Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Tollnes, Roar L.: Sandefjords eldste bygater 

Gruppe 3.1, våren 1995

Bykart Sandefjord

Militærkartet fra 1801 er det eldste gode terrengkartet fra Sandefjord som også viser veier og bebyggelse.


Begrunnelsen for at Sandar middelalderkirke ble plassert der hvor den ligger, er ikke kjent.

Gården Sandar lå ikke høyt og fritt, men på flaten like opp for stranden. Det er fristende å anta at det er nettopp dette sammen med den gode havnen som var bestemmende. Dengang var det, på grunn av vesentlig høyere vannstand, seilingsmulighet videre nord om Vesterøya og gården Kamfjord til Mefjorden og nordenfor Østerøya, ved gården Sunde, over til Lahellefjorden og Tønsbergfjorden. En tilsvarende begrunnelse kan vi anta at vikingtidens Gokstad-høvding hadde. Det gir oss en sammenheng med stedets vikingtid. Middelalderen er ellers en nokså ukjent tidsepoke i vårt distrikt.

Med havet godt høyere enn i dag, forstår vi lettere at navnet Oddefjell opprinnelig var brukt om hele det åspartiet som i dag kalles Preståsen. Odden stakk ut i havbukten. Den søndre delen av fjellpartiet og stranden vestenfor, Langestranden, var god landingsplass for den sjøfarende. Ferdsel til sjøs var på mange måter lettere enn ferdsel til lands, særlig om en del gods skulle være med. Stor ferdsel til stedet var det neppe. De som kom, tråkket en sti langs jordkanten, inn mot åssiden eller langs gårdens grensebekk i vest.

Ut gjennom middelalderen økte trafikken over havnen sakte og sikkert. Tømmer ble etterspurt vare av utenlandske kjøpere fra England og kontinentet. Tømmerkjørende bønder opparbeidet seg rettigheter over prestens jorder, og da helst på frossen mark. I tillegg fikk de hevd på en lasteplass på stranden. Denne omtales i skriftlige kilder som Sperrebakken. Der kunne sperrer — huggen last — og rundtømmer lagres til kjøpernes skuter kom inn fjorden og ble dradd opp i elveoset.

Elven var Rukla, som også kalles Bugårdbekken og lenger oppe Mobekken. Den var Prestegårdens grensebekk mot vest. Stedet ved utløpet het Korsevjen. En forklaring kan være at her hadde bekken fra Orelund, sammen med sine sidebekker fra Åsen, også sitt utløp. Vi må regne med at strandlinjen lå atskillig høyere oppe enn i dag. Landheving og oppslamming ved utløpene gjennom århundrene har forandret området vesentlig.

Mot slutten av middelalderen starter en lang strid mellom Sandarprestene og de tømmerkjørende bøndene. Ut av denne striden tegner det seg et "gatemønster", som vi i byens sentrale deler tildels gjenfinner den dag i dag.

Veiene kan følges på det eldste kartet vi har: Militairt Situations Cart over Lade Pladsen Sandefjord Tillige med de nærmeste omliggende Gaarder. Opmaalt July 1801 af Juell.

Fra vest kommer veien fra Raet ned Laskenbakken, forbi Bugården til Rukle-Broen, krysspunktet med Mobekken. Konge Vej fra Laurvigen til Sandefjord står det på kartet. Videre fra Rukle-Broen fikk bøndene etterhvert lovlig rett til å føre sitt tømmer over prestegårdgrunnen ned til sjøen, d.v.s. tilnærmet der hvor vi i dag har Prinsensgate — Torggata. De eldste kjente stridighetene mellom prest og bønder, fra 1396, viser at det lengre syd også var et krysningspunkt over grensebekken. I en langt senere tid fikk stedet navnet Holmebrua etter garver Christen Holm som fra 1831 eide huset i Prinsensgate 2.

Striden med bøndene omfattet også veien fra østbygda, Vej østefter i Bøyden, som 1801-kartet kaller den. Veien gikk forbi kirken, fulgte østsiden av bekken fra Orelund og videre ned til krysset ved Hotel Kong Karl. I ladesteds- og tidlig bytid het gaten Vestre Gade, senere, etter at Sandefjords første kirke var bygget og vigslet i 1872, fikk den navnet Kirkegaden. I dag gjenfinnes den som Skolegata og kan lengre oppe også spores i nordre husrekke på Hvidts Plass. Denne veiføringen sammen med Prinsengate/Torggata, den tidligere Bugaardsgaden, må være de to eldste veiføringene på stedet.

