Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


S.E. Hougen: Vardåsene

Gruppe 6.3, våren 1984 

Vitafjellet

Vitafjell/Hølåsen med Østre Freberg i forgrunnen, sett fra Nedre Gokstad. Foto: Simen Gjerseth


Hougen

Sven Engebret Hougen. Polyfoto Arvid Schau Trogstad 1946


FORORD

SVEN ENGEBRET HOUGEN (1886 –1971) hadde et klart syn for den nære historie og fant lett fram til de skriftlige kilder han hadde bruk for.

Det var ved selvsyn og vandring i skog og mark at han fant fram til sin egen uakademiske gransking. Han så historien og samferdselslinjene i sin logiske sammenheng, og han gir oss et møte med mennesker, – og tankene føres tilbake til førhistoriske forhold.

Sven Engebret Hougen var mer enn amatør – han var forsker og historiker i ordenes rette forstand. Han hadde et stort kunnskapsfelt og var rik på ideer, og han hadde fantasi og den riktige kombinasjonsevne til å leve seg inn i fortiden og til å levendegjøre det stoffet han arbeidet med.

Hans store ønske var at hans arbeide måtte komme på trykk – til debatt!

Skal vi prøve å forstå Hougens store interesse for historie, må vi finne dette i det hjemlige miljø.

Familien hadde sin sommerbolig i Vesterøya. Her finner vi far og tre sønner på markvandring – til toppen av vetan på Auve – på toppen av Kamfjordvarden med utsyn – utover fjorden og innover i landet til andre vardåser. Vi finner dem på Kongshaugen, på gravfeltene på Fevang og på Elgesem, og de studerer helleristningene på Haugen.

Det var flere familier i slekten Hougen som hadde sommeropphold i Vesterøya på den tiden. Historie og arkeologi var daglige samtaleemner. Der var stort samhold, og sang og musikk var tradisjon når familiene var samlet. Av kjente navn har vi arkeolog professor Haakon Shetelig og geolog professor Jakob Schetelig som var Sven Engebrets fettere. Tord Pedersen, pedagog og historiker, var morbror.

Vi vet at skolebestyrer Knut Hougen skrev Sandefjords Historie. Sønnen Haakon var lektor i Larvik med historiske interesser. Bjørn Hougen ble professor i arkeologi og bestyrer av Universitetets Oldsakssamling. Sven Engebret fikk ingeniørutdannelse.

Under siste krig fikk Sven Engebret et ufrivillig opphold i Canada. Der fikk han god tid til å tenke over alle de uløste historiske spørsmål som fantasien skapte. Og her la han sine planer til videre arbeide.

Vel hjemme i 1945 var han igang med sine markvandringer, men nå gikk han alene i skog og utmark og kløv til toppen av vardåsene. Han ble etterhvert klar over at vardåsene her hadde en bestemt mening og var et system i en vakttjeneste.

På sykkel fartet han vidt omkring. Han gikk de gamle ferdselsveiene, rideveiene og gangstiene. Han tok for seg gård og grenser og ble godt kjent i det gamle Sandeherred. Ikke bare det, men Tjodalyng og kongegravene i Borre hadde stor plass i hans tankebanker. Og hele tiden hadde han Freberg og Geirstad i sentrum.

Som hjelpemidler hadde han Sagaene, Landskapslovene, Biskop Eysteins Jordebok, Jens Nilssøns Visitasbok, Middelalderbrevene, matriklene og de gamle kartverkene, samt andre kilder.

Hougens studier omfatter mer enn lokalhistorie. Han satte opp sitt manuskript med disse emnene:

1. De gamle rideveiene.
2. Vardåsene.
3. Kong Øystein og Skiringssal.
4. Geirstad og Olav Geirstadalv.
5. Værvik.
6. Istre.
7. Kirken på Freberg.

Arbeidet tok 20 år.

Som nevnt hadde Hougen hele tiden ønske om at dette manuskriptet kom i trykk – slik at stoffet ble tilgjengelig for debatt og saklig vurdering.

Som nabo og den som sto Hougen nær i denne tiden, vil jeg si at han gjorde et grundig arbeide. Dette kan gi interesserte et godt grunnlag for videre forskning omkring disse emnene.

