Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Ramberg, Per: Bedehuset i Sandefjord: samlingssted for vår tids haugianere

Gruppe 5.7, våren 1988

Bedehuset

Foto gjengitt etter Johan Kaldager


For mange av Sandefjords innbyggere er det store hvite Bedehuset på hjørnet av Museumsgaten og Rådhusgaten et ukjent kulturminne. Faktisk har «venneflokken» som hører til dette lokalet røtter helt tilbake til Hans Nilsen Hauge, kanskje den største lekpredikant Norge har fostret. Og selv om aktivitetene i Bedehuset har vært adskillig sterkere i tidligere tider, så er det fremdeles en flokk som regelmessig kommer sammen til oppbyggelige møter, enten i den lille eller store salen.

Det finnes enda en «venneflokk» i Sandefjord med røtter tilbake til Hans Nilsen Hauge og hans virke. Frimenigheten på Moe (Mokirken) som er med i Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, har klare læremessige likheter med Bedehusets forsamling. Men i motsetning til menigheten på Moe valgte venneflokken tilknyttet Bedehuset å bli værende innenfor statskirken.

Jarlsberg felles Forening for den indre Misjon, er det lange navnet på den sammenslutning som Bedehusets forsamling er med i. Dette er en forening som ble stiftet for 121 år siden, i 1866. Det var haugianergrupper rundt i hele Vestfold som fant tiden inne til en fastere organisering. Predikanten Ole Langeland øvde stor innflytelse over venneflokkene i Vestfold, også her i Sandefjord.

Tanken om eget lokale.
I denne første tid ble møtene holdt i Sverresgate 6. Men i 1870-årene kom stadig nye medlemmer til, og behovet for et større samlingssted økte. Den 11. mars 1877 ble det holdt generalforsamling i nevnte lokale i Sverresgate og følgende enstemmige vedtak ble gjort:

«Ved frivillige bidrag å søke tilveiebringe midler til å bygge et nytt Bedehus». Urmaker Chr. Hansen og skipsreder O. Halvorsen, henholdsvis formann i styret og byggekomiteen, ble enige om å reise et tømmerhus med følgende mål: «65 fod langt, 40 fod bredt og 18 fod høit og tillige nordre ende et værelse 20 x 18 fod stort». Man gikk til innkjøp av tomt 113 ved Nygaten som var 348 kvadratfavner. Prisen var 2 spesidaler pr. favn. Byggmester Svanberg skulle utføre arbeidet.

Den 5. april 1878 ble Bedehuset innviet. Sannsynligvis er datoen ikke tilfeldig valgt. Det har seg nemlig slik at 5. april er en merkedag i Hans Nilsen Hauges liv. På denne dag i 1796 hadde han sin store kalls- og åndsopplevelse ute på åkeren i Tune i Østfold. Det var denne opplevelsen som førte Hauge ut på sine mange reiser som igjen resulterte i store folkevekkelser. Som nevnt tidligere, er Bedehusets venneflokk en fortsettelse inn i vår tid av en stedlig haugianerflokk fra begynnelsen av 1800-tallet.

På denne innvielsesdagen ble bl.a. salmen «I Jesu Navn skal al vår gjerning skje» avsunget. Så besteg urmaker Chr. Hansen talerstolen og nedba Herrens velsignelse over huset og gjerningen støttende sig til Jesu forjettelse. Deretter holdt sogneprest Møller innvielsestalen ut fra ordet i Hebreerbrevet kap. 10 versene 10-25. Etter denne talen og en pause talte sogneprest Lange over salmen «0, salig den Guds ord har hørt, bevaret og til nytte ført».
I perioden 1900 til 1903 ble Bedehuset brukt til kirke. Det var fordi Sandefjord kirke gikk tapt i bybrannen 1900.

Moderniseringer av Bedehuset.
Bedehuset har vært gjennom flere hovedrestaureringen. Den første fant sted 1953. For å gi plass til ny garderobe og toaletter og nytt tidsmessig kjøkken ble den store sal avdelt under galleriet, men de gamle bæresøyler ble beholdt i salen.

Den neste kom i 1963. Da var det «Lille-sal» som ble modernisert. Nytt interiør gjorde salen til et lunt og varmt lokale. På dette tidspunkt ble ny dør til Museumsgaten innstallert.

Selve hovedsalen ble pusset opp i årene 1970-71. Det meste ble gjort på dugnad. Resultatet av restaureringen ble en vakker sal malt i harmoniske farger. Forsamlingen i Bedehuset var svært fornøyd med sitt «nye» lokale.

