Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Henrik Sandberg: Kinodriften i Sandefjord

Gruppe 5.7, våren 1987

Kino


«Kinoteatret», eller «Nedre», med lang kinokø. Bygningen rommet tidligere Badets festsal. Den ble revet i 1964.
Foto: H. Sandberg


Levende lysbilder på celluloidbånd ble for første gang vist for publikum i «Salon Indien» i Grand Cafe på Boulevard des Capusines i Paris i 1895. Det var brødrene Auguste og Louis Lumiere som da åpnet for filmens store muligheter i fremtiden. New York fulgte etter i 1896 med et forbedret prosjeksjonsapparat - Vitascopet. Dette var kortfilmer på ca. 17 meter som ble satt sammen til 1/2 times programmer. I Sandefjord ble denne nye oppfinnelsen allerede vist 9.mars 1899 i Avholdsforeningens lille sal. Dette ble en ensom forløper for den filmunderholdning som først begynte for alvor tirsdag 15.november 1904 i festivitetslokalet i Hotel Kong Carl, en begivenhet som ble kunngjort med store annonser 3 dager før åpningen. Første programpost var viet Frelsesarmeen og dens arbeid, en lovende debut, mente mange. Frelsesameens lokaler ble i flere byer leid til filmfremvisninger, også i Pilestredet i Oslo, og her ble frelsesarmekaptein G.Knudsen en av pionerene i norsk kinodrift.

«Af overmaade interessante Programmer i denne tiden fremhæves»:

«Frelsesarmeens verdenskongres i London», "London-politiet i virksomhet", «Innbrudstyven og politiet», «Kokkens hevn», "Sladderkjærringer". 17. mai 1907 er programmene noe mer avansert: «Klokkerens datter», stor smuk Livstragedie i 25 avdelinger, «Soldaten i madrassen», «Når søsken er uvennen>, «Den tapte ring», - og litt senere: «Slakterens pyntelige opplevelsen>, «Blant grisemennesker underlorden», «Drankerens drøm», «Den skjebnesvangre koffert, eller når man glemmer sin elskede i en sådan.»

Entre: 30 øre, reservert Plads 50 øre, Børn 15 øre! Ryking og spytting i Lokalet er strengt forbudt.!

Billettprisene var rimelige i de tider, men da kunne man også få kjøpt en kamgarnsdress for kr. 17,50, en favn bokeved kr. 10.- fritt tilkjørt, en Christiania-reise med «Framnæs» eller «Langen»» tur/retur kr. 4,50.
Også i Aktiemeieriets lokale på Aagaards plass ble det kinolokale, det første faste lokale her i byen i tiden juni 1907 til juli 1909.

Sandefjords Kinematograf flyttet da til apoteket Nordstjernens gård- «et smukt og praktisk indredet Lokale» skrev pressen. Kontrolløren var utstyrt med gild uniformsfrakk behengt med 2 rader messingknapper, epåletter og flere raders «gullbånd» og fin uniformslue. Kontrolløren solgte programmer til 5 øre, og måtte skryte av filmene som ble vist: «Flott program i aften: Storslagen tragedie med Pislander i hovedrollen: Kom og se og opplev denne flotte filmen!!!»

Johan Mørk begynte med ambulerende kino i 1911 etter å være ansatt som maskinist og forretningsfører for Sandefjords Kinematograf, som kort etter solgte denne kinoen til kaptein Christian Svendsen. Samme året leide han lokale i Badets gamle festsal, senere kursal, «elegant indredet»- Dette ble Kinoteatret med tilnavnet «Nedre», drevet til 25.juli 1963, da bygningen skulle rives for å gi plass til Jernbanealleens forlengelse.

I 1911 bygde Johan Mørk Verdensteatret i Stockflethsgate 4. Men etter noen år ble salen for liten, bygningen ble solgt i 1915 og et nytt Verdensteater ble innviet i Kongensgt. 10, 14. mars 1917 med filmen «Piken fra Palls» ledsaget av orkestermusikk. Verdensteatret fikk tilnavnet «Øvre» i motsetning til «Nedre». Kaptein Svendsen og direktør Mørk konkurrerte i flere år om filmer og publikum inntil det ble bestemt at kinodriften også i Sandefjord skulle bli kommunal, ved bystyrebeslutning 6. mars 1918. Kommunen kjøpte da både «Øvre» og «Nedre» og ansatte direktør Johan Mørk som bestyrer. Den 1. juli åpnet Sandefjord kommunale Kinematografer med filmene «Hva kjærlighet formår» i Verdensteatret og «Jeanne d'Arc» i Kinoteatret.

