Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Roar L. Tollnes: Våningshuset på Nedre Hasle

Gruppe 5.1, våren 1992

Nedre Hasle

Bygningen sett fra sydvest.


l 1956 ble det revet et gammelt våningshus på gården Nedre Hasle, gnr. 47, bnr. 9. Bygningen var forlengst fraflyttet og hadde stått uten vedlikehold en tid. Nettopp dette gjorde det mulig å forta en litt mere inngående bygningsmessig undersøkelse, selv om listverket og alt innventar allerede var fjernet da jeg fikk anledning til å se noe nærmere på bygningen. I et tidligere KULTURMINNE (Høsten 1983: Likdør på Hasle?) forteller jeg om tømmeret i østgavlen med de sporene i dette som kom fram da 'synningen' ble tatt av. Der er også oppmålingen av østveggen gjengitt.

Hasle må være av de tidlig navngitte gårdene i Sandar, og det er vel ikke utenkelig at Nedre Gokstad kan være helt eller delvis utskilt fra Hasle. Ved Heimdal-krysset er det en jordteig som har samme gårdsnummer som Hasle. Det var gjerne viktig for gårdene å beholde sjøkontakt der dette var mulig.

Det er antatt at navnet på gammelnorsk var Hasla, og at dette egentlig var bekkens navn. Delingen i en øvre og en nedre gård regnes å være eldre enn 1350. Fra middelalderen av var gårdene stort sett adelsgods. I 1599 ble de krongods. Griffenfeldt overtar i 1670, og det regnes med at Hasle lå til Larvik grevskap fra 1678. Utover på 1800-tallet ble gårdene kjøpt av brukerne. Nedre Hasle ble kjøpt i perioden fra 1837 til 1868. (Lorens Berg: Sandeherred. S. 404 ff. I Lorens Bergs omtale hører den nevnte bygningen til Bruk 3, s. 410f.)

Vegg

Skjøt mellom eldre, til venstre, og nyere del - nordveggen. Framspringende lafteender er sideveis avsluttet på tilnærmet rett linje, en vanlig måte gjennom hele 1700-tallet.

Bygningen som ble revet i 1956, var lang, 13,7 m. Bredden var 7,37 m i øst og 7,25 m i vest. Den lå med lengderetningen tilnærmet øst-vest og hadde et regulært sadeltak tekket med krum rød tegltakstein med et takfall på godt 38 gr. Veggene var kledd, sydd, med raftekledning hvor de svakt profilerte raftene, overliggerne, hadde en bredde på 11-12 cm. Bygningen hadde en gang stått rødmalt med hvite vinduer. Midt på hver av langveggene fantes inngangsdør til en gjennomgående gang. Døren i sydveggen var en to-fløyet speildør som over hadde et lavt vindu, delt i 8 småruter. Døren mot nord var atskillig enklere. Utenfor denne var det satt opp et bislag av bindingsverk. Her var hverdagsinngangen.
Det kom klart fram at bygningens vestre del inklusive mellomgangen, var et senere tilbygg. Tømmeret over inngangsdørene var satt butt-i-butt med veggtømmeret i den østre delen. Mens tømmeret i den vestre delen var flatøksel, var det rundtømmer i den østre delen. Sammen med andre observasjoner viser det at den østre delen var vesentlig eldre enn den vestre.
Øst for gangen fantes to rom, kjøkken og bestestue, var benevnelsen i den siste tiden. Begge rommene var kledd med sletthøvlet 3 cm tykt panel i fallende bredder, d.v.s. varierende bredde oppe og nede. Ved skjæring til bord ble tømmerstokken utnyttet i full bredde. Panelbordene var mellom 20 og 30 cm brede. Kjøkkenveggene var malt dypt røde, mens stua var holdt i en forholdsvis klar blåfarge. På kjøkkenet dominerte den åpne skorsteinen med bakerovn. Steinen i bakerovnen var murt ut gjennom østgavlens tømmer. Bakerovn og skorstein med pipe var oppført av kraftige natursteinblokker, med foring av teglstein inne i bakerovnen. Tak med synlige bjelker var hvite, i kjøkkenet kalket, i stua malt.


