Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Vilhelm Møller: Bekkekverner og vindmøller i det gamle Sandar

Gruppe 7.2, våren 1981

I likhet med mange andre primitive folk har også våre forfedre i Norden fra først av «malt kornet ved å knuse det med stein eller stokk mot et hardt underlag. Og forat det knuste kornet – melet – ikke skulle drysse ut på sidene, fant man på å bruke et underlag som var skålformet. Et skritt videre i denne utviklingen var morteren.

Fra denne primitive metode kom man etterhvert fram til mer avanserte måter å male korn på, som både var mindre anstrengende og mer effektive. La oss som et eksempel nevne handkverna. Den bestod av to runde steiner, en overstein og en understein; den sistnevnte hadde et hull i midten der kornet ble drysset ned, hvoretter man dreide oversteinen rundt ved hjelp av et handtak.

Bekkekverner
En milepel i kornmalingens historie i Norge ble satt da våre forfedre erstattet den muskeldrevne handkverna med bekkekverna, som bruker fossen eller bekken som drifkraft. Overføringen av kraften skjedde ved hjelp av et skovlehjul på vannrett akse, gjerne kalt vasshjul, eller ved hjelp av en «kvernkall», dvs. en loddrett-stående stokk med skovler i nederste ende, den som ble stukket ned i vannet. Det rennende vannet – som ofte via en trerenne ble ledet direkte inn på skovlene – drev så kvernkallen rundt, og rotasjonen (kraften) ble overført til kvernsteinene.

Vi vet ikke når bekkekvernene kom i bruk i Norge, men de er i alle fall omtalt i skriftlige kilder fra 1200-og 1300-tallet. Ordene kvern og mølle blir ofte brukt om hverandre. I vårt distrikt kan det se ut som om kvern var betegnelse for en mindre innretning, en gårdskvern, og da fortrinnsvis med kvernkall; ordet mølle ble brukt om en større kvern, med kvernkall eller vasshjul, som malte for flere gårder, gjerne et helt grendelag. Som eksempler nevner vi Bjørnum mølle og Haneholmen mølle. De siste store møllene i vårt distrikt som ble drevet med vannkraft, var Hagnes mølle i Hedrum og Melsom mølle i Stokke.

Bjørnum Mølle

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Rester av Sandars største demning for kvern, Bjørnum mølle.

I Sandar er svært mange bekker blitt lukket igjen der de går over åpen, dyrket mark. Men fremdeles kan vi finne interessante rester etter bekkekverner der bekkene går i skoglendt terreng eller i åssiden som ligger inntil gårdsbruk. Den som bruker øynene, behøver ikke lete forgjeves. De best bevarte og mest interessante ruiner etter kvernbruk hos oss finner vi ved Bjørnumbekken.

La oss da også nevne at kverna ved bekken eller fossen ofte er omtalt i norske folkeeventyr og sagn. Kverna stod sentralt i folks bevissthet, den var et viktig ledd i strevet med å skaffe det livgivende brød. Men samtidig knyttet det seg mye overtro til kverna: «Det var oppe i landet etsteds ei kvern, men ingen kunne få malt der, for det var så fullt av trollskap,» heter det i Asbjørnsens kvernsagn.

Veien til Mølleråsen

Oppbygningen av veien opp til vindmøllen på Mølleråsen. Foto: Ruth Handal 1981.


Vindmøller
For å utnytte naturens egne ressurser ble kverner og møller i Norge plassert ved bekker og fosser og drevet med vannkraft. Av samme grunn kom vindmøllene til å dominere i land som Danmark og Holland. Men også i Norge har vi hatt vindmøller, spesielt her i flatlandsområder på Østlandet der bekkene ikke gir tilstrekkelig vannkraft. Oscar Albert Johnsen forteller i sin «Tønsbergs Historie» at det var «værmøller» på Møllebakken allerede i siste halvdel av 1600-tallet. I 1754 ble det bygd en ny mølle på «den søndre haug»; det ble en prektig mølle som malte alle slags korn. I 1823 kom det opp en ny mølle på «Slottsberget»; dessuten ble det innkjøpt en mølle fra Sverige. Ti år senere fikk Tønsberg enda en mølle på Bybakken (mellom Heimdal og byen). Fra 1860-årene er bevart et meget godt foto fra Tønsberg, der vi ser to møller.

Knut Hougen forteller i sin «Sandefjords Historie» at det fra 1812 var tillatt for enhver på landet å bygge vindmøller uten spesiell bevilgning, og at det etter hvert kom opp møller i flere Vestfoldbygder uten vannkraft. Han antyder at det kan ha stått en vindmølle i Preståsen, og at det ellers var vindmøller i Bugården, på Hauan, på Virik, ved Gogsjø etsteds, på Store Bergan, og kanskje flere. Hans stedsangivelser er altså ikke særlig nøyaktige, vel fordi det lå noe utenfor hans arbeidsfelt. Men om den vindmølle som var mest kjent, den som stod på Mølleråsen og som er avbildet på mange Sandefjords-motiv fra 1800-tallet, har Knut Hougen endel interessante detaljer, og vi vil i så måte henvise til hans historieverk.

Forfatteren av denne artikkel kan supplere Knut Hougen med endel opplysninger om vindmøllene i Sandar: Vi kan nå med sikkerhet registrere rester etter en vindmølle på Enge, en vindmølle på Klavenes ved Gogsjø, en på Mo (nær krysset Laskenveien/Bugårdsveien), en på Hauan. En vindmølle i området der Sandar Yrkesskole nå ligger, har ikke etterlatt seg spor.

Dessverre er det skrevet lite om vindmøllene i Norge. l dag er det f.eks. vanskelig å etterspore tekniske detaljer ved mølleinnretningen. Men å dømme etter de bilder vi har bevart, ser det ut som om de norske vindmøllene har vært såkalte «hettemøller», den øverste del av møllebygningen var dreibar, i motsetning til «stolpemøller», der hele møllebygningen kunne dreies om en midtstolpe. Vingene skulle jo være vendt mot vinden. Skråstillingen i selve vingeflatene måtte reguleres etter vindstyrken, men det er ikke sannsynlig at vindmøllene i Sandar var av en så avansert art.

LITTERATUR:
Melding fra Bekkekvern-utvalget. 1955 – 1965. Utgitt av Statens Kornforretning.
Norsk Teknisk Museum: Volund 1969.
Oscar Albert Johnsen: Tønsbergs Historie, bind II og Ill a.
Knut Hougen: Sandefjords Historie, bind I.
I Vilhelm Møllers «Sandar. Grend og gård 1850 – 1970 er vindmøllene på Enge, Mølleråsen, Mo og Klavenes omtalt i de resp. grendehistorier.

 

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 30.04.09