Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Lund, Gro Laheld: Kurbadet - historien om Sandefjords Bad (1837-1939)

Gruppe 5.7, våren 1982

Kurbadet

Kurbadbygningene ca. 1914. Utlånt fra H. Sandbergs samlinger.



Kurbadet har gjennom mange år vært et kjent og sentralt trekk i bybildet og er i dag sammen med «Strømbadet» de eneste gjenværende bygninger av det som engang var Sandefjords Bad. Sandefjord bystyre vedtok 16. desember 1980 å bevare Kurbadet og sette dette i stand til utnyttelse for kulturformål.

Badets stifter, dr. Heinrich Arnold Thaulow (født 1808 i Schleswig) kom til Sandefjord som stedets første lege i 1834. Energisk og fremsynt som han var, så han straks hvilke gode naturbetingelser som fantes. Vannet i ladestedets brønner smakte og luktet av svovelvann, og i fjorden var det sjøvann med høyt og konstant saltinnhold. Dr. Thaulow forstod betydningen av svovelvannet som senere ble benyttet både til bad og drikke i behandlingen.

1. august 1837 ble Sandefjords Bad åpnet for publikum. Gytjen ble først importert fra Strømstad, senere fant man gytje rett nedenfor Kurbadet. Arbeidskraften kom også fra Bohuslån. I begynnelsen var de sesongarbeidere og dro tibake hver høst, men etter hvert bosatte flere seg i Sandefjord. Det første bygget var enkelt og inneholdt 8 bade- og påkledningsrom og russisk dampbad. Dr. Thaulow hadde tegnet en staselig bygning i klassisk stil med gavl og søyleveranda midt på. Denne var først tenkt lagt på Hjertnesstranden, innenfor Strømbadet (dr. Thaulows arkiv på Modum). De første årene var Sandefjords befolkning positive til Badet og hjalp gratis til med muring og oppfylling av ca. 7 mål av strandområdet som skulle innvinnes til park. Badet ble etter hvert en viktig faktor i Sandefjords økonomi og bevirket til bedret postgang og kommunikasjon. 8 år etter Badets opprettelse (1845) fikk stedet bystatus og hadde da 794 innbyggere.

Dr Thaulow flyttet til Modum i 1839, hvor han senere opprettet Modum Bad, men kom tilbake hvert år som badegjest. Dr. J. T. Ebbesen var badets lege frem til 1875, da Thaulow igjen overtok etter å ha kjøpt opp aksjer gjennom stråmenn. Han ansatte sin svigersønn C. A. Knudsen som ny badelege. Fra 1842 var det nesten alltid bademusikk, og et piano ble anskaffet. l 1924 innlemmet man Christopher Hvidts have og park som ny Badepark for gjestene. Peder Søebergs herskapsgård ble kjøpt og utvidet med spisesal og festlokale (senere Folkets Hus og «Kinoteateret», revet 1964). Grunnen syd for denne sosietetsbygningen ble innkjøpt i 1858, anlagt som park og «Hvidteparken» solgt til kommunen. 11862 bygget man paviljong over svovelbrønnen inne på kurbadområdet. Her hadde gjestene sine glass med navn. Det ble bygget en «vandreplan» med tak slik at gjestene kunne gå tørrskodd i regnvær.

Hjertnes Hovedgård og området omkring ble innkjøpt i 1864. Også denne eiendommen hadde vært i Peder Søebergs eie. Bygningene fra 1700-tallet ble erstattet med en tårnbygning i 1884. Hovedgården ble revet i 1966 for å gi plass til Sandefjord Rådhus, «Hjertnes» med teater/konsert/kino, bibliotek og kunstforening. I 1869 flyttet man sjøbadet fra bryggeområdet bort til Hjertnesstranden. Strømbadet ble bygget nytt i 1899. Det eies nå og er restaurert av Motorbåtforeningen Ulabrand.

Kurbadet ble gjennom årene stadig påbygget og utvidet med flere baderom og ulike spesialrom. Kravet om bedre komfort og mer moderne bygninger gjorde at Kurbadet etter sesongslutt 1889 ble revet og gjenoppbygget til sesongåpning juni 1899 i sin nåværende form. Drakestilen ga Kurbadet et nasjonalt særpreg som særlig begeistret de mange utenlandske badegjestene. Gjenoppdagelsen av stavkirkene og studier av den nordiske dyreornamentikken — og spesielt for Sandefjord, funnet av Gogstadskipet — gjorde at man ønsket å gi bygningene et preg basert på nasjonale tradisjoner. I en notis i avisen «Vestfold» 20. juni 1899 står å lese at i tillegg til lyse og vennlige baderom og gytjestuer har man fått eget rom for røntgenapparat, elektriske bad, kullsyrebad og dusjapparat.

