaten.
I krigen mellom stormaktene, som hadde pågått fra 1796, sto kronprins Frederik overfor et uløselig dilemma: En allianse med Napoleon ville føre til at engelske krigsskip blokkerte forbindelsen mellom Danmark og Norge, en allianse med England ville føre til at Napoleon rykket inn i Jylland. Frem til høsten 1807 hadde det lykkes å holde Danmark-Norge nøytrale. Da ble den gordiske knute hugget over.

Krigen kom helt uventet. En stor engelsk flåte seilte opp Kattegat, bombarderte København, og tok med seg som krigsbytte hele den dansk-norske krigsflåte som var oppankret utenfor København. Allerede 11 dager senere, den 31. oktober, inngikk kronprins Frederik en alliansetraktat med Napoleon. Krigsutbruddet dannet innledningen til noen av de mest dramatiske hendelser i Norges og Nordens historie.

På havnen i Sandefjord, som ellers i landet, lå alt helt stille. Næringslivet stoppet opp. Engelske krigsskip stanset all eksport av tømmer, fisk og jern. Og det verste av alt - importen av korn fra Danmark ble hindret av blokaden i Kattegat og Nordsjøen. Norge gikk inn i en to-årig krise.

Konsekvensen var fattigdom, matmangel over alt, og hungersnød i store deler av landet. Vinteren 1808 var verst. Mange måtte ty til barkebrød og mose for å stanse sulten.
Christopher Hvidt kom skuteløs og pengelens hjem fra England. Men hans initiativ og virkelyst fornektet seg ikke. Som et mottrekk mot blokaden oppfordret regjeringen til kapervirksomhet, både i Danmark og Norge.

Også Christopher engasjerte seg i denne virksomheten. I 1808 tok han initiativ til å bygge to kaperskip på 8 1/2 kl. på Kamfjord verft. Selv om fartøyene fikk de krigerske navnene "Mars" og 'Odin", ble det ingen suksess. "Mars", som Christopher eide sammen med skipperen Mathias Berg, ble oppbragt av engelskmennene allerede på sin første tur, og "Odins" kapervirksomhet ble av kort varighet.

Kapervirksomheten fikk altså en brå slutt. Men selv om Christopher selv ikke hadde egne skuter i denne første delen av krigen, satte han nå hele sin energi inn på et annet område; bygging av skip for den såkalte "provideringskommisjonen" som skulle organisere matforsyninger til landet.

Provideringskommisjonen hadde store problemer med å skaffe tonnasje. Grev Herman Wedel foreslo derfor at provideringskommisjonen skulle etablere et stort anlagt statsrederi ved kjøp og bygging av egnede fartøyer for offentlige midler. Det er ved realiseringen av dette prosjektet at Hvidt og Wedel lærer hverandre å kjenne. Gjennom provideringskommisjonens arkiver kan vi følge Christophers engasjement for bygging av skip i Sandefjord for korntransporten. Alt i alt bygget han 5 skip i rask rekkefølge på Kamfjord verft. Det siste skipet var et fullt ferdig 20 lesters skip som i september 1810 ble sendt til Trondhjem med korn. Da er tidene plutselig helt forandret. Provideringskommisjonen bygger ikke flere skip. Vi er inne i den såkalte "lisenstiden'. Selv om Danmark-Norge fremdeles var i krig med England, og fastlandssperringen sto ved makt, ble norske skuter forsynt med engelske lisenser og danske leidebrev. Norske fartøyer fikk på den måten sikkerhet både mot engelske krigsskip og danske og franske kapere. Dette utløste en av de største jobbetidene i vår historie. Fraktene gikk opp til det tidobbelte av nivået før krigen, og holdt seg på det femdobbelte nivå i 1810-1811. Men i 1812 ble det vanskeligere å få lisenser, og i 1813 var det helt slutt. Da sto hungersnøden for døren.

