Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Møller, Vilhelm: Isskjæringen - før kjøleskapets og fryseboksenes tid

Gruppe 8.1, våren 1985

Brydedammen

Fra Brydedammen en vakker høstdag


For litt over hundre år siden hendte det at en av byens kjente menn, skipsreder Johan Maurits Bryde, tok seg en spasertur opp i Preståsen. Lengst øst i dette vakre område med skog og åser lå det dengang en liten vannkulp, et tjern, som sannsynligvis fikk sine tilførsler fra et oppkomme. I regnværsperioder sendte tjernet sitt overvann nedover en bekk til Grønliområdet og ut i fjorden.

Dette var en tid da det var vanskelig med arbeid for folk. Amerikafeberen hadde allerede rast noen tiår, og emigranter fra hele Norge dro avsted i titusener til landet på den andre siden av havet, i håp om levebrød og lykke. Her i vårt distrikt ble utvandringen ikke så omfattende som mange andre steder i landet. Vi var heldige; seilskutefarten og skuteverftene ga sysselsetting til et stort antall familieforsørgere og unggutter, og det var mange som ikke ville forlate sin hjemlige jord, selv om de fleste levde i små kår.

Johan Maurits Bryde var en mann med virkelyst og mange ideer. Vannkulpen oppe i Preståsen ga ham noe å tenke på: Her kunne han anlegge en isdam, skjære hundrevis, ja tusenvis av isblokker om vinteren, og om våren sende dem med seilskip over til England og tjene store penger. Dette var før kjøleskapets og fryseboksens tid. I dag er det vanskelig å begripe hvordan husmødre, butikker og næringsmiddel-produsenter kunne greie seg uten slike tekniske hjelpemidler, men de overlevde da -selv om mange ting var mer tungvint. Selvfølgelig ble det mye salt kjøtt og salt fisk; kjøtt og fisk kunne dessuten spekes eller røykes eller tørres - og det ble da også gjort. Melkespannet kunne de jo henge i brønnen, slik at melken ikke ble så fort sur.

Så leide Johan Maurits Bryde en flokk arbeidere og gikk i gang med å grave ut det lille tjernet. Den jordmassen de gravde opp - med hender og spade - brukte de til å lage demninger rundt vannet. Deretter steinsatte de dammen, og resultatet ble over all forventning. Slik fikk vi «Brydedammen», som har beholdt sitt navn inntil denne dag.
Bryde eide dessuten skuteverftet i Grønli, ofte kalt Brydeverven, og for å få isblokkene fra den nye isdammen ned til verven og ombord i skutene, bygde han en isrenne - en slags rutsjebane for isblokker - der blokkene skled nedover i lia, over «Olsetraet» og Grønliveien og ut på bryggene. Ved enden av isrenna stod arbeidsfolk som tok tak i blokkene med issakser og lastet dem ombord i skutene.

Den som vil vite litt mer om Brydes isrenne, kan jo studere Anker Eriksens imponerende bymodell av Sandefjord i 1880-årene.

Om iseksporten til England og andre nordeuropeiske land var lønnsom?
Ja, så absolutt. Driftige menn i distriktet vårt satte i gang isskjæring på Gogsjø, på Bugårdsdammen og Virikdammen, og folk med ekstra fin teft lette opp bekker som kunne demmes opp til kunstige dammer. Slik fikk vi f.eks. Jahredammen på Kamfjord, Hafallen- og Namløsdammen på Østerøya. Demningene kan vi se rester av fremdeles, og Sandar Historielag har på sine vandringer besøkt disse historiske minnene.

Isskjæringen og iseksporten ga sysselsetting til mange, både på dammene, i transporten til utskipningsstedene, og skuterederne holdt sine skip beskjeftiget i istransporten over Nordsjøen. Virksomheten var mest intens fra 1850-årene fram til første verdenskrig. Særlig var Grimsby i England en viktig innførselshavn for norsk is; byen ble jo et betydelig fiskerisentrum, med stort behov for is til trålere, til fiskeforsendelser og lagre.


Den norske iseksporten ble i perioder en betydelig binæring for kommuner langs Oslofjorden og nedover Sørlandet. La oss nevne at f.eks. i Eidanger ble det i 1895 skåret is ved 31 isbruk, der mer enn 700 mann var i arbeid. For året 1905 var produksjonen av is i Eidanger ca. 85 000 tonn, i 1909 ca. 90 000 tonn.

I tillegg til eksporten til fremmede land var det også salg til norske forbrukere, særlig bryggerier og restauranter.
Den kjente lokalhistoriker Johan Liverød i Skjee skrev i sin tid endel artikler om seilskutene som gikk med is. Han fortalte bl.a. at mange av isskutene var «avdankede, gamle holker» som ikke lenger var gode nok til annen last. Men vi må vel regne med at en del av disse skutene var i bra stand. Det gjaldt jo å få isen over Nordsjøen så hurtig at isen ikke smeltet underveis. For slikt skjedde faktisk, når vær og vind var ugunstig for skipene.

I dag er det ikke mange som husker noe eller vet noe om isskjæring eller iseksport fra Sandefjord. Nesten ingenting er tidligere skrevet om dette emne i vår lokalhistoriske litteratur. Men endel gamle minner finnes fremdeles ute i naturen - demninger og rester av dammer - som kan lede tanken hen på en tid da mange ting var mye vanskeligere enn det er for oss - som har både kjøleskap og fryseboks.

Hafallen

Litt av den imponerende demningen på Hafallen

 

Mer stoff om isskjæring og iseksport finnes i.-
Vilhelm Møllers bok <,Sandar» bind Ill; Eidangers Bygdebok, samt endel andre lokalhistoriske verk fra områdene ved Oslofjorden og Sørlandskysten.

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 23.06.09