 Plantegning


Skorstein

Den store, åpne, skorsteinen dominerte kjøkkenet fullstendig, bygd av kraftige natursteiner. Peiskappen hviler på en solid trekonstruksjon innmurt i vangene. Foto R.L.T. 26.6.1956

Veggen mellom de to rommene var oppført av kraftig vekselpanel, bare festet til en av takbjelkene og nede ved gulvet. Overliggerne på stuesiden var fint profilerte, og den bredeste av disse målte hele 46 cm. Tilsvarende lettvegg har jeg sett ved flere av de gamle husene i Sandar. Veggen dekket deler av bakerovnen, men et parti av oppmuringen sto åpen som brannmur. Der hadde etasjeovnen hatt sin plass. Disse benevnes ofte Kakelovne i gamle papirer - selv om de var av støpejern -, og var verdifulle. Gulvbordene i bestestua hadde bredder mellom 23 og 31 cm. Det var ikke kjeller under den eldste delen, og gulvbjelkene lå rett på jordbakken.

Opprinnelig hadde stua hatt inngang i østveggen, senere tettet, og spor i tømmeret viste at det hadde vært et bislagtak over denne. Den eldste bygningen hadde tidligere vært kledd utvendig med panel, festet med treplugger, dyrnfinger. Dette viste seg som en lang rekke hull i tømmeret i øst- og sydveggen, med trepluggene delvis bevarte. Disse var laget av furu og bøk og sto med 13 til 25 cm avstand 7 til 10 cm inn i tømmerstokken. Tilsvarende spor i tømmeret kan ses på Hynnestua fra Andebu. Den er nå gjenoppført på Vestfold Fylkesmuseum.

Velstanden på Hasle-gården økte inn på 1800- tallet, virker det som. Brukeren kjøpte gården, og det kan være omtrent samtidig ønsket om og kanhende også behovet for en større bygning meldte seg. Den vestre delen ble bygget til, sannsynligvis nytømret på stedet, med nytt loft og tak over hele bygningskroppen, og bygningen fikk den formen den hadde til den ble revet i 1956. Bislaget, som var revet ved min undersøkelse, var, som nevnt, satt opp av bindingsverk og hadde et enkelt pulttak. Det hadde vært rødmalt både ute og inne. Ytterdøren besto av to halvdører. I midtgangen innenfor var veggen mot eldste del panelt som i bestestua, mens de øvrige veggene sto med åpent tømmer. Fargene var som i bestestua med blå vegger og hvitt tak.

Den vestre delen var seks-laftet, d.v.s. at deleveggen mellom den nye stua, dagligstua, og kammers/ kjøkken, var tømret, slik at det var seks lafteknuter i tilbygget. Opprinnelig var det to små kammers der, med dører bare fra stua. Via en lem i stuegulvet var det mulig å komme ned i en liten kjeller, 3,3 x 2,6 m, 1,7 m høy. Gulvet var lagt av steinheller, og den største målte hele 170 x 70 cm og må ha vært litt av et løft. I det sørvestre hjørnet i stua sto det tidligere en omhengsseng.

Trapp opp var det i midtgangen. Den ledet til en tilsvarende gang oppe. Fra denne var det døråpning til to store loftsrom. I gavlveggen på det østre sto restene etter et blysprossevindu med en fast ramme og den andre hengslet til midtposten. Tømmeret viste at bygningen opprinnelig hadde hatt noe slakere takfall. De store loftsrommene hadde nok i sin tid vært brukt til oppbevaring av korn, mel og annet, men det var ingen spor etter dette.
Gavl- og delevegger oppe var tømret helt til røstet med stokkene holdt sammen av kraftige innfelte trekiler, såkalt beiting. Aser av rundtømmer med diameter opp til vel 20 cm var lagt fra tømmervegg til tømmervegg som bæring for sutaket og tekkingen.

Sørveggen, stasveggen, hadde smårutede vinduer med hver vindusramme delt i 8 ruter med 4 i høyden. Disse var nok laget nye da bygningen ble tilbygget. I vestgavlen derimot ble sannsynligvis de gamle vinduene fra det opprinnelige huset gjenbrukt. Dette var vanlig i en tid som tok vare på det som fortsatt var brukelig. Ved kammersvinduet i gavlen var den ene rammen fast mens den andre var hengslet på midtposten. Hver av rammene hadde bare 6 småruter, 3 i høyden, også dette et trekk som viser mot høyere alder. Loftsvinduet hadde i nyere tid fått hele glass i rammene, men spor viste at vinduet hadde vært utført på samme måte som kammersvinduet.