Christopher satset på skipsfarten. Han bygget og kjøpte skip, mange skip. Gjennom ulike registre kan vi danne oss et nokså fullstendig bilde av Christophers seilende flåte. I disse årene bygget han seg opp til å bli Sandefjords mest velstående mann. Vi kjenner ikke nøyaktig hans formue, men det går frasagn også i Larvik om hans rikdom. Av en samlet tilvekst i Sandefjord av tonnasje i tidsrommet 1810-1814 på 26 fartøyer på til sammen 1.000 kl., hadde Christopher 12 skip på mer enn 600 kl.

Slik skulle det altså gå. I løpet av lisenstiden - en periode på 2-3 år, full av muligheter, men også preget av spillets risiko, forstillelse og muligheter for tap - skapte Christopher seg en stor flåte av skip som han satset da hungersnøden igjen sto for døren.

På våren 1813 var det helt slutt med lisensene, og engelske krigsskip tok opp blokaden av Norge med full styrke. l tillegg til dette kom at Sverige inntok en stadig mer fiendtlig holdning overfor Norge, før krigen ble erklært i september 1813.

Året 1812 var et av de største uår vi har hatt her i landet. Det ble frost allerede i begynnelsen av september, kornet ble ikke modent, og potethøsten var elendig. På ny utbrøt matmangel og direkte hungersnød mange steder i Norge utover i 1813. Årene 1813 og 1814 er avgjørende i Norges politiske historie. Disse hendelser faller utenfor den lokale scene i Sandefjord og historien om Christopher Hvidt. Han satte sine ressurser og krefter inn på et annet plan, nemlig det risikable prosjekt å avhjelpe nøden ved å føre korn og matvarer fra Danmark til Norge. Her viste han en enestående offervilje og hjelpsomhet, han var - som Knut Hougen skriver - sitt steds forsyn i disse årene.

Det er særlig fra to kilder vi kan følge Christophers virksomhet, Overprovideringskommisjonens arkiver og fra Stortingets dokumenter fra 1845 da Stortinget behandlet en søknad fra Christopher om å få ettergitt restene av en stor gjeld han pådro seg i 1813 for å kjøpe korn på kreditt fra Danmark. I tillegg til dette gir tollprotokollene fra denne tiden en del opplysninger. Mens mesteparten av Sandefjords flåte lå i opplag, satte Christopher inn sine egne skuter, og befraktet andre, for å hente korn i Danmark. Det var stor kornmangel i Norge, i Larvik utdeles det bedervet korn i små porsjoner "til de mange Trængende"

I tollprotokollene kan man nå følge hvorledes Christophers kornskuter ankommer Sandefjord. l løpet av november og desember 1813 ankommer de én etter en. Det er briggen "Christina" på 47 kl. med 1.600 tønner korn, jakten "Søemanden" på 6 kl. med 160 tønner, smakken "Enighet" på 24 kl. med 1.200 tønner, briggen "Modellen", som Christopher leier - og senere kjøper, med 1.200 tønner osv. Foruten korn har skutene også med andre matvarer, smør, erter, fisk, flesk etc.

Det er store mengder korn og matvarer Christopher har kjøpt og bragt til Sandefjord. l tillegg til å forsyne folk i nærområdene, er det ikke ubetydelige leveranser til de offentlige myndigheter og private forsendelser til andre byer i landet. Nøden er stor, men han utnytter ikke situasjonen. I regjeringens innstilling til Stortinget i 1843 henvises til en uttalelse fra Sandefjord formannskap, og det heter: "- at det er Formandskabet tilfulde bekjendt, at Kjøbmand Hvidts Korntilførsel fra Danmark i krigens Tid betydelig bidrage til at afværge den truende Hungersnød, og at han ikke i fjerneste Maade har benyttet sig af den daværende Trang, men alene har havt til Hensigt at bidrage Sit til at lindre den herskende Nød".

Det viste seg å bli en ulykke for Christopher at han hadde kjøpt kornet på kreditt hos de danske myndigheter. Han sto med en gjeld på 44.616 rbd., en svær sum penger, som han utvilsomt kunne ha betalt uten store problemer under normale omstendigheter. Men nå kom de ødeleggende slagene mot hans økonomi, helt uventet og uforskyldt.