Kari Hougen har renskrevet sin fars manus uten å forandre hans stil.

Gokstad, november 1983, Leif Hunskaar

UTGIVERS FORORD
Når Sandar Historielag nå utgir nærværende trykksak, er det som oppfyllelse av et gammelt løfte – og for å gjøre et større publikum delaktig i et verdifullt lokalhistorisk materiale.

Sandar Historielag ønsker å takke Kari Hougen og Leif Hunskaar for verdifull bistand.

Sven Engebret Hougens studie over vardåsene utkommer som ledd i Historielagets Kulturminneserie.


SVEN ENGEBRET HOUGEN: VARDÅSENE

KAN VARDÅSENE FORTELLE OSS HVOR «GEIRSTAD-HØVDINGENS» GÅRD LÅ?

Vardåsene – også Vettakoller eller Veter – omfatter to grupper. Åser tilhørende den ene av disse grupper ligger helt ute ved kysten og er utsiktsposter hvorfra vardevakten skulle holde øye med om det nærmet seg fiendtlige flåter. Hvis så skjedde, ble veten tent, og dette ildsignalet ble iakttatt av vakten på den andre gruppen av vardåser som da – ved likeledes å tenne sin varde – sendte signalet til den varden som varslet høvdinggården. Den kunne også varsle høvdingen direkte hvis åsenes beliggenhet gjorde det mulig. Dette var f.eks. tilfelle med Huseby i Tjølling som ble varslet direkte fra utsiktsvarden på Eftang.

Åser av denne annen gruppe finner vi spredt utover landet. De ligger ofte, iallfall i søndre Vestfold, i nærheten av en kirke – hovedkirke eller annekskirke – med fritt utsyn fra vardetoppen til kirken og omgivelser. Bare i søndre Vestfold kan nevnes Vardås i Kodal og Vetan i Andebu. Hedrum og Kvelde har hver sin vardås, og Hvarnes har Vettakollen. Bånås i Arnadal har en karakteristisk beliggenhet som Vardås, men om første ledd er «baun», tør jeg ikke uttale meg. Vetan i Stokke ligger riktignok langt fra kirken, mellom Sand og Bogen, men med fri luftlinje til området hvor kirken ligger. På Nøtterøy har vi to stykker, Vardås og Vetan. Grunnen til dette kommer jeg til nedenfor.

Nu har vardåsene selvsagt ikke noe med kirken å gjøre, men kirken ble som regel bygget på samme sted eller i nærheten av det gamle hovet, og dette stod på høvdingens gård. Det var høvdingen som først og fremst skulle ha varsel om fiendtlig angrep for å kunne komme kongen til unnsetning med sine menn. De gamle landskapslovene har detaljerte bestemmelser om hvordan vardevakten skulle forholde seg. Vi vet derfor sikkert at det ble satt vakt på vardene i ufredstider, men likeså selvfølgelig er det at der samtidig måtte settes ut vaktpost ved høvdingens gård for å varsle når varden lyste. Ellers ville jo vardene vært til ingen nytte. Vardetoppen måtte altså kunne sees fra gårdstunet, og denne selvfølgeligheten er utgangspunktet ved forsøket på å bestemme hvor Geirstad lå. For selvsagt gjelder disse forhold ikke bare høvdinggården, men først og fremst kongsgården.

I tillegg til de vardåser som er nevnt i det foregående, har vi i Sandeherred «Kamfjordvarden» eller «Kamfjordvetan», som eldre Vesterøyfolk sier. Denne vardåsen ligger i Vesterøya, men i motsetning til det vanlige kan vi ikke fra denne vardetoppen se hverken kirken eller dens omgivelser, ja, man kan overhodet ikke se noe av bygden vestenfor. Det er til den østre del av bygden vi har utsikt. Vi ser flere gårder her, men også på den kanten skjules enkelte av åser. Regnet fra nord (med solen) ser vi i den nærmeste omegn Hasle, Unneberg, østre Freberg og Gjekstad, dessuten noen mere fjerntliggende gårder. (Jeg nevner ikke de yngre Rød-gårder og sammensetninger med -rød.) I syd ser vi over Ringkollen toppen av Vardås på gården Auve i Vesterøya – utsiktsåsen mot sjøen. Fra denne åsen er det godt utsyn over havet utenfor tangene, og man vil herfra med letthet kunne følge en flåtes bevegelse hvis den tar seg inn Sandefjordsfjorden eller Mefjorden. Men en fiende som ville lure seg inn fra Oslofjorden gjennom Vrengen til Lahellefjorden, vil ikke kunne oppdages herfra.

