Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Vilhelm Møller: Om husmannsplasser i Sandar på 1800-tallet

Gruppe 5.1, våren 1990

Olsestua

Fra Husmannsplassen Olsestua. Johannes Moholt og Sigrid Møller studerer rester etter fjøset. Foto: Forf.


Å gi et noenlunde fullstendig bilde av husmannsvesenet i Sandar på 1800-tallet er ikke mulig. Skriftlige beretninger finnes nesten ikke, eldre mennesker som kunne fortelle noe, er borte, og de opplysninger vi kan finne i kirkebøker, folketellinger, matrikler og pantebøker, er sporadiske og mangelfulle. Når Sandar Historielag har bedt meg skrive en artikkel for "Kulturminne-serien", om dette emne, må jeg innskrenke meg til å fortelle om noe av det jeg registrerte under mitt arbeid med verket "Sandar. Grend og gård".

Johannes Moholt (1900-1989) var den første som tok meg med ut i skogen for å lete etter gamle husmannstufter. Han var født og vokste opp på gården Haughem, som gjennom mange år hadde hørt med til Sandars storgårder, med forholdsvis mye innmark og stor skog, ikke minst under den kjente bonde og skutereder Even Haughem. Gården hadde atskillige husmannsplasser, de nærmeste i skogen en kilometers vei øst for gårdsbebyggelsen. De siste ble fraflyttet rundt 1870-1880, og tuftene var ikke lette å finne igjen. Men det lyktes da omsider; de store, grovt tilhogne steinene til grunnmuren lå der fremdeles, og endel villapal-trær og hageblomster hadde overlevd de hundre år, og talte sitt tause språk om mennesker som hadde bodd her før. Moholt kjente navnene på disse husmannsplassene, og kunne fra sin barndom huske beretninger om de som bodde her. Litt vanskeligere ble det å lokalisere og identifisere plasser som hadde ligget langs veien fra Napperød og innover mot Bjørndalen og Skjee, f.eks. Kjerva, Lia og Bustebakken, men noe fikk vi da registrert.

På en av husmannstuftene i Engrønningen fant vi endel vakre eksemplarer av blomsten "Blå tøfler". Den har flere navn og er av Tyrihjelm-slekten. Moholt fikk opp en plante med rot, og ga meg den med ordene: Den skal du ha i din egen hage. Og når de "Blå tøfler" blomstrer hjemme hos oss ut på sensommeren, da minnes jeg Engrønningen og husmannsfolket som bodde der: besteforeldrene til avdøde lærer Hans Berge på Haukerød.



 Struten husmannsplass

Bare kjelleren og litt av grunnmuren er igjen av Struten husmannsplass i Bjørnumskogen. Plassen ble fraflyttet i 1871.Foto: Forfatteren

Det meste av det jeg vet om husmannsplassene under storgården Bjørnum, har jeg fra Sigurd Sørensen Fokserød, (1887-1978), sønn av den kjente Fevang-læreren Thor Henrik Sørensen, som døde i 1950, hundre år gammel. Thor Henrik var sønn av Søren Tolvsen, husmann på den nærliggende Bjørnum mølle. Av andre plasser i dette område nevner jeg Struten, Rønningen og Løken. Om vi vandrer et par kilometer nordover langs den gamle skogsveien, finner vi tufter og grunnmurer etter Olsestua, husmannsplassen som ble fraflyttet rundt 1880, etter en familietragedie. I dag kan vi nok synes at flere husmannstufter ligger i vakre, romantiske omgivelser, men historien kan fortelle oss at her levde kanskje mennesker i daglig slit for å overleve.

Alle de husmannsplassene jeg har nevnt her, er omtalt i mitt 3-binds verk om Sandar. Der er også gjengitt endel husmannskontrakter jeg har funnet, og som utførlig nevner de plikter storbonden la på sine husmenn. Kontraktene gir nitide informasjoner om husmannens vedlikehold av plassen, samt hans pliktarbeid på storgården. Pliktene skal oppfylles "under Udkastelses Tvang".


HUSMANNENS SOSIALE KÅR
Det fantes husmannsplasser også under andre større gårder i Sandar. Men de jeg nevner ovenfor, kan stå som eksempler. Selv om vi kan finne fellestrekk for husmannsplassene i Sandar, varierte nok husmannens plikter og husmannens kår, så noe enhetlig bilde kan det ikke bli. Dette skyldes til dels folketellingenes opplysninger om status: "husmann med jord" og "husmann uten jord".

