Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Roar L. Tollnes: Fra Sandar kirke - til fattige Matros Enker -

Gruppe 5.6, våren 1992

 

1733 var kong Kristian 6. på Norges-besøk. Forberedelsene hadde da pågått gjennom flere år, ikke minst ved Residensen i Larvik hvor grevskapets administrasjon holdt til, og hvor kongen skulle innlosjeres under oppholdet i grevskapet. Bygningens sidefløyer var fornyet, og alt forsøkt gjort til kongens tilfredsstillelse både der og langs kongens rute. Det var likevel en ting kongen reagerte sterkt på. Han syntes han så alt for mange tiggere. Dette resulterte senere i at embetsmennene etter pålegg fra regjeringen utarbeidet en plan for å få slutt på betleriet og dag-for-dag-arbeid til fordel for fast arbeide der dette var mulig. Som et direkte resultat, ble det bestemt at det skulle opprettes fattigvesen rundt om i landet.

Fattigvesenet i Larvik grevskap ble opprettet i 1742. 250 år er gått siden da. Hvert sogn skulle etter bestemmelsene ta seg av sine egne fattige. De som kunne, ble pålagt å ta fast tjeneste, og loven hadde bestemmelser om tukthus for dem som ikke fulgte bestemmelsene.

På landsbygda ble legdsystemet iverksatt. En samling gårder fikk ansvar for underhold av ett eller flere fattiglemmer som etter en bestemt turnusordning måtte flytte fra gård til gård. En undersøkelse i Larvik grevskap viser at 1,5-2 % av bygdebefolkningen i et tidsrom ble underholdt på legd.

Samtidig ble det opprettet fattigkasser, en i hvert prestegjeld. Fattigkassene fikk tilskudd i form av frivillige gaver og pålagte avgifter. Ved samlinger i kirkene og ved gjestebud var det ofte innsamlinger, og i straffesaker kunne det bestemmes at den domfelte skulle betale bøter til fattigkassen.

Fattigkommisjonen avgjorde hvem som var berettiget til å komme inn under legdsystemet og hvem som var verdige trengende til å få midler fra fattigkassen. I kommisjonen var gjerne sognepresten og hans medhjelpere sammen med lensmannen nokså faste medlemmer. Prestens medhjelpere kom ofte fra bygdens bønder, slik at disse hadde stor innflytelse. Behovsprøvingen kunne vel til tider være både tilfeldig og hard. Det gjaldt å holde igjen på utgiftene.

Sentralt i omsorgsarbeidet for de mindre bemidlede, både før og etter opprettelsen av fattigvesenet, finner vi kirken. Til å samle inn almisser ble det brukt «tavler», små skuffer med korte håndtak. Disse ble båret rundt ved gudstjenestene. I 1662 ble det anskaffet en slik til Sandar kirke og i 1710 to stykker.

I tillegg til disse løse innsamlingstavlene, hadde kirken faste fattigblokker. Fra Sandar kirke kjenner vi tre stykker. Disse finnes fortsatt.

Boltet fast til veggtømmeret i sakristigangen står en stor jernbeslått fattigblokk av treverk, 30 x 30 cm og 92 cm høy. Det kan være denne «Kirchens Block» som, da den ennå sto i den nå nedrevne middelalderkirken, i 1709 ble brutt i stykker av tyver og senere reparert av snekker og smed. Denne fattigblokken var sannsynligvis hovedbøssen for almisser, og det som kom i denne, ble fordelt i henhold til lov og bestemmelser.

Fattigblokk
Skilt

Til side for kirkegårdsporten mot Landstads plass finner vi fortsatt en gammel fattigblokk av smijern med en støpejerna skriftplate, godt festet til kirkegårdsmuren. Blokken har en kraftig og fint utformet hengelås. Heller ikke denne bøssen har unngått hærverk og innbrudd, opptil flere ganger. Våren 1965 ble den brukket ned fra sin plass og delvis ødelagt. Restaureringsarbeidene ble da utført gratis av «noen av kirken venner.» I 1979 var vandaler igjen på ferde, og Sandefjordsmuseene tok hånd om istandsettingen. Innkast for penger er nå tettet. Det er intet bytte å hente for ranere, og støpejernplatens oppfordring kan ikke lenger følges:

KOM CHRISTEN HID OG GIV
TIL FATTIGE DIN GAVE
DV I DET ANNET LIV
DIN LØN AF GVD SKAL HAVE
ANNO 1734

Platen er støpt ved Fritsø jernverk.