Tiden fra 1814 til 1830, ja enda lenger, er en nesten sammenhengende kjede av kriseår i norsk og internasjonal økonomi. Overgangen fra krig til fred i Europa skapte langvarige økonomiske problemer med omstilling av næringslivet, beskyttelsestoll, inflasjon og valutakriser. l Norge hadde vi spesielle økonomiske vanskeligheter knyttet til atskillelsen fra Danmark og etableringen av eget pengevesen. Det er nesten ufattelig at Christopher Hvidt greide å ri stormen av så lenge som han gjorde. Også skipsfarten ble fullt ut rammet av den økonomiske krisen. I tillegg til at Christopher nå kjempet på et elendig fraktmarked hadde han korngjelden å slite med.

Mens store deler av skipsflåten gikk i opplag, må Christopher ha tjent til dels godt på sin samlede virksomhet de første årene etter krigen da han nedbetalte store deler av den svære korngjelden sin. Antakelig er det tiden etter 1825 som setter ham til veggs.

Rådstue- og tollprotokollene kan forklare Christophers strategi. De viser at han stort sett sendte sine skuter på lengre reiser til Middelhavet. Praktisk talt ingen andre sandefjordsredere forsøkte seg på dette markedet, som utgjorde mindre enn 5% av den norske skipsfarten. Middelhavsfarten var nok både økonomisk risikabel og ikke uten faremomenter. Til forsvar mot den kapervirksomhet som ble drevet fra de nordafrikanske statene ble skutene både forsynt med leidebrev - såkalte sjøpass, og kanoner.

Men Christopher drev ikke bare sin store redervirksomhet. Han utviklet også en betydelig handelsvirksomhet med utførsel av trelast og import av varer i stor skala. Karakteristisk nok ombyttet Christopher i 1815 sitt borgerskap som skipper med borgerskap som handelsmann.

Den samlede virksomhet Christopher drev i disse årene må ha hatt et ganske stort omfang. De største skutene hadde foruten skipper og styrmann, gjerne et mannskap på 10-11 mann, de mindre på 5-6 mann. Regner vi med at 70-80 mann seilte på Christophers skuter, har han nok alt i alt sysselsatt oppunder 100 personer. Vi må da huske på at Sandefjord bare hadde knapt 500 innbyggere. Selv om Christopher hentet en del av sine skippere fra andre steder, var nok de fleste av mannskapene fra Sandefjord, og vi kan regne med at kanskje hver 3. forsørger på ladestedet tjente sitt brød i Christophers tjeneste. Mens vi hører om matmangel og arbeidsløshet i Larvik - i januar 1817 klages det f.eks. over brødmangel og "det intet er at tjene for daglønnene. Det utleveres Korn fra Magasinerme til Trængende" - er det mangel på arbeidskraft i Sandefjord.

Frem til 1813 var ladestedet Sandefjord administrativt styrt fra Larvik, uten egne valgte representanter.
Da budsjettet for Larvik ble behandlet 22. mars 1813, ble det fattet et prinsippvedtak om Sandefjords status som ga ladestedet et betydelig reelt selvstyre. Dette var en milepel i Sandefjords utvikling av eget selvstyre, kanskje større enn innføringen av Formannskapsloven i 1837, og at Sandefjord fikk bystatus i 1845.

På møtet ble det også vedtatt at Sandefjord skulle velge 2 representanter som "eligerede menn" til å ivareta ladestedets interesser, samtidig som disse skulle være stedets overformynderi. I hele perioden fra 1814 til 1832 var Christopher en av Sandefjords to eligerede menn ved siden av at han også hadde mange verv i stedets styre og stell. Det er oppbevart et dokument som viser at Christopher 25. februar 1814 ble valgt som valgmann til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Også grunnloven av 1814 foreskrev indirekte valg til Stortinget, og Christopher var Sandefjords valgmann i 1814, 1820, 1823 og 1826 (for 1829 er protokollen forsvunnet). Men det må tilføyes at det ikke var stor interesse for valgmann-valgene i Sandefjord. Av de ca. 50 stemmeberettigede møtte det bare fra 7 til 29 velgere.