Vardås på Auve og Kamfjordvetan er de eneste vardåsene vår tid kjenner i Sandeherred, men vi har ikke desto mindre hatt enda en vardås, hvis navn for lengst er glemt. I et par brever fra slutten av 1300-tallet nevnes «Vitafjellet», og beliggenheten er så godt angitt at fjellet lett kan lokaliseres, særlig i betraktning av at det er en isolert åskolle på flatt sletteland. Vitafjellet er åsen på østsiden av Mønnerødbekken, lenger opp kalt Unnebergbekken, der hvor den faller ut i Lahellefjorden. Fjellet er ikke høyt, bare 40 m, og man ser ikke svært langt herfra, men man ser det som er nødvendig. Det er utsikt over Lahellefjorden og Tønsbergfjorden, men en fiende som kom østenfra gjennom Vrengen, ville ikke bli oppdaget før han hadde passert Nattholmen – eller enda verre – var kommet ut det forhenværende sundet innenfor Engøy. Men da ville han i begge tilfelle være så nær at det ble lovlig sent å tenne veten.

Men fra Vitafjellet sees i retning mot Vrengen en mere fjerntliggende ås, Vetan på Nøtterøy. Her får vi forklaringen på hvorfor Nøtterøy har to vardåser i bare tre km avstand fra hinnannen. Signalet må nemlig her gå en omvei fra Nøtterøyvetan over til Stokkevetan mellem Bogen og Sand. Herfra går det så over Nøtterøys Vardås til høvdinggården. Samtidig varsler også Stokkevetan høvdinggården på Stokke direkte. Nøtterøy-vetan var altså Geirstads utsiktspost mot øst. Den hadde en utmerket beliggenhet i Nøtterøys sydøstre hjørne med god utsikt over Oslofjorden og innløpet til Vrengen fra østsiden.

Av de nevnte gårder som kunne sees fra Kamfjordvetan, ser vi bare to fra Vitafjell, nemlig Unneberg og østre Freberg. Ellers er det partiet vi ser av Gjekstad, lavt og for en stor del flatt land uskikket til kornland uten drenering. Den eneste Gjekstad-gård vi kunne tenke oss som høvdinggård er østre Gjekstad, men den kan ikke sees fra Vitafjell.

Som stedet for Geirstad beliggenhet får vi nu bare to steder å velge mellem, Unneberg og østre Freberg. Unneberg ligger for langt fra sjøen og hele 2 km fra det nuværende Gjekstad, og det er heller ikke trolig at Geirstad har strukket seg lenger enn til Unnebergbekken. Tilbake blir da bare østre Freberg som ligger på et sydvendt, svakt skrånende terreng under åsen «Dronningen», riktig en verdig beliggenhet for en høvdinggård. Selve navnet Freberg må også nevnes i denne forbindelse. Første ledd må være guden Freyr eller Frøyr, Ynglingenes stamfar, til hvem kongene blotet. Riktignok har ordet i dag enstavelses betoning som skulle betinge en avledning fra Frøya (ikke Frøy).

Det ligger nu nær å spørre: Hvorfor hadde Geirstad to vardåser til å motta varslene fra de to utsiktsvardene på Auve og Nøtterøy-vetan? Fra Kamfjordvetan ser vi nemlig både Vardås på Auve og Vetan på Nøtterøy, og man kunne tro at Kamfjordveten hadde vært nok for videresending fra begge disse åsene. Det ville det også utvilsomt ha vært hvis høvdingen på Geirstad bare hadde hatt til oppgave å komme kongen til hjelp. Men de to vardåser forteller at denne høydings oppgave var mere vidtgående. Han måtte vite fra hvilken kant angrepet kom, fordi det var han som skulle treffe forholdsregler for å møte fienden. Høvdingen her var selve kongen.

