Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Roar L. Tollnes: Sandefjords grenser og grenseutvidelser

Gruppe 2.9, våren 1995

 

Kart Sandefjord 1828

Kart fra 1828 viser ladestedets grenser, gater og bebyggelse. Det går klart fram at alt er anlagt på "Sandeherreds = Præstegaards = Marker".


De første som slo seg ned på det stedet som skulle bli Sandejord, bygslet grunn av Prestegården, og hver enkelt betalte grunnfeste og årlig avgift til presten. Så langt tilbake som kildene går, utgjorde grunnfestet 6 skilling pr. kvadratfavn og den årlige avgiften 1 skilling pr. kvadratfavn. I matrikkelen for 1667 står det: Paa Præstegaardens Grund, som kaldes Sandefjord, haver nogle Borgere og Strandsiddere bygt, som for deres Vaaninger og Lastes Opsættelse paa Præstebolens Eiendom giver Tomteleie til Præsten.

Sandefjord ble ladested og vokste fra 373 innbyggere i 1801 til 596 i 1825. Forholdene med bygsling direkte fra presten ble komplisert og uholdbart. Det ble vanskelig å få tomt til nye boliger uten å forgripe seg på de allerede bortfestede løkker og hager, som det imidlertid var ganske rikelig av. Løsningen ble at ladestedet fikk rådighet over grunnen mot å betale en samlet fastlagt avgift til presten, 200 spd. i papir og 36 spd. i sølv. Så bygslet borgerne direkte av ladestedskommunen. En slik løsning krevde naturligvis faste grenser, og et kart ble utarbeidet, "opmaalt og tegnet af Rørdam 1828". Sammen med kartet ble det utarbeidet en grensebeskrivelse, som her gjengis etter Knut Hougens Sandefjords historie:

Til Ladestedet Sandefjord overdrages det Territorium, der indesluttes af følgende Linier: fra Søen (A) i ret Linie i Nord til den østre Væg i Bertet Fosbergs Huus (B), langs Fjældet i Nord til Jahn Vægters Smedie, som bliver indenfor Linien (C). Derfra i Vest langs Gjærdet af Christiansens (d.e. Anders Christiansen Goens) Løkke lige til Gaden, saaledes at Melsoms og Hvidts Lastetomter bliver udenfor (D); videre imot Nord (E) langs Melsoms Udhuuse (F) og derefter langs Bækken til C. L. Sørensens Udhuuse og Hauge (G), fremdeles langs Oline Reinerts Løkke (H-1) og Gjærdet for Anton Grøns Løkke indtil det Træ, som staar i Gjærdekanten, og derfra i lige Linie i Nord til det østre Hjørne af Chr. G. Reinerts Løkke (K); derfra følges det gamle Gjærdet i Nord langs med den syndre Myhra Plads (M) til den nordre Myhra Plads (N). Derfra gaar Linien i Vest til Gjærdet paa Hagemanns Løkke, Lundene kaldet (0), følger derpaa Gjærdet i Syd til Rukle Broen (P Q), og derfra langs Bækken, der skjælner mellem Buegaarden, Puggestad og Hjærtnes lige i Søen.

Ved kongelig resolusjon av 22. mai 1833 ble grensene offisielle, og Sandefjord hadde fått sine første faste grenser. En liten justering måtte til: Madam Melsom og Hvidt hadde sine lastetomter helt ut til øvre del av den nåværende Storgata. Ved en utbygging her, ville man risikere å få hus til samme gate som henholdsvis tilhørte ladestedet og landkommuner. En kongelig resolusjon av 12. januar 1841 slo fast at en tomtebredde øst for gaten skulle tillegges Sandefjord, og med dette var Sandefjords grenser fastlagt for lange tider.

Alt i 1834 var det opprettet en reguleringskommisjon med mandat til utmåling av byggetomter og å "avpele" nye gateløp. I tillegg til byfogd Peter Søberg besto kommisjonen av Ole Melsom, Jonas Andersen, Christer L. Sørensen og Chr. Hvidt. Som sakkyndige oppmålere deltok glassmester Hans Møller og snekker Jacob Andreassen.

