Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Arne H. Lund: Aagaard-gården: et handels- og bolighus i mer enn 200 år

Gruppe 5.5, våren 1989

Aagaardgården, maleri Wetlesen

Wilh. Wetlesens maleri viser Bugaardsgaden (Prinsensgate) i forrige århundre. Hus nr. 2 fra v. er Aagaard - gården. Huset midt på bildet med gavlen mot oss er Prinsensgt. 18, Christen Christensens gård, fra 1924 prestegård og senere Sjøfartsmuseum. Gården til høyre ble bygget av Johannes Aagaard for hans eldste sønn Lauritz, skipsfører i Sandefjord, senere i Horten.

LADESTEDET
Etter manntallet fra 1701 levde det kun 150 innbyggere i ladestedet Sandefjord. Stedet hadde gradvis utviklet seg fra et beskjedent strandsted i senmiddelalder til et ladested først og fremst gjennom eksport av trelast.
Bønder fra Sandeherred, Andebu og Hedrum fraktet tømmeret ned til den gode havnen i Sandefjord. Fra midten av sekstehundretallet opphørte den direkte handelen mellom bøndene og utlendingene, og trelasthandlerene overtok.
Fra havnen førte det to veier opp til Raet som bøndene måtte bruke til frakt av sitt tømmer. Den ene gikk rett nordover og forbi Sandar kirke, den andre nordvestover opp Bugårdsgaten (nåværende Torggata og Prinsensgate). Langs de to innfartsveiene vokste det etterhvert en bylignende bebyggelse. I tidligere tider var Bugårdsgaten den viktigste gaten i ladestedet. Flere krambuer, vertshus o.l. dukket opp lenge før stedet fikk egentlige gater.

HUSET
En taksasjonsprotokoll av 1767 inneholder nøyaktige målangivelser og beskrivelser av ladestedets 74 bygninger. Husene var nummerert og hus nr. «157 til Bugaardsgaden» (senere Prinsensgate 8) er
beskrevet her. Det var da et hus i en etasje, rødmalt og målte 18 x 18 alen, (en alen = 0,63 meter, d.v.s. 11,3 x 11,3 meter). Eiendommen beskrives videre med 3 værelser og kjøkken, uthuser og have. Det har ikke latt seg gjøre å finne ut når dette huset ble bygget, men Anders Jonsøn som eide huset ved takseringen, er oppført i skattelisten av 1743 og året etter giftet han seg. Det er å anta at han også da bodde her.

 

Plantegning Aagaardgården

Omkring 1780 ble huset påbygget til et to-etasjes våningshus i tømmer, bordkledd og rødmalt. Det «nye» huset målte 26 x 141/2 alen (16,4 x 9,1 m). Disse målene passer godt med tegningen til Karius Larsen fra 1922, som finnes i bygningsarkivet. Vi må derfor gå ut fra at huset i det vesentligste har beholdt sitt eksteriør siden 1780. En gang på 1800-tallet har huset imidlertid fått et tilbygg mot nord og et mot vest til haven. Tilbygget mot nord kan vi også se på konsul Høst tegning av Aagaard-gården. Hans tegninger fra Sandefjord rundt 1840 - det han mintes fra sine guttedager - ble laget i slutten av forrige århundre. Her har også Aagaard-gården det spesielle tilbygget til nord med skråtak. Materialene i begge tilbyggene er av grovt tømmer, mens kledningen er noe forskjellig fra huset forøvrig. Huset har grunnmur av sten med krypkjeller, og bygningen er oppført i laftet tømmer, utvendig kledd med profilert raftepanel. Tilbyggene er kledd med ukantet tømmermannspanel.

Husets vinduer forteller oss at huset er fra rokokko-tiden. I byene ble denne type vinduer vanlig midt på 1700-tallet, for deretter å gå av bruk i begynnelsen av 1800-tallet. På landsbygda levde det fram til vårt århundre. Rokokkoen er først og fremst en dekorasjons- og møbelstil, men den type smårutete vinduer (4-10 glass) blir kalt rokokkovinduer. De orginale vinduene er fremdeles i behold i husets 2. etasje mot øst. Rammene er hengslet på midtposten, få slike vinduer er bevart i dag.

De originale vinduene i 1. etasje ble skiftet ut ca. 1933 av daværende eier G. O. Jørgensen. En del av vindusrutene i 2. etasje har gamle ujevne glass.

Mot vest har hovedbygningen også rokokkovinduer, men de er sidehengslet og tilbygget har empirevinduer, en vindustype som var dominerende på 1800-tallet.