Filmene hadde etter hvert fått innhold og utstyr som ofte kunne vekke forargelse hos enkelte, eller i det minste betenkeligheter over utviklingen. Noe som også kom klart til uttrykk under debattene om kommunal kinodrift. Kandidat Johannes Smidt, senere biskop, uttalte i bystyret her, at film var litt av et samfunnsonde, men kunne kanskje forandres til det gode. C. Oscar Schelbred ville av to onder velge det minste, d.v.s. la kommunen bestemme de filmer som skulle vises. Andre så en økonomisk stor fordel i kommunal kinodrift, og tenkte mindre på moralen. Den videre utvikling av kinodriften i Sandefjord viste stort sett gode inntekter. Allerede i 1937 skrev pressen: «Sandefjord trenger en ny, stor kino, og det STRAKS». Men saken ble trenert av flere grunner, bl.a. mørke skyer på den politiske himmel. 9. april 1940 kom krigen hit, med avsettelse av Johan Mørk som kinobestyrer og Kristian Hoye som ny bestyrer og med ordføreren som formann. Etter krigen overtok igjen Johan Mørk sin stilling som kinobestyrer, men ønsket avløsning. Henrik Sandberg ble da enstemmig ansatt som ny bestyrer fra 30. juli 1945.

Forslaget fra 1937 om en ny kino ble tatt opp til ny behandling med ønske om kinolokale i Badets gamle spisesal, med plass til 600 personer. Arkitekt William B. Aase leverte tegninger med omkostnings-overslag, men det hele ble nedstemt som for dyrt og lite hensiktsmessig. I 1954 tegnet bygningsassistent Erlandsen et forslag til kinobygg i Badeparken, tvers overfor «Folkets Hus», men heller ikke dette ble godtatt. I 1961 tegnet arkitekt Per Solemslie i arkitektfirmaet Arnstein Arneberg et moderne kinobygg med beliggenhet ved Park Hotel, men heller ikke denne planen ble realisert. Tanken om et rådhus begynte da å ta form, med muligheter for å få en kinosal i rådhuset. Denne ønskedrømmen ble så realisert i 1975 med den kombinerte teater-, konsert- og kinosalen Hjertnes i rådhuskomplekset.

Kinodriften i Verdensteatret ble med årene nedlagt etter at man hadde fått kinoanlegg i Hjertnes. Verdensteatret ble et ungdomssenter, «1916». Utviklingen viste etter hvert et behov for en minikino i Sandefjord da Hjertnessalen ofte ble benyttet til konserter, teater og andre kulturarrangementer til fortrengsel for kontinuerlig kinodrift. I 1986 ble endelig en ny moderne kinosal bygget i Park Hotell nye konferansedel, med direkte broforbindelse til Hjertnesfoyeren. «Parketten kino» med 155 sitteplasser ble tatt i bruk 29. august 1986 av Sandefjord komm. Kinematografer som leietager hos Park Hotel, og en rasjonell samdrift med Hjertnes og utvidet, kontinuerlig kinotilbud var omsider etablert.

I 1973 ble Bjørn Simensen ansatt som ny kinosjef/kultursekretær , og ved hans ansettelse som konserthussjef i Gøteborg i 1980, ble Bernt Berggreen hans etterfølger.

Både Svendsen og Mørk var gavmilde og delte ut penger til gode formål fra kinodriftens overskudd. Dette fortsatte med kinodriften i kommunal regi, som i tidsrommet 1918 til 1961 i alt delte ut kr. 335.000,— til almennyttige formål. Etter denne tid ble kommunale bidrag ordnet sentralt.

I kinoens arkiv finnes følgende byfilmer:
Jubileumsfilmen fra 1912, Sandefjord 1918, Jubileumsfilmen 1920, Sandefjord 1940-45, Sandefjord 100 år 1945 og fargefilmen som ble laget om byen til innvielsen av rådhuset i 1975.

Disse linjene skulle formentlig gi en brukelig oversikt over utviklingen av kinodriften i Sandefjord gjennom årene uten å gå for meget i detaljer. Skulle noen ønske å bli mer informert, henvises til boken om «Kinodriften i Sandefjord 1904 - 1968» skrevet av undertegnede til 50-års jubileet 1918 - 1968.

 

 

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 03.03.09