Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Tollnes Roar L.: Christopher Hvidts plass 

Gruppe 3.3, våren 1993

Hvidts plass

Etter bybrannen i 1900 ble Thaulow-fontenen flyttet til Chr. Hvidts Plass, slik dette bildet viser. Senere ble det satt opp et smijernsgitter som omkranset fontenen og en beplantning utenfor bassenget. Legg merke til vannposten med steintro. Stolpen ved siden av er for oppløftbar gatelykt.

Christopher Hvidts Plass har sin «fødselsdag» 1. april 1856. «Faren» er ikke Christopher Hvidt. Plassens oppkomst skyldes en annen godt kjent person, og kunne vel like gjerne ha båret dennes navn: Christen Lorents Sørensen (d.e.). Han eide en trekantet tomt som lå i spissen hvor Østre Gade (Storgaten) møtte Vestre Gade, som vi i dag bare finner spor etter i husfasadene Storgt. 18 og Chr. Hvidts Plass 3 (Halvorsen) før den dukker opp igjen som Skolegaten ned mot Hotel Kong Carl. Dette var en av stedets aller første gater og finnes på kartene fra 1801 og til nyreguleringen etter den store bybrannen mars 1900.

Christen Lorents Sørensen var født 1775 i Sandefjord. Han lærte smedyrket, antagelig av sin stefar som var smed, arbeidet seg opp som handelsmann, drev brennevinsbrenneri, kornmølle, reperbane og teglverk. I tillegg kjøpte han eiendommer og bygde skuter på Stub-verven. I slutten av 1840-årene flyttet han til gården Fetja, som han ga navnet Nordby. Men han beholdt eiendommer nede i byen, og med gavebrev av 1. april 1856 skjenket han til byen den såkalte hjørnetomt til friplass på den betingelse at den ikke bebygges. Det er den senere ikke blitt.

I forrige århundre ble plassen ofte kalt Øvre Torv, men vel ennå oftere Steentorvet. Og med det kommer nok en av byens personer inn i bildet: Otto Anton Steen. Mens det eldste og vel største brenneriet tilhørte Christen L. Sørensen, ble det andre anlagt av Otto Anton Steen. Han kom til Sandefjord fra Hedrum og løste i 1827 borgerskapsbrev for å ta fatt som garver i Sandefjord. Her kjøpte han 1830 gården til garver Zacharias Zachariassen, som 4 år før hadde kjøpt halve lensmann Klaveness' eiendom ved det som i dag er Chr. Hvidts Plass. At den nye plassen på folkemunne fikk navn etter Steen, er kan hende ikke til å undres over. Han satt i formannskapet 1845, da ladestedet fikk bystatus, og var den unge byens ordfører 1846.

Trekanttomten som Sørensen i 1856 skjenket til byen, grenset i syd til Christopher Hvidt's store sentrumseiendom. Det var i dennes hage at den første Sandefjord kirke, innviet 10. desember 1872, ble oppført. Hvidt var født i 1780 og døde 1862. Hans far kom til stedet 1754 og kjøpte da en gård på østsiden av Storgaten. Christopher bygde i 1807 et hus på samme side av gaten og ovenfor farens eiendom. Dette solgte han senere. I sin tid eide han tre bygårder, og han ga et av husene sine til byen som skolehus. Christopher Hvidt ble en meget aktiv mann i Sandefjord, en dyktig handelsmann, skipper og reder, og var av uvurderlig betydning for det lille stedet under ufredsårene i Napoleonstiden. Sandefjord formannskap ga ham følgende vitnesbyrd:

Det er tilfulle bekjendt, at den meget driftige og for sit Fødelands Vel varmt følende Handelsmand, Vicekonsul Christopher Hvidt, i Aaret 1813 midt under Krigens Farer foretog flere Expeditioner til Danmark efter Korn, der betydelig bidrog til at afverge den Hungersnød, som truede denne Egn, ved hvilke Expeditioner det ogsaa var langt fra, at han endog kun i fjerneste Maade søgte at benytte sig af Folkets Trang, - hvilket aldeles stred mot hans Karakter, - at han tvertimod under sine ivrige Bestræbelser alene havde det Formaal at afhjælpe Hungersnøden. At det samme formannskap ga plassen hans navn, vil det vel ikke være store innvendinger mot.

Natten til 2. påskedag, 10. april 1882, opplevde byen sin første virkelig store brann, og bebyggelsen rundt Øvre Torv ble ildens bytte og 26 familier husville. Ved gjenoppbyggingen fikk byen sine første murbygninger. Hjørnegården på østsiden av Storgaten ned mot Kongensgate er en av dem, og det er ingen dårlig representant.

Men selve plassen, som nærmest er et rent trafikkareal, kunne muligens i dag fått en noe triveligere og mer spennende utforming? Thaulow-fontenen står ensom uten formildende beplantning og med gal grønnfarge. Fontenens tidligere så fine vannslør er ikke gjenskapt. Plassen er et sted man passerer. Hva med noe som frister til en liten stopp?

 

LITTERATURKILDER:
Bykart 1801, 1828, 1868, 1881.
Hougen, Knut Sandefjords Historie I og II, Oslo 1928, 1932.
Isto: Chr Hvidts Plass, en liten Sandefjordshistorie. Vestfold Fremtid 310.1969.
Sandberg, Henrik: Thaulow-fontenen på Christopher Hvidts Plass. KULTURMINNTER, høsten 1982, gruppe 4.7.

 


Bruk av stoffet med kildeangivelse er tillatt.

Sist oppdatert 30.01.09