Det er sannsynlig at fattigblokken har hatt en tilsvarende plassering ved kirkegårdens hovedport helt fra første gang den ble satt opp, selv om muren er ombygget. I dag finnes flere steiner fra den nedrevne middeladerkirken i muren på begge sider av porten.

Treplate

Den malte treplaten er 29 cm bred og 55 cm høy inkl. utskjæringen øverst. I sidelys  kommer sporene etter høvelen klart fram.
Foto R.L.T. 3.1.1992

Kirken har i dag mindre, veggfaste, bøsser ved alle utganger. Festet til veggen i tårninngangene våpenhus finnes over bøssen en malt og beskrevet treplate. Der kan vi lese:

Til
Fattige Matros
Enker
Hav Tak du Skjulte
Giver
din Løn ey borte
Bliver

Legdsystemet tok langt på vei vare på landsbygdens fattige. Ved strandstedene og de mer tettbygda områdene lot legdsystemet seg ikke gjennomføre. Utover på 1800-tallet var sjømenn en voksende yrkesgruppe i Sandar/Sandefjord, og seilskutefarten var på mange måter usikker og risikabel. Det kunne bli mange «Fattige Matros Enker». Sjømenns etterlatte hadde det nok ofte trangt.

Før vi er med på å «åpne» kirkens fattigbøsser i året 1846, må vi minnes at kronen, delelig i 100 øre, først ble innført fra 16. oktober 1875 da Norge sluttet seg til den skandinaviske myntunionen. Fra 1816 av fantes speciedaler, delelig i 5 ort. En ort var 24 skilling. Det gikk altså 124 skilling på en daler.

I KALDS-BOG FOR SANDEHERRETS KIRCKE AAR 1789 - 1859 kan vi lese:
Aar 1846 den 20de December aabnedes Kirkens Blokker, og befandtes der da:
i den store Blok i Kirken 34 S 3 ort 5 sk.
i Blokken for fattige Matrosenker 1 S 1 ort 9 1/2 sk.
i Blokken ved Kirkegaardsporten S 2 ort 8 sk.

Det innkomne i de to sistnevnte blokker, tilsammen 1 S 3 ort 17 1/2 sk., ble fordelt til følgende enker:
1. Anders Larsens Enke Gogstadlien 1 ort.
2. Michal Svendsen Prestegaardens(?) Enke 1 ort
3. Anne Marie Foxerød i Sandefjord 1 ort 17 1/2 sk.
4. Gart Ormestads Enke 1 ort
5. Christopher Ellevsens Enke i Sandefjord 1 ort
6. Anders Larsen Skovstuens Enke 1 ort.
7 Peder Fredriksen Enke i Sandefjord 1 ort.
8. Enke Marie Tolvsdtr Kleggelien i Sandefjord 1 ort. 

1 S 3 ort 17 1/2 sk.

Underskrevet av: Daniel van Kervel (?), Lars Melløst, A. Larsen, B. Haraldsen

Lars Melløst gjenfinnes i Lorens Bergs bygdebok. Lars Hanssøn drev gården Mjølløst i årene 1798-1865. Han var stesønn av den tidligere brukeren. Som sersjant vakte han oppsikt når han møtte fram i uniform, fortelles det. Da hadde han knebukser, sko med sølvspenner, kort trøye og fin vest. A. Larsen er sannsynligvis den Andreas Larsen Strand som for perioden 1845-46 var valgt inn i formannskapet med flest stemmer. Han bodde på og drev et av brukene på Søndre Strand, men var samtidig skipper og reder.

Ser vi på de navngitte enkene, er vi straks over i atskillig enklere kår.

Gokstadlien var en av plassene under Nedre Gokstad, og beboerne der skiftet i rask rekkefølge. På Ormestad ble det utover i 1800-tallet oppført flere og flere småhus, og i 1865 bodde det ti familier der i tillegg til hovedbølet.
Noe tilsvarende kan nok også sies om Skaugen, det senere Skaugstua/Skogstuen. Stedet er nevnt første gang i 1724. Kleggelien, ved Oddefjell, var en av husmannsplassene under Prestegården. Også her ble det etterhvert ført opp flere hus, for sjøfolk og strandsittere.

De innsamlede midlene fra bøssene ved kirkegårdsmuren og fra våpenhuset ble altså fordelt slik tavlen i våpenhuset sa: Til Fattige Matros Enker, og som vi legger merke til, er fire av enkene bosatt i den ett år gamle byen, som i kirkelig sammenheng ennå tilhørte Sandeherreds sogn.

 

 

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt

Sist oppdatert 15.04.09