Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Henrik Sandberg: Om vin og brennevin i Sandefjord

(mars 1992, etter Knut Hougen: Sandefjords historie)

Gruppe 10.43, høsten 2006

Prinsens gate 36

Da panelet på tidligere Prinsens gate 36 (nå Bugårdgata 8) ble skiftet i 1971, viste det seg at det hadde vært dør rett mot gaten, senere skjult av panel. Her "ovenfor Rukla" var det brennevinsutsalg. (Foto Roar L. Tollnes 8. 3. 1971.)


I "drikkevisenes glade dager" på slutten av 1700-tallet var vinen den drikk som ble servert i de høyere samfunnsklasser til selskapelig bruk. At det i mange tilfeller kunne bli drukket noe til overmål, er forståelig, og historien gjennom tidene kan fortelle om store utskeielser og misbruk i mange land. For Sandefjords vedkommende forteller Knut Hougen i Sandefjords historie at det på 1800-tallet var et borgerskap som brukte vin i sine selskaper, men som hadde kultur til å vise måtehold. Da var det verre med "menigmann" som ikke hadde råd til å kjøpe vin, men måtte trøste sin gane med brennevinet som i løpet av det 1800-århundre var blitt den farlige drikk.

Regjeringen hadde ved mer eller mindre vidtgående bestemmelser søkt å verge samfunnet mot dette onde, men med lite hell. Så oppheves forbudene med en inntrengende formaning til frivillig måtehold og med henstilling til prester og legfolk om å hjelpe til etter evne.

Under Napoleons-krigene ble forbudene fornyet for å hindre at den sparsomme kornforsyningen ble misbrukt til brennevinsbrenning. Men da krigen var slutt mente Stortinget at grunnlovens prinsipp om næringsfrihet også måtte gjelde for brennevinstilvirkningen, og i lov av 1219-1818 ble det vedtatt at også hjemmebrenning skulle være lovlig husflid, som i "gamle dager". Og med dette begynner den store fylleperioden i vårt land, for den selv~ tukt som en slik lov forutsetter, var folk stort sett ikke nådd frem til.

I Sandefjord ble det åpnet utsalgssteder i hver gate, særlig for å fange bøndene på hjemvei fra byturer. Slapp de noenlunde edru forbi Jeremias Reinert i Bugårdsgaten, kunne det forsømte tas igjen hos skredder Holmen ved Pukkestadbrua eller hos Haavald ovenfor Rukla. Og skulle bøndene den andre veien, kunne de slukke tørsten hos Jacob Nielsen i Kirkegaten eller andre steder. 11843 oppgir ordføreren, J. N. Nordstrøm, at det er 26 brennevinshandlere i Sandefjord, og da er ikke medregnet de som selger i større partier, og at omsetningen er minst 18.000 potter årlig. Det burde være langt mer enn nok for en befolkning på litt over 700 innbyggere, og da er heller ikke den direkte innførsel fra utlandet medregnet! 11847 oppgir overtollbetjenten at det er fortollet 14.152 potter utenlands brennevin. (1 pott er 0,9651 liter.) Og det vrimler hvert år av boter for ulovlig salg. Det ble drukket til hverdags og ved helg, på arbeidsplasser, ved kirken om søndager, ja, til og med ved likvakt over en avdød var brennevinsflasken på bordet. Og ved begravelser til bevertning av bærerne og våkekoner!

Mang en familietragedie ødela familie og samfunn i denne tiden. Hele landet innså faren for denne utviklingen, og så kom endelig loven av 6. september 1845 "om brennevins salg og utskjenken". I Sandefjord var det innskrenkninger i skjenkerettigheter før denne loven trådte i kraft. 1 1844 ble det underhandlet med stedets 25 brennevinshandlere om dyrere brennevin og innskrenkninger i utskjenkningene, men uten resultat. Først året etter, i 1845, da Sandefjord ble kjøpstad, kunne korstoget mot drukkenskapen begynne. Men det tok tid ...

Sandefjord Bad, som ble grunnlagt i 1837 av lege Heinrich Arnold Thaulow, ble etter hvert en kjent kuranstalt særlig for revmatiske sykdommer. Badegjestenes antall steg for hvert år, og myndighetene og private gjorde sitt beste for å presentere byen som attraktiv, men stedet var så sent som i 1854 bare som en landsby, hvor de med grøft og gresskant forsynte gater, eller egentlig veier, var helt primitive.