Som vi har beskrevet, hadde Christopher gjennom sine utenlandsopphold fått innsikt i, og blitt grepet av, opplysningstidens tankegang og ideer. Dette avspeiles i hans bibliotek som var ganske rikholdig. Slike boksamlinger fantes bare hos embedsmenn, hos Sandefjords borgere var det ellers knapt med bøker. Ved booppgjøret i 1830 er alle titlene på Christophers bøker registrert, og vi kjenner derfor biblioteket hans i detalj. Det er interessant å merke seg at Christophers boksamling også viser interesse når det gjelder skolevesenet. Da sogneprest Schrøeter i 1815 sammenkalte til en borgerforsamling i forbindelse med at den gamle læreren gikk av, fremla Christopher et oppsiktsvekkende skriftlig forslag. Han innleder forslaget slik:

"Enhver av mine ærede Medborgere erfarer vist daglig Savnet af en Skole i Sandefjord og ønsker denne Mangel hævet,- da Ungdommens Undervisning bør være alle Veltænkende af ydterste Vigtighet, saa giver jeg mig den Frihed kortelig at fremsætte Mine Tanker".

Deretter følger et forslag til å finansiere en forbedret skole, og skrivelsen avsluttes med at han tilbyr kommunen et hus i gave som kan romme både lærerbolig og undervisningslokale.

Christopher legger deretter frem et forslag til skoleplan. Planen innledes med en del oppsiktsvekkende synspunkter som vi må tro gir uttrykk for hans egen overbevisning. Dels innebærer teksten en sterk kritikk av et standssamfunn hvor de ledende skikt kunne utnytte sin stilling ved å holde almuen nede i uvitenhet, dels gir teksten uttrykk for en sterk tro på kunnskapens makt. Den nye generasjon formanes til toleranse overfor sine mindre opplyste medborgere, og endelig oppfordres hver enkelt til en uegennyttig innsats for fellesskapet.

Deretter går planen meget detaljert inn på skolens administrasjon og undervisning. Planen ble riktignok ikke realisert fullt ut. Likevel hadde jo ladestedet nå fått et skolehus, og tross alle vanskeligheter fikk skolen en ny start.

Christopher holdt altså det hele gående til 1830. I denne tiden var han ladestedets fremste mann. Han representerte Sandefjord i alle store verv, og var stedets utsending når Sandefjord en og annen gang skulle gjøre Carl Johan sin oppvartning i Christiania.

Et vitnesbyrd om Christophers posisjon får vi ved et sjeldent "klenodium', et usedvanlig elegant visittkort som ble funnet på Kamfjord gård, hvor han bodde de siste årene av sitt liv. Visittkortet formelig oser av status, vakkert utformet som det er, med blå skrift på kremgul bunn. Å være britisk visekonsul og representant for Lloyds var nok prestisjetungt.
Den økonomiske krisen etter Napoleonskrigen knekket de fleste gamle handelshusene. Også Christopher Hvidt. I 1830 måtte han overgi sitt bo til skifteretten.

Det var et stort bo. Foruten sitt bo i Østre Gade, omfattet boet 4 andre hus i Sandefjord, en skipsflåte på 5 store skip, i alt ca. 600 kl., og flere landeiendommer. bl.a. Kamfjord verft og gårdsbruket "Lille Bugården".
Men kassen var nesten tom, og gjelden stor. Nå grep hans gode venner inn. Det fremlegges et brev undertegnet av bl.a. grev Wedel, Ths. Johs. Heftye, grosserer Samuel Foyn, kammerrand Falck og en rekke Sandefjordsborgere, skipsrederne Ole Melsom, Ole N. Gogstad, C.L. Sørensen og flere, hvor disse tilbyr seg å stå som selvskyldnerkausjonister for en akkord på "30% for Fordringer efter Haandskrift og 15% på Regningskrav". Dette ble akseptert av kreditorene.

Christopher kom med på nytt. Han ble valgt inn i det første representantskapet i 1837, og som medlem av formannskapet i 1839. Men våren 1840 "melder han seg ut av formannskapet". Han har da lenge vært fraværende på reise, og skal nå gå til sjøs igjen på sine eldre dager.

