Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Thorsen, Thor Kr.: Dampskipet "Løven" av Sandefjord

Gruppe 10.1, våren 1989

Dampbåt

"Løven" ved kai i Sandefjord. Foto utlånt av Henrik Sandberg


I 35 år var dampskipet «Løven I» Sandefjords trofaste tjener, som fraktet alle slags fornødenheter mellom hovedstaden og Sandefjord.

I 1916 hadde Anders Christiansen sett behovet for en bedre frakteforbindelse med Oslo, og han gikk til innkjøp av Drammensskipet «Gyldenløve 3». Skipet ga han navnet «Løven I», og rederiets navn ble Dampskibs A/S Løven, Anders Christiansen Sandefjord, N. T. Nilsen overtok som kaptein, og «Løven l » ble satt inn i fast godsrute mellom Sandefjord og Oslo. Ved behov ble også Larvik anløpt.

Skipsregisteret viser at DIS A/S Løven i 1921-1922 ble overtatt av Olaf Wegger jr., og fra 1923 er rederiets navn DIS A/S Det nye Løven, Haakon Rachlew Sandefjord, så det har nok vært økonomiske vanskeligheter inne i bildet. Fører av skipet ble kaptein E. A. Bøe, Sandefjord. I 1929 er rederiets navn endret til DIS A/S Det nye Løven, Rachlews Kullforretning Sandefjord, senere igjen endret til DIS A/S Løven, Haakon Rachlew Sandefjord.

I 1946 ble dampmaskinen tatt ut ved Framnæs mek. Værksted og «Løven I» bygget om til motorskip med en 105 hk Kubbestad-motor bygget i 1940. Skipet fortsatte godsfarten på Oslo til det i 1952 ble solgt ut av byen.

Ny reder og kaptein var Bjørn Stensland, Svinøy i Lindesnes kommune, og skipet som nå var hjemmehørende i Mandal, fikk navnet M/S «Logos». Det ble omgående satt inn i fraktefarten på kysten med laster av alle slag som var på markedet.

Skipet som målte 185 br.tonn, kunne gå lange turer med opptil 200 tonn last med god fortjeneste. Det ble et hektisk liv ombord, stadig underveis.


Alt gikk bra inntil desember 1954 på reis fra Oslo til Stavanger med kornlast. Været var ikke godt, og det var tung sjø. Kursen var lagt innenskjærs nedover Lyngør-leia, men da man kom ut i åpen sjø innenfor Møkkalasset fyr nord for Arendal, ble slingringen så stor at det gikk luft i brennstoff-systemet, og motoren stoppet. Ankeret ble straks kastet, men klarte ikke å holde skipet, og før motoren kom i gang igjen, ble skipet kastet inn i skjærene utenfor Kalvøsund. Det tidligere Sandefjords og fortsatt Norges eldste skip sank mellom skjærene på forholdsvis grundt vann. En bergning ble senere forsøkt, men måtte oppgis på grunn av dårlig vær. Så her slutter sagaen om et skip med en meget beveget og interessant fortid.

Lidköping

"Lidköping" med seilrigg

 

Lidköping

"Lidköping etter ombyggingen, gjengitt etter postkort fra museet i Lidköping


Skipet var bygget ved Bergsunda mek. Verkstad i Stockholm og overlevert 1855 til Ångbåt A/B Eos i Lidköping. Det var bygget som dampskip med hjelpeseil, og var på 185 br.tonn. lengde 99,8 fot bredde 22 fot og dybde 11.9 fot, omtrent maksimal størrelse for Gøtakanalens sluser dengang. Skipet fikk navnet «Lidköping» og ble satt inn i passasjerrute mellom Gøteborg og havnene i Vänern. 1870 ble skipet ombygget med større dampmaskin ved Lindholmens Verkstad i Gøteborg, og seilriggen forsvant. Det fikk en Compound maskin på 28 hk, 2 cylindre med diameter 12 og 25.5 tommer, slaglengde 19,5 tommer. Skipet fikk bedre fart og mer å gå på når strømmen var stri i Gøtaelven.

1904 ble «Lidköping» innkjøpt til Norge av Christiania Portland Cementfabrikk og ombygget til lasteskip med navnet D/S «Alf» av Christiania. Det fraktet sement til 1912 da det ble solgt til D/S A/S Gyldenløve, Johansen & Egelin Drammen. Hans Lund het kapteinen den første tiden, men G. Gundersen var kaptein fra 1915 til skipet i 1916 ble solgt til Sandefjord.

I perioden som passasjerskip i Sverige skal det ha funnet sted en tragedie ombord. Under transport av en straffange slo denne seg løs og drepte 7 mennesker ombord. Det het seg alltid siden at det spøkte ombord. I urolig vær kunne man nattetid høre gjenferdene ule. Etter skipets forlis ved Ulvøsund lød en stormnatt lange gjennomtrengende ul fra skipet. Et par modige menn rodde ut til vraket for å undersøke. Litt av styrehuset lå over vann, og en krakk fløt inne i det. Hver gang sjøen dro ut og inn av styrehuset, kom krakken bort i ventilen til skipsfløyten, og ettersom det var godt med luft igjen på trykktanken, sendte vraket ut sine vemodige ul hele natten som en siste hilsen fra Norges eldste skip. 100 år etter at kjølen ble strukket på verkstedet i Stockholm.

 

KILDER:
Veritas skipsregister
Lidköpings Hantverk- och Sjöfartsmuseum samt Thorbjørn Olsen Svinør.


Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 29.06.09