Kommisjonen gikk til arbeidet, og i løpet av de nærmeste 10 årene ble en rekke nye gater stukket ut, —men det var veiinspektørens sak å opparbeide dem. Det tok mange år, og var på langt nær gjennomført da lov av 23. juni 1945 (sic! 1845) slo fast at 'Ladestedet Sandefjord bliver herefter at benevne Kjøbstad;—."

Innenfor den nye byens grenser var det rikelig med åpne løkker. Tomtene, som til nå var målt i alen, ble omtrent fra denne tiden utmålt i favner. Den unge byen hadde ingen ønsker eller krav om territoriale utvidelser. Etterhvert som gatenettet økte, var det bare å stikke ut nye byggetomter. Dette skjedde riktignok ikke uten strid med de tidligere tomtebygslerne, men sakte og sikkert vokste både folketall og antall nye bygninger.
Lengst mot vest og nord og innenfor byens grenser, lå jordveien etter en av Prestegårdens tidligere husmannsplasser, med navn etter bekken Rukla. Den var den eneste av husmannsplassene som i sin tid ble tatt med innenfor ladestedets grenser. 11854 ble disse åpne og flate jordene utstukket med gater og i alt 28 byggetomter. Stedet fikk navnet Nybyen, og heter det fortsatt. Men de eldste gatenavnene her, Myrgaden samt Søndre og Nordre Ruklegade, er forlengst blitt historie.

En del familier slo seg ned utenfor byen, langs innfartsveiene, og bygde sine hus der. På Gokstad-gårdens grunn ved indre fjordbunn ble det nærmest en liten forstad av strandsittere og dagarbeidere. Der vokste Grønli fram. Ingen av disse utbygningene fikk byens styrende myndigheter eller folkevalgte til å reagere. Men så skjedde det ting som fikk byen til å våkne. 1 1866 kjøpte Sandefjord Bad gården Hjertnes, og fra 1868 begynte Badet å stikke ut og selge tomter på sørsiden av Ruklabekken. På disse sydvendte og åpne tomtene anskaffet markante personer av byens elite seg tomter og oppførte sine praktvillaer, utenfor bygrensene. Dette ble for sterk kost for byens folkevalgte. Byen på Prestegårdens grunn så sine notabiliteter "flagge" ut-.

11872 hadde Sandefjord bystyre på en forespørsel fra Indredepartementet sagt at det ikke fantes ønsker om noen grenseutvidelsen. 5 år senere er alt forandret. Byen har eksakte og klare ønsker om en byutvidelse. Diskusjonen med naboen Sandeherred begynte og ble etterhvert både heftig og varm. Det tungtveiende motivet, som på kort tid hadde fått byens folkevalgte til å skifte mening, er nærmest et ikke-tema i diskusjonene. Men alle kjente det: De utflyttede notabilitetene og deres praktvillaer langs det som ble Hjertnespromenaden, Sandefjords solside mot fjorden. Her bodde blant andre den tidligere ordføreren i byen, sakfører og skipsreder Thor Bryn, hvalfangstpioneren Christopher Castberg, lege og skipsreder Julius Christensen og kaptein Johan Maurits Bryde. Det er byhistorie bare å nevne navnene. Det er ikke å undres over at byens folkevalgte reagerte.

Diskusjonen med Sandeherred tilspisset seg og ble nærmest en disputt om hvor det ikke fullt så attraktive området "Grønlien" og beboerne der skulle høre hjemme. Sandeherred tilbød generøst å overføre også andre områder sammen med Promenaden, dersom Grønli fulgte med på lasset. Nei, sa Sandefjord, selv om både amtet og regjeringen sa seg enige i Sandeherreds forslag. Omsider måtte imidlertid Sandefjord resignere, og si ja vel da ... 29. juni 1888 ble loven om byutvidelsen vedtatt i Stortinget. Den var gjeldende fra 1.1.1889.