Hva særpreger Bedehusets venner?
Hva særpreger så den kristendomforståelsen som kommer til uttrykk på Bedehuset?
I den anledning vil jeg sitere paragraf 1 i Bedehusets grunnregler fra 1877:

«Bedehusets formaal er at imøtekomme den trang, som mange kristeligsindede medlemmer av vort Evangeliske-Lutherske kirkesamfund føle til, ogsaa utenfor Guds hus at samle sig til fælles opbyggelse, til forfremmelse i kristelig oplysning og kristelig liv. Til dette øiemeds opnaaelse skal der saavidt mulig sørges for, at Guds ord jevnligen bli forkynt av mænd, som staar paa den Lutherske bekjendelses grund, og hvis liv og levnet ikke gir grund til forargelse, saavel lægfolk som prester, dels ved frie foredrag, dels ved oplæsning ut av skrifter av egte Lutherske prædikanter, f.eks. J. Amt, Schriver, Pontoppidan, Hans Nilsen Hauge osv. Forresten kan bedehuset ogsaa benyttes til andre gudelige øiemed, saasom møter for den ytre og indre mission, møter til samtale om kristelige emner, menighetsmøter, konfirmasjonsundervisning osv.

Oppbyggelsesforsamlingeme skal ikke overskride 1 1/2, høist 2 timer.
Omreisende prædikanter, som ikke staar i den mission fællesforenings tjeneste til hvilken Sandefjord og Sandeherred har sluttet sig, tilstedes ikke at tale i bedehuset medmindre de har anbefaling fra ældre anerkjendte troende brødre, og bestyrelsene samtlige medlemmer gir sit samtykke dertil».

Som vi ser av dette er den lutherske tilhørighet tindrende klar. Denne tradisjonen er tatt godt vare på like til i dag. Det er heller ikke hvem som helst som får bestige talestolen i Bedehuset. Det hjelper ikke om man har sine teologiske papirer i orden, det er anbefalingen fra «anerkjendte brødre» som er avgjørende.

Intervju med leder for Jarlsberg Felles forening.
Som nevnt innledningsvis, er Bedehusets forsamling tilsluttet Jarlsberg Felles forening for indre Misjon. Leder for denne sammenslutningen er i dag Sandefjordsmannen Bernhard Hagtvedt. Han kan fortelle at denne Fellesforeningen var en meget stor sammenslutning i «gamle» dager. I våre dager har det blitt færre venneflokker, men det holdes kontakt gjennom større stevner og møter. St.Hans-stevnet er kanskje det viktigste.

På spørsmål om tilknytning til Statskirken svarer Bernhard Hagtvedt:
«Hans Nilsen Hauge ville aldri melde seg ut av Den norske kirke. Det vil heller ikke vi. Vi går til alters i kirken, men vi «tørner» sammen med prester som står for en liberal teologi. De som vil sette sin egen fornuft over Bibelen, har vi lite til overs for. De burde ikke kalles for teologer».

Og hvordan er forholdet til andre kirkesamfunn?
«Vi har åndelig samfunn med alle gjenfødte mennesker. Men vi legger stor vekt på den lutherske kristendomsforståelse og er av den grunn forsiktig med samarbeide over konfesjonsgrensene. Vi ser også med skepsis til visse utviklingstrekk innenfor kristenheten. Særlig på sangens og musikkens område er utviklingen gått altfor langt i negativ retning. På dette felt er vi svært ortodokse. Vi bruker den gamle Landstads salmebok. Ellers setter vi Pontoppidan og hans skrifter meget høyt. Vi legger stor vekt på at mennesket må komme til klarhet i sin tilstand overfor Gud. Det må omvendelse til for at en skal bli frelst».

På spørsmål om hva slags syn medlemmene har på livsførsel og samfunnsspørsmål svarer Hagtvedt:
«Vi er skeptiske til den påvirkning som skjer f.eks. gjennom TV. Det er altfor mange nedbrytende programmer, særlig underholdningsprogrammer. Som samfunnsmennesker er vi som folk flest. Flere har også vært engasjert i politikk. Vi er svært skuffet over den mangel på holdningsfasthet som Stortinget viste da abortloven ble forandret».

Aktivitet i dag.
I dag driver forsamlingen i Bedehuset relativt beskjeden aktivitet. På de ukentlige søndag-kveld samlingene er det 15 til 35 mennesker til stede. På de større samlingene for hele kretsen kan det være 70-80 mennesker til stede.
Det drives ikke noe eget ungdomsarbeide. De unge oppfordres til å delta ved de vanlige møter. «Vi ønsker ikke å lokke ungdommen til oss med underholdning», sier Bernhard Hagtvedt.

I 50-årene var Bedehusets søndagskole den største i distriktet. Men den har gått kraftig tilbake de senere år.
Bedehusets folk har nok blitt betraktet som litt gammeldagse og svært konservative når det gjelder kristendomforståelse og metoder i virksomheten. Men det «føler vi ikke som noe problem», sier Hagtvedt, «vi står for det vi er».

Det største ønske venneflokken i Bedehuset har, er selvsagt at folk i Sandefjord pånytt skal «våkne» og finne veien til Bedehuset. «Befolkningen må få se at kristendommen er noe stort og rikt».

 

 


BRUK AV STOFFET MED ANGIVELSE AV KILDE ER TILLATT

Sist oppdatert 27.02.09