Vi vet ikke i detalj hvorledes Christopher tjente til livets opphold etter akkorden. Men han holdt det gående på et vis.
I 1839 griper hans venner inn på nytt. Panteboken forteller at de i fellesskap har satt Christopher i stand til å bygge et nytt stort skip. Mot pant i skipet yter de et lån på 10.200 Spd. sedler og 50 Spd. sølv rentefritt i 3 år og deretter til 4% rente. Christopher bygget en bark på Kamfjord for pengene. Skuten var på 144 112 kl., med et mannskap på 14 mann. Han ga den navnet "Grevinde Karen Wedel Jarlsberg". Nesten 90 år etter at Wilhelm reiste på sin første tur på egen skute ut Sandefjordsfjorden, sto Christopher - 60 år gammel - ut den samme leden med sin nye skute, for siste gang. Da han kom hjem 1 1/2 år senere, gikk han på land for godt. Skipet ble i Christopher Hvidts eie til han døde i 1862, da hans kone overtok inntil det ble kondemnert etter et havari ved Gotland i 1872.

Korngjelden til Staten hadde forfulgt Christopher gjennom mange år. I løpet av årene 1843, 44 og 45 behandlet statsmaktene, Regjering, Konge og Storting, en søknad om ettergivelse av restene av denne gjelden. Burde Stortinget ettergi en slik gjeld som jo skrev seg fra hungersnødens dager i 1813, og som var blitt så tung å bære, bl.a. på grunn av finanskrisen og oppgjøret med Danmark? Vi kan følge saksbehandlingen fra stortingsdokumentene. Regjeringen stilte seg positivt.

Kong Oscar fulgte regjeringens anbefaling. Stortinget derimot begrenset seg til "at det kun bør renunceres på Renter og Afdrag av Gjelden, saalenge Ansøgeren er eier av den pantsatte Gaard."

Christopher må ha gjennomlevet en kriseperiode etter at han kom hjem fra sjøen. Det var vanskelig for mange denne tiden. Da Lille Torungen fyr skulle bemannes med fyrvokter i 1844, var det flere søkere fra Sandefjord. Også Christopher søkte og fikk stillingen, etter en rekke sterke anbefalinger. Han flyttet sammen med sin familie til Lille Torungen fyr i 1845.

Det ble en voldsom overgang, kanskje aller mest for konen Anna Wilhelmine som "var så hjertelig bedrøvet og felte så mange Taarer derover".

Oppholdet ble ikke av så lang varighet. I kildene finnes Christopher nevnt som "fyrforvalter" i 1845 og 1846. Da er det Christophers svigersønn, Fredrik Waldemar Mejlænder, tok affære. Han samlet nå flere bruk: Ved et makeskifte kjøpte han Vestre Kamfjord, som han slo sammen med en del av Gogstad som han kjøpte av Treschow i 1846. Han bygget nytt standsmessig våningshus, og lot Christopher få bygsel på hele eiendommen.

Det har nok vært en befrielse da Christopher sammen med familien flyttet til Kamfjord i 1846. Det fortelles om ham at han var en driftig jordbruker - han reiste stengjerder, bygde hus og drev opp gården. Senere flyttet også Mejlænder og konen inn i 1. etasje. De bodde der sammen, nokså ubemerket, til Christopher døde tidlig på året 1862.

Om Christopher er det nå visst intet tilbake, verken på kirkegården eller andre steder. Da er det gledelig at byen har oppkalt plassen rett nord for hans bolig i Storgaten etter ham. Ellers hadde vel også hans navn vært glemt av de aller fleste.

 

LITTERATUR:

Fremstillingen ovenfor er et ekstrakt av et utrykt manus (60 sider) hvor kildene blir nærmere omtalt. Her nevnes summarisk: Knut Hougens arkiver, Jacob Aalls erindringer, opplysninger fra diverse registre, folketellinger, formannskapssaker og Stortingsdokumenter.


Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 12.08.09