Som nytilbygget må våningshuset ha tatt seg fint ut og vært en meget god representant for den lokale byggeskikken, slik vi finner den i vårt område fra sent på 1700-tallet og innover på 1800-tallet. På en måte kan det sies at bygningens planløsning er første ledd i en serie med planløsninger vi kan finne i bygninger fra denne tiden, opprinnelig blitt til ved tilbygning, men senere utviklet og tatt i bruk ved rene nybygg.

Uthuset som hadde tilhørt dette bruket, var allerede revet for en god del år siden i 1956. Det hadde ligget 18-20 m vestenfor våningshuset med lengderetning nord—syd, ca. 22 m langt. Det var tømret og nok svært gammelt. I den søndre enden lå fjøset med dynga utenfor, midt på var låven med bru opp fra øst. Stallen lå i nord. Foran ved låven var hestevandringen. Stedet for denne het lenge kjørebanen.

Nabobruket, som lå østenfor og nær ved, bygde uthus i 1858 sør for det gamle våningshuset slik at det skygget for all utsikt, og etter hvert overtok nabobruket det hele, også det gamle bruksnummeret. En gårdssaga var slutt.
Eieren, Andreas Hasle, var en god informant i 1956 og kunne supplere Lorens Bergs opplysninger i bygdeboka. Han nevnte at det gamle våningshuset da var rundt 130 år gammelt, slik det sto. Far til Andreas, født 1881, fortalte om ei kone som het Else «Marja» (Marie) Pedersen. Hun var da død for mange år siden, vel 97 år gammel. Hun hadde fortalt at huset ble bygget om da hun var ganske ung. Else Marie var datter av Lars Larsen på nabobruket, men giftet seg med Jens Jensen som fikk skjøte på det aktuelle bruket i 1863, og Else Marie flyttet over tunet. Jens som var skipper, ble borte på sjøen. Han var stesønn av den tidligere eieren, Anders Kristensen, som hadde bruket 1838-63. Det var han som, straks han overtok, kjøpte bruket av Treschow for 950 spd. Også den tidligere brukeren, Lars Davidsen, var «velhavende». En av de to sto nok som byggherre da bygningen ble utvidet. Om Lars fortelles det at han hadde penger på rente.

Da mannen, Jens, ble borte, giftet Else Marie seg med en Pedersen, og det var Pedersens som hadde omhengsseng (himmelseng) i den nyere stua.

Bygningens eldste del kan være ført opp en gang tidlig på 1700-tallet. Nærmere enn dette er det vanskelig å komme.

Ser vi oss litt rundt på gårdene i det gamle Sandar og tilgrensende bygder, viser det seg at den beskrevne bygningen på mange måter kan stå som en god illustrasjon, med midtgangen som et markert fellestrekk sammen med de to stuene, hver med sitt vinduspar i langveggen. Kjøkkenet ligger opprinnelig til side for midtgangen, men kan ved senere omgjøring være flyttet. Skorstein med bakerovn hører hjemme i kjøkkenet. Mellomgangen har ytterdør til hver side, med den på stuesiden som «findør» og en dør med atskillig enklere utførelse på gårdssiden/hverdagssiden. De forholdsvis lange bygningene i en etasje, men med et godt loft, falt tydeligvis i tidens smak og lot seg økonomisk overkomme ved de kan hende nylig selveide brukene med en ikke alt for stor jordvei. Men «typehus» ble ikke oppført på denne tiden, stort sett tidlig på 1800-tallet. Det viser seg alltid å være individuelle trekk ved bygningene, selv om hovedplanen har mange likhetstrekk. Våningshusene på følgende gårder kan nevnes som eksempler: Øvre Tørrestad, gnr. 1, bnr. 11,16, Vestre Holmen 157-1, 13, Bø 159-6, Elverhøy 52-3 og Søndre Sunde 92-5. Utenfor Sandefjord finner vi bl.a. Lastegården 116-10 i Stokke, Hønsvald 103-1 i Kodal, Andebu, Berge 105-1 og Svartsrød 107-1 også i Kodal, Andebu samt Ertedal (Nordstua) 53-5 i Hedrum.

 

 

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 08.04.09