Vardåsene ligger fremdeles der hvor de lå i oldtiden, og utsikten til og fra vardene er også uforandret, bortsett fra de små avvikelser en større eller mindre vegetasjon av skau på åsene kan ha forårsaket. Men trær som stengte for utsikten kunne jo hugges. De geografiske forhold dengang Geirstad var kongsgård, var imidlertid ikke de samme som i vår tid. På grunn av senere landheving og oppgrunning av fjordene var Vesterøya dengang virkelig en øy. Mefjorden og Sandefjordsfjorden var forbundet ved et smalt sund. Østerøya var også en øy fra gården Sunde hvor navnet forteller om sund som gikk fra Sjueenga ved Lahellefjorden til bukten mellem Hafallen og Strand på Mefjordsiden. Her ved Sunde er landet for det meste lavt og flatt, så dette sundet har vært adskillig bredere, og da det ikke kommer ut noen bekk av betydning, har det holdt seg åpent lenger enn det trange sundet mellem Mefjorden og Sandefjordsfjorden hvor bekken i årenes løp har avsatt betydelige mengder leire og sand.

Efter de vardåser som hittil er nevnt, ble Geirstad varslet ved angrep fra øst av Nøtterøyvetan over Vitafjell. Ved angrep fra syd gjennem Tønsbergfjorden varslet Vitafjell kongsgården direkte, og ved angrep gjennem Mefjorden eller Sandefjordsfjorden sendte Auve-varden varslet over Kamfjordvetan. Men her melder det seg to spørsmål.

For det første: Hvordan kunne vakten på Vitafjellet som ligger innerst i den milelange fjorden, avgjøre om det var fiendtlige skip som nærmet seg når de så båtene bare som prikker ute i fjordgapet eller kanskje overhodet ikke kunne skjelne dem? Her er vi nødt til å nøye oss med en antagelse, nemlig den at det også langt ute i Østerøya eller muligens på Tjømelandet (hvilket dog er mindre sannsynlig) har vært en vardås som har gitt signal til Vitafjellet. Så godt som vardevarslingen ellers var organisert, er det utenkelig at dette ikke har vært tilfelle. Men noen ås med navn som tyder på det, kjennes ikke såvidt jeg vet, hverken ute i Østerøya eller på Tjømelandet. Det må være et glemt navn.

Underlig at min far ikke har tenkt på fjellet Vatnau i Østerøya som en mulig 12. varde. Vatnau er Østerøyas høyeste fjell, 74 m.o.h., og har uten tvil nettopp den beliggenhet min far mener varden måtte ha, selv om han antyder at den måtte ligge noe mere østlig på Østerøya. Platået på Vatnau er meget stort, og til tross for sterk skogvekst kan man skimte Lahellefjorden med Vitafjellet. Flere andre varder er også synlige fra Vatnau.

Navnet Vatnau (ikke Vatnhaug» som mange vil ha det til i dag) kan muligens være en avledning av "Veta" sammensatt med et annet ord, f.eks. "knabb" eller "nabb" som betyr rundaktig kolle (Ivar Aasen: Norsk Ordbog). Såvidt jeg kan forstå, «går kabalen opp» hvis man regner Vatnau med til vardesystemet.
K. H.

Kart

Det annet spørsmål er: Hvordan kunne kongen på Geirstad vite hvorfra angrepet kom når Kamfjordvetan lyste? Den ga jo samme varsel for Sandefjordsfjorden som for Mefjorden. På dette får vi tilfredsstillende svar.

Foruten de nevnte vardåser i Sandeherred og på Nøtterøy har vi nemlig enda en vardås beliggende i Tjølling, men mot Sandefjordsfjorden. Det er Vardås i Håkavika, et par kilometer inn i fjorden regnet fra Kjerringvik. Fra toppen har vi en praktfull utsikt over en stor del av Tjølling med tallrike gårder. Tjøllingvollen med Huseby (Østby) kan sees, og østenfor Sandefjordsfjorden både Auvevarden og Kamfjordvetan. På vestsiden av Sandefjordsfjorden – et par km nordenfor Håkavika ved Syrristkilen – gikk det i oldtiden inn et seilbart sund som forbandt Sandefjordsfjorden med Viksfjord i Tjølling. Landet utenfor dette sundet var dermed en øy som ennu heter Torsøy. Begge innløpene til sundet kan sees fra Håkavikvarden og likeledes Viksfjord, men ikke sundet.