FOLK SOM LEVDE DER
I 1767 vet vi at Anders Jonsøn og hans hustru Inger Larsdatter bodde her. De giftet seg i 1744 og bodde her antagelig også da. Knut Hougen skriver i «Sandefjords Historie» at det er mulig denne slekten kan føres tilbake til skomaker Anders Nilsen som var gift med Anne Toresdatter og de fikk et barn, Anders Jonsøn, som arvet 36 rdl. og 35 skill. etter sin mor.

Inger Larsdatter kan være datteren av Lars Vigværing (en som kommer fra Vigen eller Bohuslån) som ble født 1716, det året Lars bar en datter ved navn Inger til dåpen.

Det var Anders Jonsøns sønn, Anders Andersen, og hustru Inger Torsdatter Bjørnum som overtok, og omkring 1770 begynte kjøpmannsforretning på stedet. Da Anders Andersen døde i 1789, giftet enken seg med Erik Hansen Grøn - før sørgeåret var omme. (Grøn var farfar til skipsreder P. A. Grøn og hvalfangstbestyrer Albert Grøn).





Annine N. H. Aaagaard

Annine Nicoline Henriette Aagaard f. Bruun (1823 — 1891). Malt av Mathias Stoltenberg.

 

Johannes Aagaard (1820-1900) og hustru Annine Nicoline Henriette f. Bruun (1823-1891) kjøpte Prinsensgate 8 i 1847 av Hans Eriksen Grøn, Erik Grøn og Anders Andersens bo.

Aagaard ble en betydelig personlighet i Sandefjord. Han var ordfører i 1851 og mangeårig formannskapsmedlem, og ikke minst en av byens ledende kjøpmenn. Det var som trelasthandler han gjorde det godt. Han var langt den største trelasteksportør i byen, og var reder for 12 skuter. Mye av virket, som også ble eksportert på Aagaards egne skuter til Skottland, England og Danmark, ble lagret på Neverløkken som lå mellom Aktiemeieriet og Langgaden (Kongensgate). Juffers, lekter, bord, bjelker, planker, battens og props kjøptes opp av Sandeherred-bønder. Det er fortalt at de fikk 5 - 6 kroner lasset, men bare halvparten kontant - resten måtte de ta ut i varer fra Aagaards butikk.

Aagaards forretning var en kombinasjon av krambu, bondehandel og trelastforretning. Utenfra var det ikke mye som vi i dag forbinder med butikk. I stedet for blomsterpotter, var det i de smårutete vinduene utstilt erter, gryn og kaffe i glass. Ved utgangen, som nesten alltid sto åpen, satt Aagaardfamilien og drakk kaffe, mens det innenfor var et rikholdig utvalg i kolonialvarer, jernvarer, farge- og malervarer, sigarer, vin o.s.v.

Trelasthandelen var særlig konjunkturbetont, og i kriseårene 1886/87 måtte Aagaard gjøre oppbud og eiendommen ble noe senere solgt og omgjort til leiegård.

I 1894 ble eiendommen satt til salgs ved Thor Dahl, og det sto i annonsen:
I hovedbygningen 9 værelser og 4 kjøkken, i sidebygningen 7 værelser og 2 kjøkken, uthusbygning, stall, fjøs, låve, hølade, vognskur etc. 
De sistnevnte bygningene er forlengst revet.

Foruten Prinsengate 8 som er blitt bundet til Aagaards navn, har den nevnte Neverløkken fått navnet Aagaards Plass. Eldre folk kaller den fortsatt Aagaardstomta, eller bare «Tomta».

Det er sagt at Aagaard sto i viten og dannelse over storparten av sine samtidige i Sandefjord og derved bidro til å føre kjøpmannsyrket sosialt opp på samme plan som skipper- og rederstanden. Johannes og Nicoline Aagaard fikk 10 barn som ble spredd over hele landet og som igjen etterlater seg en stor slekt, men de aller fleste føler slektsbåndene tilbake til Sandefjord og den gamle gården i Bugårdsgaten som var så representativ for borgerstanden i byen.

HUSET I VÅRT ÅRHUNDRE
Det har ikke vært enkelt å få en oversikt over eiere og leieboere etter århundreskiftet. Huset hadde flere leiligheter (4 kjøkken i hovedhuset). Foruten leiegård, ble det drevet ulik forretningsvirksomhet fra stedet. Etter det en har fått opplyst, er følgende oppført som eiere etter Johannes Aagaard: Thor Dahl, 1. M. Osmundsen og P. Halvorsen i 1891, Hans Sørensen Klinestad i 1898, Brynjulf Olsen 1903, Christian Abrahamsen 1912, Thorbjørn Østby, Hans Østby og Johan Liverød 1916, A/S Sandefjord Centralgarasje 1917, Sandefjord Håndverkforening 1923, G. O. Jørgensen 1925, Leif Ramberg i 1961, Shell Auto A/S 1961 senere Sentrum Auto A/S og A/S Aagaardgården fra 1981.

