Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Hansen, Ragnvald: Dokker og dokkbygging på Framnæs. Et lokalt eventyr

Gruppe 10.1, våren 1991

 

Om en skulle få frem dokkenes historie på Framnæs og i Sandefjord, kunne det sikkert blitt en stor bok - litt av en rekord. Jeg skal prøve å trekke frem noe av det jeg har lest, hørt og opplevd selv under mine 52 år på Framnæs mek. Verksted.

Kjølhaling av skuter var jo mest brukt for rundt 100 år siden, også på Rødsverven, forløperen til F.m.V. Aker, Nyland, Bergen og Horten hadde vel små tørrdokker fra 1875, men flytedokker var noe nytt i Norge. Ute på Framnesområdet var det dengang flere bedrifter. Den første starten var vel kjølhaling og skutereparasjoner i 1816 ved lensmann Tor Klaveness.

 

Fjeldvik

Beddingen på Fjeldvik hadde liten helling, og det var vanskelig å få sig i tredokkene når de skulle av stabelen.
På bildet ligger verkstedets siste treskip Polaris under bygging. Den var barkrigget med dampmaskin og på 348 tonn. Senere fikk den navnet Endurance da den som ny ble solgt til Sir Ernest Shackleton. Fjeldvikstranden ble lokalt kaldt Saga. Til venstre ligger de 2 buene for verksted og materialer. Bua med pipe rommet dampsaga. Opp mot veien, mellom buene, hadde Huvikgutta sin "fotballbane", hvor ballen ofte var av filler og strie.


Så over til dokkene. I 1884 startet den kjente Kommandør Christen Christensen A/S Sandefjord Flydedokker og drev under dette navnet til 1899. Han drev jo også en omfattende skutebygging, så beddingene var vel opptatt med dette. Derfor ble det anlagt bedding for dokkbygging i Fjeldvig, rett ned for nåværende Fjeldvig Gjestegaard. I mange år var dette direktør Ole Weggers vakre hjem. Ved beddingen ble det også reist tre store, røde buer for materialer og utstyr. I den ene av buene ble det montert kjele og dampsag. Det var vel derfor at stedet gikk under navnet "Saga", særlig for oss "Huvikianere". Jeg har forresten et fotografi, tatt i 1889, fra Hjertnes mot det som før alltid ble kalt Huviklandet, d.v.s. strekningen fra det gamle ferjestedet til og med Weggers hus. Dette ble bygd som sommersted i 1882 for den kjente Sandefjordsmannen P.C. Pedersen. Buene på "Saga" sees også. Det er bare et hus til på den nevnte strekningen, nemlig nåværende Framnesen. 6. Dette huset skal være flyttet fra Ormestad omkring 1875 og antagelig påbygd senere, idag pent restaurert. Alt kan fortelle historie, så jeg tar også med at ute på fjorden sees den "store" hvalbåten "Verge", tilhørende Albert Grøn i Sandefjord. Den ligger antagelig klar for med sin 30 HK maskin å gå til fangst på Finnmark.

Men nå må jeg vel ta fatt i sag og øks for i tankene å bygge de første dokkene. Dokk nr. 1 var ferdig i 1884. Den var 33 m. lang og 18 m. bred. Den kunne løfte 600 tonn. Første skute i dokka var selfangeren "Hertha", bygd på Framnæs samme året. La meg her skyte inn, at den senere direktør Ole Wegger ble ansatt som dokkformann i 1885. Dokk nr. 2 var klar i 1886. Denne kunne kobles sammen med dokk nr. 1, for å kunne dokke større båter. Begge dokkene ble i 1899 solgt til Moss.Den ene av disse så jeg i bruk i 1946. Dokk nr. 3 var ferdig i 1888, bestilt og levert til Nyland Verksted. Den var da en stor dokk, 48 m lang, og prisen "hele" 76.000 kr. Så må jeg nevne at i 1898 samlet Kommandør Christensen alle småbedriftene på Framnesomradet til "et rike".

A/S. Framnæs mek. Værksted ble dannet.
Som erstatning for de to dokkene, som "forlot Framnæs og gikk til Moss", ble det i 1900 bygget en ny tredokk. like stor som de to solgte tilsammen. Så kom den siste dokka fra Fjeldvig i 1906. Denne husker vel mange, for den var i bruk på Framnæs til rundt 1953. Da gjorde den svenske av seg. og havnet borte i Uddevalla. Denne, som gjerne i vår tid ble kalt "Iilledokka", har nok løftet mange tusen båter, f.eks. hvalbåter. Tredokkene fra 1885 og 86 hadde antagelig den første tiden dampdrevne pumper, men er ikke sikker på om det var fyrkjele ombord eller damp fra land. Framnæs fikk elektrisk kraft fra eget dampdrevet anlegg i 1895, så senere hadde vel dokkene elektriske pumper, unntatt en dokk. (Se senere). Rørledning og sluseventiler til bruk under senkning og heving av tredokkene var også av trevirke. Selve dokkene var bygget av pitchpine og furu under vannet, furu og gran over vannet.