Det kunne nu ligge nær å tro at Håkavikvarden var opprettet for å varsle Kaupang eller rettere Huseby i Tjølling om fiendtlig angrep gjennem sundet, men dette er høyst usannsynlig, for ikke å si utelukket. Disse steder fikk nemlig varsling fra Eftangvetan lenger ute på Torsøy, og dessuten ville ikke en angriper være så tåpelig å gjøre den lange omveien fra havet inn til Syrristkilen og derfra ut det lange sundet til Viksfjord. Han ville dermed bare oppnå at samtlige varder stod i lys lue innen han var halvveis. Det var meget kortere vei inn fra havet.

Håkavikvarden må være et ledd i varslingssystemet for Geirstad, men hvordan virket det?

På Vesterøya har vi også en gammel høvdinggård «Huseby», som ligger i en glove – i og for seg en eiendommelig beliggenhet for en høvdinggård som man helst vil tenke seg lå sentralt, fritt og dominerende i terrenget. Men fra gårdstunet på Huseby går det en smalere tverrglove mot sydvest, og den peker rett mot Håkavikvarden som dermed kan sees fra tunet, samtidig som også Kamfjordvetan er synlig gjennom et skar i motsatt retning. Slik som de topografiske forhold er her, finnes det neppe noe annet sted som tilfredsstiller disse krav, såfremt gården samtidig skal ha lett utkjørsel til innmarken. Men det har den både vestover og østover. Stedet for denne høvdinggården må være valgt særlig med formål å gjøre den til vaktpost mot angrep gjennem Viksfjord og Sandefjordsfjorden. Beliggenheten av gården virker formelig demonstrativ. Forøvrig vil Steinnes i «Husebyar» gjøre denne gården til kongsgården «Holtar» som i nuværende form «Holtan» er nabogård til Huseby. Men Huseby som kongsgård er utelukket. Herfra ser man nemlig ingen av de østenfor liggende vardåser, hverken Nøtterøyvetan eller Vitafjellet, og kongen ville ikke få kjennskap til angrep fra den kanten før fienden stod på tunet.

Fra Huseby var det ikke mulig å få sendt vardevarsel videre til Geirstad, da åsene mellem disse gårdene er for høye. Men det var sikkert heller ikke nødvendig. Det er bare en fjerdings vei fra Huseby til Vesterøyas nordspiss hvor høvdingen antagelig har hatt skipene sine. Han kunne med sine folk gi seg på vei så snart Håkavikvarden lyste, så han fikk et forsprang i tid fremfor kongen som jo ikke visste noe om angrep, før også Kamfjordvetan lyste opp. Kongen har sannsynligvis hatt sine skip på østsiden av bukten innerst i Mefjorden under Gjekstadåsens søndre del. Her ville han ha den kortest mulige vei fra gården til skipene, og på den tid det her er tale om, har det også vært dypt nok. Men fremdeles kunne ikke kongen vite i hvilken fjord angrepet kom. Det fikk han først rede på når Huseby-høvdingen sluttet seg til ham.

Regner vi med den hypotetiske vardåsen på Østerøya (eller Tjøme) som en realitet, så hadde Geirstad et vel organisert vardesystem med varsling fra en avstand på en mil eller vel så det både fra øst, syd og vest. Men fra selve kongsgården hadde man ikke utsikt over noen av fjordene og kunne heller ikke se landingsplassene. Uten vardevarsling ville Geirstad vært den rene rottefelle.

En konges første tanke når han valgte stedet for sin kongsgård, måtte i de tider være å sikre seg mot uventet angrep ved en effektiv vardevarsling. Men hvem var den første kongen på Geirstad? Det vet vi ikke, men Snorre nevner to, muligens tre stykker som må ha bodd her. Jeg siterer Snorre:

«Halvdan (Hvitbein) tilegnet seg meget av Hedmark og Toten og Hadeland og meget av Vestfold. Halvdan Hvitbeins sønn Øystein som ble konge efter ham på Raumarike og i Vestfold, ektet Hild, datter av Eirik Agnarsøn som var konge på Vestfold. Agnar, Eiriks far, var sønn av Sigtryg på Vendel. Kong Eirik hadde ingen sønn, han døde mens Halvdan enda levde. Øystein og hans far Halvdan tok da under seg hele Vestfold.»

