Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Roar L. Tollnes: Sandefjord kirke

Gruppe 5.6, våren 1991

Sandefjord kirke Det er hevdet at når en usannhet gjentas ofte nok, blir den betraktet som sannhet. En slik gjentatt usannhet er at Sandefjord kirke ble vigslet 23. september 1903. Det er den bestemt ikke selv om senere biskop Johannes Smidt opplyser denne datoen i festskriftet til den første kirkens 50 års jubileum "Vor arv. En Vestfoldmenighets historie" i 1922. Selv kommende biskoper kan ta feil.

Sandefjord kirkes vigslingsdag er fredag 23. oktober 1903.

Hvorfor fredag ble valgt som dag for kirkevigsel, er ukjent, men årsdagen kunne da feires på søndag, siden året 1904 var skuddår. Denne årsdagen ble spesiell og dramatisk.

Det kan sies om Sandefjords første kirke at den hadde en lang og vanskelig fødsel, men en rask og dramatisk tilintetgjørelse. Da kirken 10. desember 1872 ble innviet av prost Monster, var en langvarig, og til tider bitter, "kirkestrid" med Sandeherred avsluttet. Kirken sto imidlertid bare litt over 27 år. Natten til 16. mars 1900 brant den ned til grunnen sammen med store deler av Sandefjord sentrum. Alterbildet og det liturgiske utstyret ble i huj og hast båret ut av sognepresten, Nils Norman, og kirkevergen. Og så var byen igjen uten egen kirke.

Denne gangen ville byen handle raskt. 28. mai valgte formannskapet byggekomité med sogneprest Norman som formann. Med seg i kirkekomiteen fikk han byggmester Kristoffer Andersen, dr. Jul Christensen, skipsreder H. Fredriksen, Kjøpmann M. A. Brønnum, vaktmester Holm Hansen, redaktør G. Sørensen og skipsreder J.B. Linaae. Som det fremgår, var det en mannsterk komité, men det lå i tiden og forundret ingen.

Ved nyreguleringen etter bybrannen ble den gamle kirketomten i "Hvidte-parken" nærmest delt i 2 av den tidligere Langgatens avløser, Kongens gate, og ble følgelig alt for liten som tomt for ny kirke. Det ble imidlertid forholdsvis fort enighet om at kirken burde bygges på et stykke av "Prestetraet" syd for byens kirkegård. Denne var innviet til bruk 3.10.1881 og gravkapellet i november året etter. (I juni 1903 ble en utvidelse av kirkegården mot nord innviet til bruk.)

Mellom kirkegården og kirken løper i dag Landstads gate. Her gikk i gammel tid en gårdsvei over prestens jorder bort til "Ruklebroen". Sandar-prestene så ikke alltid med blide øyne på ferdselen langs denne. Etterkommeren i embedet så heller ikke med blide øyne på arbeidet med å få reist den første kirken i Sandefjord. Da het sognepresten (1859-1877) Magnus Brostrup Landstad, og har altså fått navnet sitt knyttet til gaten like nord for den nye kirken.

Byen ønsket en stor kirke med minst 900 sitteplasser. Det var visstnok ingen egentlig arkitektkonkurransen om utførelsen av den nye kirken, men flere arkitekter innleverte utkast. Av disse valgte byggekomiteen utkastet fra arkitekt Carl Michalsen og innstilte for bystyret dette til utførelse. Bystyret fulgte innstillingen og bevilget 13. juni 1901 kr. 130.000,- til kirkebygget, og arkitekten begynte prosjekteringen.

Etter en anbudsrunde ble firmaet Brødr. Hoff fra hovedstaden antatt for oppførelse av kirken, og gjennomførte dette arbeidet på skikkelig måte. 17. september 1901 ble grunnsteinen nedlagt med en enkel høytidelighet, og 6. mai 1903 ble "kransen" heist på kirketårnet. Etter vel 2 års byggetid sto kirken ferdig ut på høsten.

Innvielsesdagen, fredag 23. oktober 1903, var det et øsende regnvær som ikke forhindret folk i å strømme til kirken lenge før dørene ble åpnet. Nær 1200 personer var tilstede ved vigslingen. En personrik prosesjon gikk fra "middelskolen" til kirken. Der kom "magistraten, kommunestyret, pressen og bestyrelserne for Sandefjords indremission og legmission, biskop Bang, provst Lange og stedets sogneprest Norman". I tillegg var et flertall av prostiets øvrige sogneprester deltagere. Naturlig nok var det biskop Bang som holdt vigselstalen og foresto den høytidelige handlingen. På ettermiddagen inviterte kommunen til middag i festivitetslokalet. Til stede her var bl.a. biskop og prester, arkitekt og byggmester samt byggekomite. En egen festkomite tok seg av "festlighederne". Komiteen besto av skipsreder Linaae, dr. Larsen, adjunkt Hoffstad og apoteker Bruun.

Tirsdag 20. oktober 1903 finnes en omtale av den nye kirken i Sandefjords Blad. Signaturen D antyder at det er en meget smukk kirke og sier seg enig med en utenbys avis at det ikke er mange kommuner i landet som kan fremvise en vakrere kirke. Det var imidlertid en god del å utsette på interiøret hvor ennå ikke alt var avsluttet. Interiøret og kirkens utstyr kan være tema for et annet Kulturminneblad. Det hadde gjennom lange tider versert "spådommer" om at deler av byen skulle skli ut i fjorden, og i forbindelse med den nye kirken, og ikke minst dennes tunge tårn, fikk disse dystre spådommer aktualitet. Grunnen i Sandefjord sentrum er gammel havbunn, og det er mange steder langt ned til fjell, så frykten for en katastrofe kunne vel ha sin begrunnelse, særlig om man tvilte noe på de statiske beregningene i forbindelse med kirkebygget.

