Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Roar L. Tollnes: Hovedbygningen på Auve

Gruppe 5.1, våren 1981

Framhuset på Auve

Framhuset på Auve sett fra sør. Svalsdelen er til venstre, og tilbygget omfatter de to vinduene til høyre. Sammenlign med bilde i Lorens Berg's bygdebok s. 166! Foto: Roar L. Tollnes, 1956.


Beliggenhet
Auve gård, gnr. 102, bnr. 1 i Sandefjord, ligger vakkert til ved foten av Vardås (Valås) i Vesterøya. Det er åpen utsikt over Bentserødkilen til havs. Når sydosten tar i, kan det være vanskelig å føre samtale i stuene på Auve. Ellers omkranses tunet av åser som gir ly for vind fra andre retninger. Bygningene er plassert på en terrengmessig sadelform med «rygg» og «dal» i kryssende retning. Dette gir både intimitet og oversikt. Eiendommen strekker seg tvers over halvøya og har tidligere sannsynligvis også omfattet de sønnenforliggende gårdene Bentsrød («Benediktsrud») og Tveitan («Utskilt part»). Gården må være ryddet i en fjern fortid og lenge før Vesterøya ble landfast. Nærheten til og kontakten med havet har vært av betydning for eierne gjennom årene. Vi finner den lokalt vanlige kombinasjonen bonde/ småbruker og sjømann – i motgang og medgang.

Hovedbygning
Framhuset på gården har gjennomgått en om- og tilbygging med uvanlig godt resultat. Den eldste, opprinnelige delen er tømret, 6-laftet, i 2 etasjer med en bindingsverkssval i full høyde langs hele den ene langveggen, mot sørvest. Mønet, i retning nordvest-sørøst, er lagt slik at svalen er tatt med som del av husbredden, 7,2 m, og den kraftige 8,6 m lange mønsåsen er følgelig plassert usymmetrisk i forhold til tømmerdelen. Taket har et fall på 24°, et godt fall for torvtak. Det er ikke kjent om det virkelig har vært torvtak her. I vårt område har torvtak tidlig blitt erstattet med annet tekkemateriale som spon og tegl.

Ved den senere tilbyggingen ble en ny 6-laftet tømmerdel satt mot den gamle, langs nordøst siden. Som resultat av dette, finner vi i dag en innvendig delevegg som er hele 55 cm bred. Taket ble ført fortløpende ned over tilbygget, og den markerte skjeve hovedformen ble resultatet.

Opprinnelig hadde bygningen 2 rom i tillegg til svalen i begge etasjer. Tilbygget ga 2 nye rom nede og et loft med skråtak oppe. Stuen nede ble samtidig utvidet ved at tømmerveggen mot svalen ble tatt ned. Det ble nok også foretatt en omfattende omgjøring ved andre deler av bygningen. De fint profilerte takbjelkene i 1. etasje, vinduene med vakkert smidde hjørnejern og hengsler og med dyp, markert omramming utvendig, de elegante speildørene med profiler og rikt utformede smijernshengsler samt de profiltrukne branntavlene tilhører utvidelsestiden. Den åpne verandaen foran inngangen på sørvestveggen kan være noe yngre.

Inngangsdøren er fortsatt den gamle kraftige labankdøren med dype profiler på utsiden, glatt innside og fint smijernsutstyr.

Kjøkkenet mot nordvest hadde tidligere dypt rødmalte tømmervegger med tallerkenrekker. Skorsteinen, den åpne peisen, er intakt, og via en lem i gulvet er det mulig å komme ned i en liten kjeller hvor vegger og trapp er av hvitkalket gråstein.

Stuen, eller «salongen», har speilpanel på veggene. I hjørnet mot kjøkkenet står en staselig støpejernsovn på sine treføtter. Ovnen er støpt på Fritzøe Værk. På ovnsplaten finnes havguden Neptun med fork, havhest og triton. Årstallet 1766 står på ovnen. Et skjøte fra 1835 nevner 4 «Jernkakkelovne». Det var verdifullt inventar.

De to rommene i tilbygget har vært i bruk som spisestue (lengst borte fra kjøkkenet!) og kammers.
Oppe ligger soveværelset mot nordvest. Det hadde opprinnelig malte tømmervegger. l gjesteværelset var det faste senger langs veggene. Den søndre delen av svalen er nå innredet til et lite rom.

Bygningen har eksteriørt stående kledning. De opprinnelige overliggerne, raftene, er fint profilerte. Bygningen er i dag hvitmalt, men skjøtet fra 1835 forteller: « – tilligemed mit iboende rødmalede Fremhuus paa Gaarden Ouve –.»
Framhuset representerer en bygningstype som – med variasjoner – har vært vanlig i kyststrøkene over store deler av Øst- og Sørlandet på 1700- og første del av 1800-tallet.

Byggherre
Sansynligheten taler for at både den som bygde og den som utvidet framhuset på Auve heter Halvor Olssen Auve, den eldste farfar til den andre. Den første Halvor drev gården fra 1713 til sin død i 1744. Han greide seg godt i en vanskelig tid og ble eneeier av Auve. Arvesummen kom opp i 400 daler, og det var et ikke lite beløp.

Etter Halvors død ble gården delt mellom sønnene Ola og Lars, men etter dem måtte gården «under hammeren». Olas eldste sønn, Halvor, var da utenlands, som det fortelles, rømt med en hollenderkof fra Langebyhavna for å slippe unna militærtjenesten. Senere seilte han for et stort hollandsk rederi og fikk skuter å føre. Han tjente godt og betalte gården kontant da han kom hjem. Den samlede gården drev han fra 1784 til han tok kår i 1835. Da ble gården på nytt, og nå for godt, delt. Halvor døde i 1837.

Halvor ble litt av en sagnfigur, og minnet om han er levende i familien. I 1813 bygde han et barkskip på Hellesøya (Haakon Hansen: «Skipsverver i Sandar og Sandefjord» s. 27 – 28.) Det sies at han da han ble reder av egen skute, avla ed på ikke å smake brennevin. I skiftet etter han, som finnes på gården, nevnes skonnerten «Birte Hellene» (jfr. Haakon Hansen og Johan Knap: «Seilskip i Sandar og Sandefjord» s. 69 hvor navnet staves «Berthe Helene».) Formuen etter Halvor ble verdsatt til 1200 Speciedaler.

Bygningen, som den står i dag, må være Halvors verk. Han tjente godt, men brukte også pengene til beste for mange som ba om hjelp. Familietradisjonen holder imidlertid sterkt på at han gravde ned en stor del av formuen sin. Det er sett skimrende blålys over stedet hvor skatten ligger – . Hans vakre bygning er heldigvis bevart over bakken.

LITTERATUR:
Berg, Lorens: Sandeherred. En bygdebok. 1918. S. 554ff.
Tollnes, Roar L.: Litt om gamle bygninger. Artikkel i «Bygd og by i Norge – Vestfold, red. Vilhelm Møller. 1980. S. 412.
Tollnes, Roar L.: Om gamle hus i Tjølling. Artikkel i «Tjølling bygdebok I », red. Jan W. Krohn-Holm. 1974. S. 557f.

 

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 07.04.09