Det er klart at når et gårdsbruk skulle gå i arv til odelsgutten, måtte andre barn i familien finne seg annet levebrød. Seilskutefarten var et alternativ. Men den kunne ikke absorbere alle ledige. Industri fantes ikke. A få daglønnet arbeid på bondegårdene kunne nok lykkes i onnene. Men året var langt, og armoden følbar. Ikke stort bedre kunne det være i byene. Fattigdommen på 1700- og 1800-tallet kan vi som lever i et velferdssamfunn, bare ha en svak aning om. Fattige barn og eldre ble ofte "bortsatt" på landet, som det het, uten noen som helst kontroll med kost og losji.

Husmannsfamilier hadde riktignok tak over hodet, men med mat og klær kunne det være så som så. En del husmenn fikk nok noe tilskudd til kosten om de hadde dyrket opp en jordlapp med poteter eller korn. Johannes Moholt fortalte om en husmann på Haughem som under pliktarbeid i skuronna gikk med skaftestøvler. For så kunne han smugle med seg noe korn i støvlene når han skulle hjem til sin sultne familie.

I skiftebrev og panteregistre har jeg funnet beskrivelse av husmannsplasser så kummerlige at en kan få tårer i øynene. Men forholdne varierte nok noe. På plassen Kjervelia under en av Bø-gårdene hadde husmannen Johan Kjerva deltidsjobb som tømmermann på et av skipsverftene våre, og kunne vel ha det rommeligere enn husmenn flest. Om husmenn med andre inntekter vil jeg fortelle følgende:

For en tid siden fikk jeg et brev fra en kvinnelig dansk lektor i Danmark. Hun fortalte at hun arbeidet med en bok om den kjente klokkemaker-slekten Høg på Fyn. Spørsmålet var om vi i Sandefjord visste noe om klokkemaker av Høg-slekten som hadde slått seg ned her i distriktet. Jeg kunne da svare at klokkemaker Søren Mogensen Høg i sin tid bodde på husmannsplassen Drangedalen under Haughem, og at flere av hans gulvklokker fremdeles var å finne rundt om i hjemmene her. En av disse klokkene har årstallet 1788.

HUSMANNSPLASSER UNDER SANDAR PRESTEGÅRD
Hvor mange husmannsplasser det i alt var under Sandar Prestegård, vet vi ikke eksakt. I prost Schelvens tid i Sandar (1775-1799) ble det "utparsellert endel av prestegårdens jord til 16 husmenn" heter det i dokumentet "Jordavgift 1802". Disse 16 husmenn skulle betale en årlig avgift. Om de dessuten skulle gjøre pliktarbeid, er ikke nevnt i dokumentet. I det hele tatt er det i dag ikke mulig å finne noe enhetlig mønster i husmennenes festeforhold til prestegården. Ordet husmann kan faktisk ha vært brukt om en mann som leier plassen på vilkår som minner om festekontrakter i vår egen tid.

Også antall husmannsplasser varierer. I 1802 var det f.eks. 13: Nybo, Kjelberg, Øvre og Nedre Brekka, Kirkeroen, Kleggelien, Knatten, Pøntestua, Ragnhildbru, Rukla, Kottet, Øvre og Nedre Myra. Om alle disse plassene har jeg fortalt i bind II av mitt verk om Sandar, og henviser interesserte lesere dit. Her vil jeg bare nevne at for enkelte av de nevnte plassene er ikke annet tilbake enn navnet, mens andre navn er beholdt og overført til ny bebyggelse. Som en kuriositet kan jeg jo fortelle at Nedre Brekka lever videre i Sandarveien 10 A, og Kleggelien i det nåværende "Sjømenns Gamlehjem" i Grønli.

Nedre Myra i Nybyen - ved siden av Frelsesarmeen - eksisterer fremdeles, og Øvre Myra, som jo er innkjøpt og overtatt av foreningene Gamle Sandefjord og Sandar Historielag, tas spesielt vare på. Om Øvre Myra har Henrik Sandberg fortalt i "Kulturminneserien" høsten 1981, og i Sandefjord-museenes årbok 1976-78, likeså Vilhelm Møller i sin nye bok "Kjære gamle Sandefjord".

 

Kilder:
Lorens Berg: Sandeherred
Vilhelm Møller., Sandar. Gård og Grend.


Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 08.04.09