Sandefjord hadde fra gammel tid hjulpet seg helt uten politi. Byen hadde ikke fengsel, og trengte det heller ikke, mente mange, tross drukkenskapen som i tidsrommet 1846 til 1850 bare hadde 52 drukkenskapsforseelser. Det skyldtes at alle, også øvrigheten, så gjennom fingrene med anmeldelser. 26. desember 1853 tar "Morgenbladet" affære og skriver en artikkel som ryster både byen og Badet. Her heter det: "Det er alt for bekjent at det neppe fins en by i landet, hvor drikk og gateuorden er i den grad almindelig som i Sandefjord. Man går i byen ikke mange skritt uten at man støter på fulle folk og hører de grusomste eder og talemåter. Det gjelder fra morgen til aften, søndag som hverdag. På byens fortau og gater gresser kjør og hester." Ved høylys dag, opplyser forfatteren, er i løpet av kort tid 3 personer blitt overkjørt, blant dem - og det var jo særlig graverende - en badegjest! Det er en skam for hele nasjonen, heter det, at utlendinger skal se slikt, for de dømmer naturligvis hele landets kultur etter det de ser i Sandefjord!!

Denne grusomme salven var nok også beregnet til å gjøre inntrykk på regjeringen, for det var alle enige om nå: Det ville ikke bli bedre før byen fikk en politi-embedsmann. Det sto ingen respekt av en underfogd eller en vekter. 11854 fikk man endelig departementet med på å kunngjøre en ledig underfogdstilling for en jurist. En examinatus juris O. P. Adamsen var eneste søker og ble ansatt, skjønt ikke uten betenkligheter. Denne sommeren synes forholdene å ha vært verre enn noensinne. I stedet for å søke å stagge fyllerist, slagsmålet og kappkjøringen i gatene, moret underfogden seg med alskens sjikanøse forbud. Badet hadde satt ut noen hvitmalte benker på fortauene for badegjestene. Da kom det pålegg om øyeblikkelig å male dem i en annen farge for ikke å skremme hestene. Så ble de malt grønne, men hestenes nerver tålte heller ikke denne farge. Så måtte benkene vekk! Tåpeligheten kulminerte med forbud mot å røke eigar på gaten! Det skulle være av hensyn til ildsfarligheten.

Så i september kommer den nyansatte Adamsen, men han fikk byen lite glede av. Noen dager før St. Hans i 1855 fløt karet over. Mens nattevekteren Mathis Andreasen gikk og kvad sitt "Ho, vekter Ho!" i den lyse sommernatt, møtte han Adamsen som i beskjenket tilstand tildelte ham slag på gaten, og dette uten grunn. Han peiste løs på vekteren under tilsyn av mange i lett sommernattlig antrekk fra vinduer og verandaer, så det var overflødig nok av vidner til opptrinnet. Så fikk Adamsen reisepass på kort varsel, for nå var ingen tid å spille. Om noen uker kom kronprinsessen fra Sverige til Badet og ble innlosjert i Prestegården. Nå måtte alt vise seg fra sin beste side. Til Badet strømmet regninger fra snekker, blikkenslager, maler etc. Badekonene fikk nye kjoler. Hennes høyhets badeværelse ble innredet, og bystyret ga formannskapet fullmakt til å ansette 2 konstituerte politibetjenter i badesesongen. Og dette hjalp!

Så gikk årene med mange forsøk på bedring i omsetningen av vin og brennevin. Skjenkerettighetene ble innskrenket. I årene 1850 - 1868 var det bare 4 utskjenkningssteder i byen, og nyttår 1874 kunne det nye samlaget begynne sin virksomhet etter at dette nå ble eneste offisielle kjøpested. Sandefjords brennevinssamlag var et aksjeselskap på 10.000 kroner, fordelt på 100 aksjer. Utbyttet var begrenset til 5%, resten skulle gå til almennyttige formål, og mange fikk nytte av dette. Blant annet ble det bygget badehus på Stub - det såkalte 10-øres badet" som i mange år ble flittig benyttet. Under innvielsen av Sandefjord kirke i 1872 ble det holdt en borgerlig festmiddag som man lot brennevinsfondet betale!

Brennevinsamlaget holdt i mange år til i den trebygningen som lå i sydenden av Byskolens gårdsplass. Den ble revet etter siste krig. Da flyttet Vinsamlaget over til "Carlsundgården" i Rådhusgaten syd for byparken, og så ble Vinmonopolet A/S flyttet til lokaler i Jernbanealleen 13.

Se også: KULTURMINNER høsten 1999, gr. 10.4: Torkel Fagerli: Fra brennevinshistorien på 1800-tallet.


Bruk av stoffet avtales med Sandar Historielag.

Sist oppdatert 20.01.2012