Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Per Thoresen: Kongshaugen på Gokstad,  

Gruppe 1.1, våren 1980

Kongshaugen, foto: Roar Tollnes

Kongshaugen på Gokstad sett mot Gjekstadåsen. Foto: Roar Tollnes. 1977


Ved siden av Oseberg-funnet står oldfunnet fra Kongshaugen på Gokstad som det merkeligste her i landet.

Selve haugen er 5 meter høy og ca. 50 meter i tverrmål. Den ligger på en flat, leirholdig slette ca. 2 km. NNV for Mefjorden. Haugens bunn ligger ca. 9,4 meter over havnivået (i vikingtiden stod havet et par meter høyere enn i dag). Ikke langt vest for haugen renner Hasle-bekken. Den må i flomtider delvis ha vært brukbar til å hale skip på og skapte dermed kontakt med sjøen.

Haugen ligger på gården Gokstads grunn. Denne navne-gården sammen med nabogården Gjekstad, regner stedsnavnforskerne ble dyrket opp i vikingtiden. «Gjekstad» er trolig avledet av «Geirstad». Dette er et navn som vi kjenner gjennom skaldekvad fra vikingtid som del av tilnavnet på en småkonge fra Vestfold: Olav Geirstad-Alv. Olav var halvbror til Halvdan Svarte og derved onkel til Harald Hårfagre. 

Det tradisjonelle navnet på haugen er «Kongshaugen». Mange vil se en sammenheng mellom dette navnet og viking-kongen.

Haugen ble gravd ut i 1880 etter initiativ fra brødrene Christian og Ole Gokstad. De begynte å grave av nysgjerrighet på egen hånd. Arbeidet ble imidlertid fagmessig ført videre av samtidens fremste norske arkeolog: N. Nicolaysen (1817-1911).

Funnene som ble gjort, hadde sensasjonell karakter. l leirjorda hadde gjenstandene holdt seg utrolig godt. Interesserte strømmet til både fra fjern og nær.

Haugen var en gravhaug reist over en gjev mann. Skjelettet viste at mannen hadde vært sterkt angrepet av leddgikt i foten. Det gamle skaldekvadet forteller at Olav Geirstad-Alv døde av «fotverk». Selv om gikt var meget vanlig i vikingtiden, er dette påfallende og underbygger teorien ovenfor.

Stormannen har vært gravlagt etter tidens skikk — i et skip. Hans høye posisjon understrekes av det praktfulle fartøyet. Det er en havseiler på 23,8 meter, og som etter nordisk tradisjon er klinkbygd. Bordgang er lagt utenpå bordgang og klinket sammen med jernnagler (dette gir skroget en «trappeformet» — ikke glatt- overflate). «Innmaten» i båten (spanter, knær og beter) er satt inn etterpå og surret fast til «huden».

Larviksmannen Magnus Andersen, som i 1893 seilte over til Amerika med en kopi av Gokstad-skipet, forteller at denne konstruksjonen gav båten en utrolig smidighet. Selv grov sjø i det nordlige Atlanterhav mestret den. Kopien ble bygget ved Framnæs mek Værksted.

Gokstadskipet kunne både seiles og ros. Over årehullene (16 på hver side) var det en 2 bordgangers «skansekledning». For at sjøene ikke skulle slå inn under seilas, var det klaffer til å tette årehullene med.

Et stort problem for vikingtidens båtbyggere må maste-festet ha vært. Skroget var jo spinkelt satt sammen, og en mast ville bli utsatt for enorme påkjenninger under havseilas. I Gokstad-skipet var problemet løst ved at masten var festet i to enorme treblokker som lå midt i båten og i lengderetningen — en i bunnen («kjerringa») og en som hvilte på betene («mastefisken»).

Bak masten på båten var det reist et solid teltlignende gravkammer. Det er spesielt interessant fordi rammeverket nederst er laftet. Det er første gangen vi støter på lafte-teknikken her i landet.

Høvdingen hadde også med seg mange andre ting i haugen. Han hadde 3 småbåter som var bygd etter det samme hovedprinsipp som den store. Han hadde 5 sammenleggbare senger, et teltstativ, utstyr for matlaging, skipsutstyr og krigerutstyr osv. Av smykker og pyntegjenstander er graven fattig. Det kan skyldes gravrøverne som brøt seg inn en gang for lenge siden. Det var tydelige spor etter dem (bl.a. hull i skipssiden og i gravkammertaket).

Til selskap hadde høvdingen med seg 12 hester og 6 hunder. Merkelig nok fulgte det også en påfugl med. I motsetning til de andre dyrene var denne usedvanlige fuglen plassert oppi skipet.

Da utgravningene var avsluttet, lå den ribbede haugen åpen i mange år. Det tok seg ille ut. Restaureringsarbeid ble satt i gang i 1920-årene, og i 1929 kunne haugen og parken omkring innvies av Haakon VIl. Arbeidet ble bekostet av lokale givere.

LITTERATUR :
Andersen, Magnus: Vikingfærden. Kristiania 1895.
Bakken, Asbjørn: Kongshaugen på Gokstad. Utgitt av Sandefjord Sjøfartsmuseum 1959.
Brøgger, A. W. og Haakon Shetelig: Vikingeskipene. Deres forgjengere og etterfølgere. Oslo 1950.
Christensen, Arne Emil: Frå vikingskip til motorsnekke. Oslo 1966.
Nicolaysen, N.: Langskibet fra Gokstad ved Sandefjord. Kristiania 1882.
Shetelig, Haakon: Oldtidens fartøyer. Nordisk Kultur XVI 1933.
Sjøvold, Thorleif: Osebergfunnet og de andre vikingskipsfunn. Oslo 1957.

Det vises til følgende årganger av tidsskriftet «Vestfoldminne»:
1959: Bakken, Asbjørn: Gokstadfunnet 1880. Hva bygdefolk og aviser forteller.
1972: Eriksen, Erling: Gokstadhaugen.
1979: Marstrander, Lyder: Gokstadfunnet - 100 år.
Tollnes, Roar L.: Kongshaugen og forholdet til tidlig vikingtids seilled. 
Møller, Vilhelm: Da Olav Geirstad-Alv ble gravlagt for 2. gang — et 50-års minne.

Det vises videre til lokale bygdebøker.

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 13.01.09