Det Snorre forteller her, må han ha fått under sitt opphold i Tunsberg vinteren 1218 – 19, da han samlet tradisjoner fra Vestfold (Didrik Arup Seip, Vestfoldminne 1955). Snorre gir oss her følgende billede:

På Halvdan Hvitbeins tid bestod Vestfold av to kongeriker, et østlig med kongsgården på Borre som Halvdan hadde, og et vestlig med Geirstad som hovedsete og hvor kong Eirik satt. Vi må gå ut fra at det har vært et vennskapelig forhold mellom de to Vestfold-konger. Iallfall hører vi ikke noe om at Halvdan gjorde noe forsøk på å erobre Eiriks rike. Derimot giftet hans sønn Øystein seg med Eiriks datter Hild og arvet gjennem henne riket da Eirik døde. Dermed fikk han kongsgården Geirstad hvor han bosatte seg, mens Halvdan fremdeles beholdt Borre hvor han bodde til sin død.

A.W. Brøgger regner med at Øystein døde ca. 760, og følgelig kan vi anslå Agnars levetid til omkring 700. Så gamle kan det være grunn til å tro at vetene er. 

Gården Auve ligger på sydsiden av Vardås. Navnet Auve uttaltes omkr. 1900 av den stedlige befolkning med tydelig trykk på begge stavelser. Bybefolkningen i Sandefjord derimot sa for det meste Aue. Auve er et vin-navn, men første stavelse er ikke sikkert forklart. Vanligvis ligger vin-gårdene sentralt, selv om det er unntagelser herfra, men i dette tilfelle vil tankene uvilkårlig måtte feste seg ved varden som jo krevet vakthold. Det skulle ifølge Magnus Lagabøters lov være tre mann på varden. De skulle gå på vakt ved middagstid og stå til neste middag, da det var avløsning. Dvs. det måtte i alt være 6 mann. De måtte ha et sted å sove, et hus eller en hytte. Mat skulle de også ha og kanskje et kvinnemenneske til å koke for seg. Det var lang vei efter mat. Kanskje måtte de helt til fastlandet, så det er ikke urimelig å anta at de hadde med seg en ku eller to og kanskje noe småfe til slakt. Det forutsatte beite for dyrene, m.a.o. en «vin». Gårdsbruk i egentlig forstand behøver det ikke å ha vært fra først av. Det var i sommertiden når folk for i hærferd at veten måtte passes. Om vinteren lå vinen og huset nedsnedd og øde. Her ligger det nær å spørre: Kan opprinnelsen til navnet Auve tenkes å være en sammensetning med «auðr» = øde – en auðnavin hvor den ubetonte «a» ved synkopering er falt bort og senere «n» foran «v». Hvis dette kan aksepteres, har vi et trekk som peker mot merovingertid eller enda lenger tilbake. Magnus Olsen sier: «Nedover i tiden har gårdsnavn på vin sikkert vært dannet i folkevandringstid, sannsynligvis også noe senere.» (Nordisk kultur V. S. 30.)

Å bli satt til vardevakt kan ikke ha vært noe behagelig oppdrag. Vi kjenner riktignok ikke instruksen for vardevakten på Østlandet, men det er vel sannsynlig at den ikke har vært meget avvikende fra hva vi finner i Gulatingsloven hvor det heter:

«Nu skulle man således holde vakt ved varden, at de sover ikke på vakten. End om noen sover, da bøte 12 øre, men kommer fienden, og varden brenner ikke, da er den som holdt vakt fredløs. Nu skal han brenne varden når han ser 5 skibe eller flere komme. Brenner han da ikke varden, og det blir krigsskibe, da er han fredløs. Nu brenner han varden for færre skibe og forårsaker oppløp blant almuen. Da er han brødig 40 mark.»

Ifølge Gulatingsloven er 32 kuer verd 10 mark. En mulkt på 40 mark svarer m.a.o. til 120 kuers verdi.