Ingeborg Mikkelsen arbeidet i mer enn 10 år hos G. O. Jørgensen som drev auksjonsforretning i Aagaard-gården. Hun forteller at Georg Olaf Jørgensen tidligere var kaptein og bodde i Søeberggaten. Han eide også Kongensgate 32 med tilhørende bygninger hvor han drev koks- og vedforretning. Etter at han i slutten av tyve-årene kjøpte Aagaard-gården, flyttet han koks- og vedforretningen dit. Det var to uthus - det ene mot Blå Kors-gården sydenfor med vedboder og utedo. Det andre ble benyttet til stall og lagring av koks og ved. Ute i gården var det også en koselig vannpost. I sidebygningen mot nord holdt blikkenslager Nilsen sitt verksted hvor han tok imot kobberkjeler e.l. for reparasjon.
Da Jørgensen ble enkemann, flyttet han fra sitt barndomshjem i Søeberggaten og inn i Aagaardgården. Han overtok da leiligheten hvor fru Solberg (ansatt hos Anders Schau) tidligere bodde. Etter at han hadde drevet auksjonsforretning i mange år, gikk han over til salg av nye og brukte møbler, tepper, antikviteter og bruksgjenstander. Det var G. O. Jørgensen som skiftet ut de tidstypiske smårutete vinduene i første etasje. Dette var antagelig i 1933. Senere solgte han sin forretning til Kolaas som igjen solgte til Leif Ramberg, som også drev som interiørarkitekt. Senere leide Kolaas for sin møbelforretning på stedet. Fra midten av 60-tallet overtok Odd Sandvold til nåværende bilforretning, Sentrum Auto, overtok.

Aaagaard-gården, maleri av Henrik Sandberg

Aagaard - gården fra vest i 1880-årene. Malt av Henrik Sandberg 1988.


BEVARING ELLER RIVING?
Bygningen er en av Sandefjords svært få gjenværende 1700-talls bygninger. Bortsett fra vinduene i 1. etasje mot øst, er de fleste bygningsdetaljer som panel, vindusprofiler og beslag intakt. Det aller meste av inventaret er dessverre borte. Ved en nylig befaring ble det funnet 4 dører på loftet. De er etter alt å dømme opprinnelige.

Foreningen Gamle Sandefjord har engasjert seg sterkt for bevaring av bygningen til tross for at vedlikeholdet har vært noe neglisjert og forfallet har tiltatt.

I samme gate ligger flere eldre godt bevarte bygninger slik at bygningen også bør bevares ut fra en miljømessig sammenheng. Riktignok er to gårder revet og erstattet sør for Aagaard-gården. Dette var imot Riksantikvarens anbefalinger, men kommunestyret og departementet tillot likevel riving. Slik kan bit for bit hele vår gamle bygningskultur forsvinne. Aagaard-gården har høy antikvarisk og lokalhistorisk verdi. Den ligger i et regulert strøk hvor kommunen selv har påpekt bygningens kulturhistoriske verdi. Reguleringsbestemmelsene er vedtatt i 1979 uten at gårdens eiere da hadde innvendinger.

Bygningens sørvestre hjørne har tildels store skader i tak, yttervegg og bjelkelag - etter lengre tids taklekkasje. Et mindre branntilløp nylig gjorde også noe skade på kledningen samme sted. Forøvrig er bygningen i en slik stand at den klart lar seg restaurere.

Ved tilbakeføring av den gamle vindustypen i 1. etasje mot øst og en rehabilitering av gården forøvrig, vil Sandefjord og miljøet i Prinsensgate få en uvurderlig tilvekst.

Det er hevet over tvil at et slik arbeide vil kreve store ressurser. Til tross for manglende vedlikehold fra eierne, bør det vises forståelse for de store oppgaver en slik renovering vil måtte føre til. Det bør være i det offentliges interesse og ansvar at et hus av en slik kulturhistorisk verdi, blir satt i stand.

 

Kilder:

Knut Hougen: Sandefjords Historie.
Hans S. I. Bogen: Fem hundre år - og femti.

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt

Sist oppdatert 13.02.09