Det var i 1881 utarbeidet et kart - Optaget af N. S. Krum & S. Molvig - over Sandefjord Ved Hjertnæs og Grønlien", stridens kjernepunkter. Men utvidelsen ble etter de avsluttende diskusjoner atskillig mer omfattende. Bygrunnen økte med over det dobbelte i areal, og for første gang vokste byen utover Prestegårdens grenser. Gårdene Hjertnes, Pukkestad, Solvang, Lunden og Gokstad ble berørt. Fra Gokstad kom det strandnære området Grønli. Fra de andre gårdene ble store ubebygde områder tilført byen, som nå hadde rik mulighet til videre vekst uten nabokrangel. Dessuten var jernbanestasjonen innlemmet i byen. 13. oktober 1881 hadde det første toget rullet hele strekningen mellom Drammen og Larvik. Grevskabsbanen var åpnet. Men stasjonen var, tross i heftige protester, plassert utenfor byens grenser: "...den utenfor byen beliggende..." eller '...i byens nærhet beliggende stasjon... ". Det ble også skrevet: "Sandefjord må se den (jernbanen) gå forbi på avstand... ". Sandar kirkegård ble buffer mot den voksende byen, for Sandar kirke kunne naturlig nok ikke overføres.

1 1875 hadde Sandefjord 2.452 innbyggere. 1 1890 var det 4.238 som bodde i byen, av disse var rundt 1.000 innlemmet i byen ved byutvidelsen. Tallet vokste til 4.869 i 1900.

Grensene som var fastlagt i 1888, viste seg å være så rommelige, at de ikke ble endret før i 1931. Da ble deler av Solvang, Hauan og Ekeberg innlemmet i byen sammen med Preståsen inklusive Brydedammen.
Innenfor disse grensene levde byen fram til 1950. Da var mangelen på boligtomter blitt påtrengende. Diskusjonen med nabokommunen måtte tas opp på nytt. Resultatet ble at en større del av Bugården ble tillagt byen for utbygging sammen med den gamle kolonihagen vest for Leikvollgata. I tillegg ble store deler av Stub og det flate området øst for Breili til grensebekken mot Kamfjord innesluttet i byen.

Sandefjordskart med grenser

Kartet er utarbeidet av Eirik Ottesen, Sandefjord kommune, og viser stedets grenser i 1833 og de senere byutvidelsene fram til 1950. Dette var den siste før sammenslutningen med Sandar i 1968. Legg merke til hvordan stranden har forskjøvet seg utover fra strandlinjen i 1833 og 1888.

Ønsket om å ha industriområder innenfor bygrensene var nok medvirkende i denne sammenhengen. Det er viktig for en kommune å ha et balansert forhold mellom boliger og arbeidsplasser. Utover på 1950- og 1960-tallet ble dette markert skjevere og skjevere for byen Sandefjord. Så godt som all bolig-utbygging måtte etterhvert skje i nabokommunen, og byborgernes gjennomsnittsalder økte og økte. Diskusjonene fortsatte, og nå var det svært omfattende forandringer som ble diskutert. En videre del-utvidelse var ikke aktuell politikk.

11968 ble siste etappe gjennomført: "Gjøkungen" Sandefjord var alene i "redet", Sandar var blitt historie, en utvikling som vel de fleste gir sin tilslutning i dag. Utvidelsen til "storkommunen" Sandefjord er gjennomført uten de stridigheter vi kjenner til fra enkelte andre steder. Det lille ladestedet Sandefjord ved fjordbunnen har, etterhvert som det vokste, helt naturlig overtatt Prestegårdens rolle med entydige sentrumsfunksjoner for hele kommunen.

Dette flygebladet ble distribuert før avstemningsdagen 16.01.1967. Ikke alle var enige i at Sandefjord skulle sluttes sammen med Sandar. Argumentasjonen kan minne om siste års heftige Europa-debatt!

 

Litteratur:

Knut Hougen: Sandefjords Historie l og II.

 

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 02.02.09