Disse strenge bestemmelser i Gulatingsloven har sikkert ført til urettferdigheter. Det var jo ikke lett å avgjøre, særlig om natten, hvor mange skip man så eller skimtet og enda mindre om det var krigsskip eller fredelige fartøyer. Vi finner da også i Magnus Lagabøters landslov av 1276 en langt lempeligere form som gir adgang til å vurdere hvert enkelt tilfelle. Det heter f.eks.:

«Man skal gå på vakt ved middagstiden og holde ut til annen middag. End om man senere går på vakt eller før av, da er den mann, som sådant gjør, brødig vardevide til kongen, undtagen det, han går de andres erinde. End om de alle sover på vakten, og brender varden synden eller norden for dem, da er de brødige vardevide til kongen. Nu skal man brende varden, når de blir tre krigsskibe vár i det minste, eller flere. End om de brender ikke varden, da er de brødige vardevide til kongen. Nu om de tviler på, hva enten det er krigsskibe eller ikke, da skulle de kalle til sig forstandige menn, som er ved hånden og rådføre sig med dem hvad enten varden skal anstikkes eller ikke.» (Sikkert ikke lett å efterkomme på en avsides beliggende varde.) (Lovutsnitt er sitert efter Hans Paus «Samling av gamle Norske Love, 1 Part», utgitt København 6. aug. 1751.)

De gamle varder ble holdt ved like også et godt stykke ut i middelalderen. Den siste kjente fornyelse var Haakon V Magnussons forordning av 1318, men så går det 300 år i hvilke vardene helt forfaller. Først Kristian IV gjenoppretter hæren og kommer i sin lov av 1604 med nye bestemmelser for vardene. Men nu var det blitt andre tider. Det var ikke lenger som i oldtiden at vardesignalet gjaldt høvdingen. Nu ble vardåsene valgt slik at de kunne sees fra et størst mulig antall gårder, og hvis man tør stole på tradisjonen, må det ha vært adskillig flere vardåser enn i oldtiden.

Vardene hører først og fremst småriketiden til og har sikkert den gang vært til uvurderlig nytte. Men efter rikssamlingen ser vardene nærmest ut til å ha dødd ut av seg selv, og Kristian IV's gjenopplivelse av dem har vel kanskje heller ikke svart til forventningene.

Den oppfatning har vært gjeldende og gjelder visstnok fremdeles at det har vært Håkon den gode som opprettet eller iallfall organiserte vardesystemet, og at det fra hans rike på Vestlandet bredte seg nordover og østover. (O. Olafsen, Norsk folkekultur 6te årg. 1920. Sverre Steen, Ferd og Fest, 1942.) Her kan det være tilstrekkelig å gjenta at et Geirstad uten vardåser ikke ville hatt den minste føling av hva som kunne nærme seg av fiendtlige skip ute i fjordene, tilbaketrukket fra havet som kongsgården lå. Men nettopp denne beliggenheten var Geirstads strategiske styrke, takket være et godt planlagt vardesystem.

Før vi forlater vardene, må nevnes et spørsmål som trenger seg frem i forgrunnen, nemlig dette: På hvilken måte kunne vardene i Andebu, Arnadal, Kvelde og Hvarnes være til nytte? De lå så langt unna kongsgården at det må ha vært umulig for høvdingene å rekke frem i tide, selv med de raskeste hester. Bedre stillet var Kodal og Hedrum, men heller ikke høvdingene derfra kunne rekke frem til Geirstadkongen før han var reist for å møte angriperne. For å komme videre måtte høvdingene ha båt, hvilket vil si at det måtte ligge båter både i Mefjorden og Lahellefjorden. Men en slik ordning høres mindre trolig ut. Det sannsynligste er at varder og veter ved kysten var beregnet til forsvar mot rov og strandhugg, mens veter og varder lenger fra kysten var ledd i større oppbud til forsvar av kongeriket. Men å få dette bragt på det rene krever inngående undersøkelser over hele Vestfold. (Manus avsluttet i 1967.)

Kart

 

Litteratur: 
Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder. Bind XIX. Oppslagsord Varde (spalte 530 ff) og Vete (spalte 673 ff) m/nærmere spesifisert litteraturliste

 

 

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 24.04.09