Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Thoresen, Per: Grønliverven og "Gemma" som ble til "Visunden" 

Gruppe 10.1, våren 1988

Grønnli

 

29. juni 1888, for 100 år siden, vedtok Stortinget utvidelse av Sandefjords grenser. For første gang gikk byen over bekken, Rukla, og utenfor Prestegårdens grunn. Mesteparten av Hjertnes, Pukkestad, Solvang og Nedre Lunden ble en del av byen. Nødt og tvunget måtte byen godta innlemmelsen av Grønli også (se Hougen II, s. 269).
Ovenstående kart, inntegnet på bykartet av 1881, viser den nye bydelen Grønlien. Til venstre, på nedsiden av (Kamfjord-) gaten, finnes området for Grønliverven. Legg merke til bebyggelsen og sammenlign med Munthes skisse på neste side. Den første eieren, Gullik Wierød, solgte til Johan Maurits Bryde som også drev iseksport herfra. Det ble senere anlagt dampsag på vervens område.

I midten av 1890-årene fikk kunstneren Erik Werenskiold i oppdrag av en forlegger å sørge for at Snorres kongesagaer ble illustrert. Forleggeren hadde planer om en praktutgave av dette hovedverket fra norrøn middelalder.

Werenskiold kontaktet noen av sine maler/tegner-venner - deriblant Gerhard Munthe. Man ble enige om at tegningene skulle være grovstreket og med en dominerende horisontal linjeføring. Dette ble bestemt etter utkast Werenskiold på forhånd hadde gjort. Gjengivelsen av illustrasjonene ville da rent teknisk bli lettere, og det ville gi boken en slags «sagastil» etter datidens oppfatning. Gerhard Munthe skulle stå for vignetter og andre «dekorasjoner». Han fikk også rene illustrasjonsoppdrag, særlig konsentrert om den største av kongssagaene i verket: «Olav den Helliges Saga».

Interessen for vikingtid og sagatid økte sterkt i Norge utover i 2. halvpart av 1800-tallet. En av hovedgrunnene til det var utgravningen på Gokstad i 1880, og den konkrete kontakten man gjennom denne oppnådde iallfall med begynnelsen av sagatiden. Synet på hvordan skipet til vikingene så ut, endret seg totalt. Men enda var det noen fatale mangler i forståelsen.

Grønnliverven

Grønli-verven i Gerhard Munthes strek i 1879


Visunden

Olav den hellige lar "Visunden" bygge.
Illustrasjon gjengitt i utallige praktutgaver av Snorre Sturlasons kongesagaer


Vi må tro at Werenskiold og hans venner lette intenst i sine gamle og nye skissebøker for å få ideer til saga-illustrasjonene. Munthe var i så måte intet unntak.

Aret før Gokstad-utgravings-sommeren, i 1879 og i august, hadde han som meget ung mann vært på besøk i Sandefjord hos den tilårskomne datter av avdøde sogneprest i Sandeherred, Peder Pavels. Hun het Birgitte Christine Pavels, bodde i Storgaten og var kusine til Gerhards far (opplysning Torkel Fagerli).

Den lovende kunstneren hadde sin tegneblokk med seg og gjorde flere blyantskisser. Særlig lot han seg facinere av skipsbygging og skipsreparasjon. Fra Røds-verven finnes et flott bilde av en skute som blir kjølhalt. En annen skisse - den som her er gjengitt - viser Grønliverven i to versjoner.

Beddingen med påbegynt skuteskrog dominerer skisse-arket.

Grønli-verven var anlagt bare to år før Munthes sommeropphold, og det kom ikke til å bli bygd mange skuter på den beddingen. Anlegget ble snart gjort om til sagbruk og oppstillingsplass for trelast. Skuta som ble bygd i 1879, fikk navnet «Gemma». Den ble rigget som skonnert. Mannen som eide verven og som kom til å eie skuta den første tiden, het Gullik Wierød, og kom opprinnelig fra Larvik. Siden var det Anders Olsen Namløs som var reder for skuta. l 1894 solgte han henne til Tønsberg.

Omtrent samtidig med at skuta forlot Sandefjord for godt, satt altså den etthvert så veletablerte kunstner Gerhard Munthe og bladde i sine gamle skisseblokker på leting etter motiv og inspirasjon til sitt saga-oppdrag.

l kapittel 144 i Olav den Helliges saga fortelles det om kongen som er ute på tokt i det nybygde praktskipet «Visunden».

Visund er et bisonokse-lignende fabeldyr i den norrøne motivverden. Skipets visund-hode var prydet med gull. Skipsbyggingsskissen av den langt mer prosaiske «Gemma» kom frem - og motivet ble omformet til «sagastrek» og befolket med sagamenn.

Bisonokse (visund)

Vanligvis hører vi langskip omtalt som ormer og drager. Dette «hedenske» dyrelivet er det mulig at noen reagerte på i kristen middelalder. Bisonokse (visund) kunne være en kraftig motvekt. Her har vi en islandsk, høymiddelaldersk gjengivelse av Midtgardsormen med et slags oksehode.


I dag vet vi at Munthe med dette begikk en fatal kulturhistorisk feil. Han skulle ha tatt seg en tur til en vest-norsk eller nord-norsk båtbygger og lært hvordan klinkbyggede båter blir satt sammen. Viking-skip ble nemlig ikke bygd på spanter slik som treskuter senere på de mange beddinger i forrige hundreår, for eksempel i Sandefjord-distriktet.

Vikingen og samtidige båtbyggere i «nordisk tradisjon» begynte med «huden». Først blir bordgangene tilpasset hverandre og klinket sammen i de trappeformede overlappingene, og når denne kledningen er fullført, blir det hele stivet opp med innmat: Spanter, beter og knær. Man sier at de store 1800-talls-skutene (med glatt ytterflate) ble kravell-bygd, mens vikingskip (og for den saks skyld våre dagers tresnekker) ble klingbygd.

Munthe var i godt selskap med sin uvitenhet. Da Gokstadskipskopien «Viking» ble bygget for Magnus Andersen på Framnæs noe før, hadde skipskonstruktørene og håndverkerne store problemer. Kopien skulle være lik orginalen i alle detaljer, men med den gale, omvendte byggemåten hadde man virkelig vanskeligheter med å få dette til.

Slik ble skonnerten «Gemma» til langskipet «Visunden» men altså på helt gale premisser.

LITTERATUR:

Hilmar Bakken: Gerhard Munthe - en biografisk studie, Oslo 1952.
Haakon Hansen: Skipsverver i Sandar og Sandefjord, Sandefjord 1961.
Haakon Hansen og Johan Knap: Seilskip i Sandar og Sandefjord, Sandefjord 1962.
A. E. Christensen jr.: Frå vikingskip til motorsnekke, Oslo 1966.
Leif Østby: Erik Werenskiold - tegninger og akvareller, Oslo 1966.
Vilhelm Møller: Seilskute-rederen Johan Maurits Bryde og Kathrineborg. KULTURMINNE, gruppe 5.1, våren 1986. 
Knut Hougen: Sandefjords Historie II, Oslo 1933. Div.steder.

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 29.06.09