Størst strid ble det imidlertid om veien nordfra. Av den finnes det i dag ingen spor i byens sentrale deler. Veien gikk østenfor Mokollen (Mokollveien) og ned over vestre Braka (Brekka, en av prestens husmannplasser), svingte østover mot kirken hvor den etterhvert gravde seg ned langs bekkeleiet vestenfor kirkegården og kalles i papirene Den djupe vegen. Syd for kirkegården forenet den seg med veien fra østbygda, og tømmeret kunne så kjøres ned til Sperrebakken og lagres der i påvente av utskiping. Da sogneprest og prost Andreas Schelven, antagelig rundt 1790, fikk bygget Dølebakken, erstattet denne den tidligere veien fra nord. Anlegget av Dølebakken kan sannsynligvis ses i sammenheng med oppføringen av den nye Sandar kirke og framkjøring av tømmer til denne.

Hvor bøndenes opplagsplass, Sperrebakken, eksakt lå, er ikke kjent. Knut Hougen antar i sin byhistorie at plassen må ha ligget "—få skritt nedenfor Folkets hus, —mellem Bryggegaten og bekken, og strakte seg kanskje også over på den annen side av gaten, hvor nu Folkets hus ligger. " Hans Bogen slutter seg til dette og påpeker i boken til Handelsstandens 50-års jubileum, 

"Fem hundre år — og femti", at navnet Sperrebakken kan følges like til midten av forrige århundre: "Den svenske tømmermann Karl Hansen giftet seg i 1859 med Oline, datter av Ola Hansen, "bjelkehogger på Sperrebakken". Olas hus lå på vestre side av nåværende Thor Dahl gt., sør for 'Folkets hus". Plassen sør for 'Folkets hus" —dengang kjøpm. Peder Søebergs eiendom — var avfalls- og lastetomt på 1800-tallet, like til den i 1859 ble forært Sandefjord Bad på betingelse av at tomten ikke ble bebygd. Den ble istedet beplantet og gjorde tjeneste som badepark. "

Dersom vi samholder de eldste veiføringene for tømmertransporten, som møttes ved dagens gatekryss mellom Torggata og Skolegata (Storgata er yngre), med en grensebeskrivelse fra 1653, kan det tyde på at Sperrebakken i utgangspunktet lå noe høyere oppe og på motsatt side av Korsevjen, det antatte felles oset mellom Rukla og Orelundbekken. Grensebeskrivelsen er del av en dom, avgjort ved en 12 manns jury på Gokstad stevnestue. Der blir det slått fast at bøndene har rett til å kjøre last på 2 veier til stranden. Den ene er veien vestfra langs bekken, den andre `den djupe vegen" vest for kirken og videre ned. Ingen annen vei er tillatt vest for Oddefjell. Prestegårdens grenser mot stranden fastslås. Fra Oddefjell går grensen "over Langestranden, der hvor skibshavnen er", derfra til Korsevjen, vest over Sperrebakken (og langs bekken) til Bugårdsbroen. Lå Sperrebakken opprinnelig ved dagens Torggate, og ble navnet senere flyttet nedover etterhvert som tomter ble utstykket og nye hus bygget, og Storgata, Østre Gade, ble hovedveien til stranden?

Biskop Eystein måtte flere ganger ordne opp i stridighetene mellom prest og bønder. I 1404 tar han også for seg veien fra Rukle Broen østover til kirken. Kartet fra 1801 kaller den Gang Stie til Præstegaarden. Omtrent her går i dag Landstadsgate. Biskop Eystein bestemte at veien bare skulle brukes som kirkevei og ikke til tømmerkjøring. Bøndene måtte ikke ta ned fra denne til stranden. Når ett veifar ble oppkjørt, kunne det nok være fristende å forsøke seg et annet sted, og vi kan forstå prestens ergrelser.

Det er som resultat av gnisningene mellom prest og tømmerkjørende bønder at kimen til gatenettet i byen Sandefjord blir til, og utgangspunktet ligger i middelalderen.

 

Kilder: Knut Hougen "Sandefjords Historie" I

 

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 30.01.09