I løpet av 1901 oppførte man ny sosietetsbygning på Hjertnes ved siden av Hovedgården, tegnet av arkitekt Nissen i «Sorenskriverstil». Bygningene ble innviet 1. juni 1902 og den nåværende Badepark ble anlagt og beplantet.

Sosietetsbygningen inneholdt fest/teatersal, selskapsrom, biljardrom, spisesal kjøkkenavdeling og i annen etasje ble rom leid ut til badegjester. Bygningene ble revet i årene 1956-59 for å gi plass for Park Hotel. Badet nådde sin storhetstid rett etter århundreskiftet med en topp i 1917 med 1300 badegjester og var blitt et av de mest besøkte bad i Nordeuropa. Badesesongen var fra 1. juni til 30. august. Badegjestene levde nok i sin egen verden, men tross det er det åpenbart at Badet har hatt stor betydning for byens befolkning. Badet sysselsatte mange mennesker, bare badebetjeningen alene utgjorde mer enn 60 personer (1912). Flere hadde sikre inntekter ved å leie ut rom til badegjester. (Dette ble administrert av Badets utleiebyrå.) Dette fordret at hus og have ble holdt i god stand. Byens innbyggere hadde i mange år adgang til å overvære Badets kulturarrangementer. I nasjonal sammenheng må Kurbadets anlegg sees som eksempel på utviklingen innen vårt lands helse- og sosialvesen i forrige århundre.

26. august 1936 overtok Sandefjord kommune Badets bygninger og 210 mål grunn for kr. 300 000,—, av dette var 50 mål i daværende i Sandar — Hjertnesskogen — og man fikk 800 m strandlinje. Kommunen drev Badet frem til krigsutbruddet. Etter krigen, var både sositetsbygningen og kurbadbygningen så ramponert at man ikke fant det hensiktsmessig å gjenoppta driften. Kurbadbygningen, hvor all behandling foregikk, ble besluttet revet på 50-tallet. Vestfløyen med kontorer falt, men det manglet heldigvis midler til å rive syd- og østfløyen. Bortsett fra østfløyen, hvor Sandefjord barnehage holder til, har det siden vært utført minimalt vedlikehold. Sydfløyen har vært leid ut til ulike formål helt fram til restaureringen startet 1. september 1981.

Våren 1979 besluttet Sandefjord kommune å gjøre en tilstandsundersøkelse som skulle legges til grunn for beslutning om bevaring eller riving. En rekke institusjoner og personer ga sin støtte for bevaring, blant disse Riksantikvaren, Norsk Kulturråd, Fylkeskonservator, museer, historielag og andre kulturforeninger (som ga uttrykk for ønske om å bruke et rehabilitert Kurbad) og Kurbadets Venner (stiftet 19. mars 1981).

 

LITTERATUR:
Bryn, Laurits L.: Sandefjord og omegn, 1926, s. 7 — 11. 
Ebbesen, J. T.: Sandefjords Bad, 1855.
Hougen, Knut: Sandefjords Historie, 1928 og 1932, bind 1. s. 274-280, bind 2 s. 120-135.
Knap, Johan: Sandefjord Bymuseums årbok, 1956-57 s. 14-20,1959-60 s. 24-30, 32-40, 1967 s. 14-22, 1969 s.8-11, 1972 s. 8-13, 19-27.
Knutsen, O. A.: Sandefjords Bad. Aachener kur, 1884.
Poulsson E.: 1891-94, Sandefjords Bad. 1895,
Sandefjords Bad 1837-1937 (Bilag til Tidskrift for Den Norske Lægeforening 1937).
Thaulow, Heirich Arnold: Die eisenhaltig - salinischen Schwefelquellen und die Seebåder bei Sandefjord., 1855
Vibe, Johan: Sandefjords Bad med byen og nærliggende herreder, 1893.

Forøvrig arbeider Sandefjord Bibliotek, i samarbeid med Sandefjordsmuseene og Kurbadets Venner med registrering av alt tilgjengelig materiale om Sandefjords Bad.


BRUK AV STOFFET MED ANGIVELSE AV KILDE ER TILLATT

Sist oppdatert 02.03.09