Søndag 23. oktober 1904 var det gudstjenester rundt om i kirkene, og i Sandefjord kirke ble ett års dagen for vigslingen feiret med mange mennesker tilstede. Om det som så skjedde, forteller sogneprest Norman i kallsboken: "Midt under prekenen indtraadte et sterkt jordskjælv. Det hørtes ud som om kirken skulde ramle ned. Der opstod panik, saa folk strømmet ud. Et par kuinder faldt i trængselen og blev traakket paa. Dog kom ingen tilskade. Mit første indtryk var at kirkens mure begyndte at ramle sammen. Jeg saa mig om, og da jeg saa, at alt stod, søgte jeg at berolige menigheden. Imidlertid begyndte grus at falde ned over mig fra korbuen paa prædlikestolen, og da den største del av menigheden var ude, gik jeg ned". Det viste seg senere at bare to av pipene var skadde. Kirken sto selv om øyenvidner mente de hadde sett spiret svaie henimot en alen til siden!
Etter det astronomiske observatoriums noteringer kom rystelsene kl. 11.28 og varte under 15 sekunder. Skjelvet gikk fra sydvest mot nordøst, angis det.

Litt om han som tegnet kirken.
Arkitekt Carl Christian August Michalsen var født i 1869 og levde til 1940. Faren var murmester, og sønnens formelle utdannelse var innen murerfaget. I 1890 hadde han studiereise til Tyskland med stipend. Før han i 1897 etablerte egen arkitektpraksis i Kristiania, arbeidet han som assistent på et arkitektkontor og senere som ansatt i farens murmesterforretning. I slutten av 1890-årene tegnet han en rekke forretningsgårder i Kristiania, en praksis som kom vel med etter brannene både i Sandefjord (1900) og ikke minst Ålesund (1904) hvor han opprettet kontor 1904-1909.

I Sandefjord engasjeres Michalsen av Hr. Apotheker Bruun, så da de mødtes ved vigslingen av Sandefjord kirke, var de altså gamle kjenninger. Arkitekten tegnet fort. Tegningene i bygningsrådets arkiv er daterte 20.6.1900. Bygningen er Kirkegaten 8, det tidligere apoteket Nordstjernen, nå Wettergreens bokhandel. Bygningen er en av de morsomste vi har fra gjenreisningen etter bybrannen og en av de best bevarte med tårn, hjørnekarnapp, altaner og fasadesøyler i beste "stilforvirring".

På motsatt side av Kirkegaten, et kvartal nedenfor, ligger "Sandefjords Sparebank" (nå Sparebanken NOR), arkitekt er Michalsen & Michalsen v/Carl Michalsen, Oslo. Byggemeldingsår er 1930, og Carl hadde da fra 1925 vært i kompaniskap med sønnen Eystein. Bygningen må nærmest betraktes som en stram og tidlig "funkis" i naturstein og edelpuss. Kirkegaten i Sandefjord kan følgelig stå som et eksempel på en arkitekts stilmessige utvikling i og med at ettertiden har tatt vel vare på Michalsens bygninger.

Ønsker man å utfylle arkitektens utvikling med andre eksempler, kan turen legges til Ålesund. Denne byen brant beleilig med tanke på Jugendstilen, og Studentersamfundet i Trondheim fra 1927-29, som Carl Michalsen formga sammen med sønnen Eystein, betraktes som et av hovedverkene innen 1920-årenes klassisisme i Norge.

Sandefjord kirke står som en sen representant for kirkeidealet gjennom de siste årtiene av forrige århundre, på en måte i en "renset" utgave. Det høye tårnet med sidetårn, gjemmer i seg en drøm om gotikkens katedraler. Skiftet i fasadene mellom rød tegl og pussede flater fremhever fasadeutstyret med rundbuede vinduer og lombardiske bånd med bakgrunn i romansk arkitektur. Og høyt oppe fra tårnspiret speider værhanen ut over byen, forhåpentlig årvåken og påpasselig på haners vis. I listen over arkitektens utførte arbeider finnes bare en kirke i tillegg til Sandefjords, Skoklefall kirke på Nesodden fra 1936, og det til tross for signaturen Ds spådom i ovennevnte avisartikkel: "Det skal være den første kirke, arkitekt Michalsen bygger; den gjør ham i sandhed ære, og man tør nok trygt spas, at det ikke blir den sidste. Det er en sand glæde at se den, der den staar, saa ædel i sine dimensjoner og vakker i detaljevne."

 

Litteratur:
Johannes Smidt: Vor Arv. En Vestfoldmenighets historie Sandefjord 1922
Erling Birkenes: Sandefjord Menighet 1877-1977 Sandefjord kirke 1903-1978 Sandefjord 1977 Knut Hougen: Sandefjords historie I og II
Sandefjords Blad 20.10. og 24.10.1903, 25.10.1904
Om arkitekt Michalsen: Norsk kunstnerleksikon.
Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tiltatt.



Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt

Sist oppdatert 27.02.09