Framnes mek

På dette bilde fra Framnæs mek. Værksted fra ca. 1915 vises de daværende dokkene. med tredokk innerst og ståldokk utenfor. Ståldokka var den første i bruk på Framnæs. Skuta den bærer, er ganske sikkert 'Fullwood". Den var flytende kokeri i noen år og hadde derfor "pipe". Skuta var på 2034 dwt. Den forliste på reise fra Buenos Aires til Danmark ved årsskiftet 1919-20. Alle mann forsvant sporløst med skuta. Kaptein var Fluberg fra Ranvik.

Men så. etter 1906, var nok bygging av tredokker på "Saga" en saga blott. For nå ble det ståldokker, og bygging av disse måtte foregå inne på verkstedområdet, i skipsbyggeriet. Den første store ståldokka Framnæs bygde, ble levert til Nyland Verksted i 1909. Den kunne ta den tids store båter opp til 7.000 tonn.

Så kom i 1911, den første ståldokk til eget bruk. Den kunne løfte båter på 9.000 tonn. Dokka hadde i alle år dampdrevne pumper, for om nødvendig å kunne flyttes til strømløse steder, f.eks. til bruk for marinen. I min Norgeshistorier på skolen var denne dokka nevnt som Norges største til langt opp i tyvearene. Etter over 50 års tjeneste på Framnæs, ble den solgt til Aker og havnet visstnok nede i Spania.


Etter en lang pause med dokkbygging, helt til 1927, leverte Framnæs en såkalt hvalbåtdokk til Syd-Georgia, og nok en i 1929. Disse to ble plassert på Grytvika og Strømnes hvalstasjoner.

Men nå var det behov for større dokk til eget bruk. Vi fikk Kosmoser og andre store kokerier. Så 2. juni 1930, kunne en ny, stor, selvbygget dokk tas i bruk. Den løftet ca. 12.000 tonn,. tilsvarende båter opp til 25.000 tonn.

Det måtte være ekstra hyggelig for den populære direktøren, Ole Wegger, at den første båten i dokka også bar hans navn. Båten var nemlig fl.k. "Ole Wegger" på 17.000 tonn. Hvor mange båter som har fått sitt på det tørre i denne dokkas over tredveårige tjeneste på Framnæs, vet jeg ikke, men den har nok løftet noen millioner tonn.

Det kan vel også nevnes, at det ble bygget en stor dokkseksjon i 30-årene. Den ble kalt "Vestfoldseksjonen", og var bestilt av Aker mek. Verksted. Her ble den satt inn i Akers dokk for å øke kapasiteten på denne.

Så går årene videre. Vi får depresjonen utover i 30-årene, og krigen i 1940, med stor påkjenning også for Framnæs. Men verkstedet reiste seg igjen. Alt ble større, ikke minst båtene, med behov for større dokk. I 1961 kunne en ny selvbygget dokk igjen tas i bruk. Den var med sin 204 m. lengde atter Norges største flytedokk, og kunne løfte båter på 75.000 tonn.

Den gamle stordukka ble dokket i den nye, reparert, og solgt til Drammen Slipp, hvor den fortsatt er i bruk. Så kom en ny liten hvalbåtdokk, som erstatning for den siste trerokka fra Fjeldvig. Dette ble punktum for dokker i Sandefjord, og nå er jo begge dokkene solgt og levert til Holland. Det var bittert å se dem forsvinne ut fjorden. Men vi får vel bare innse at det jeg kalte eventyret nå er slutt. Det er nok mange gamle Framnæsansatte som er enige i at det er sørgelig, og vanskelig å forstå at det skulle ende slik med "værste" vårt.

Det var vemodig, da jeg, dagen før stordokken ble tauet ut fjorden, tok meg en liten tur ombord. for liksom å si farvel. Mange av bygningene og utstyret ellers er borte. Det er nesten stille på området hvor det har vært allslags skipsvirksomhet i over 170 år. Små tegn idag sier at kanskje vi kan håpe på en fugl Fønix. Nedskriveren av dette lille dokkeventyret håper at han fra sin lille "tørrdokk" på Huviklandet kan få oppleve ny virksomhet på verkstedområdet.
Og hermed: Snipp, snapp, snute, eventyret er ute.

 

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 01.07.09