Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Jan Erik Ringstad: Sandefjord og Sandeherreds fortidslag og dets grunnlegger S.A. Sørensen

Gruppe 10.3, høsten 2006

Sandefjord og Sandeherreds Fortidslag er navnet på det første historielaget som ble etablert i vårt distrikt. Fortidslaget besto fra 1901 til 1929, og var et ektefødt barn av sin tid. Den identitetsbyggende historieinteressen som på 1800-tallet ble den norske nasjonsbyggingens trofaste følgesvenn hadde fortreffelige vekstvilkår, ikke minst i Vestfold. En frodig underskog av gravhauger, arkeologiske løsfunn og oldsaker i privat eie ga inspirasjon til forestillinger som hentet ytterligere bekreftelse ved utgravingen av Kongshaugen på Gokstad.

Sørensen

Søren Anton Sørensen, etter Hougen: Sandefjords historie.


Gokstadskipet var imidlertid rene ungdommen mot det skip Søren Anton Sørensen (1849-1910) hadde i tankene da han en søndag i februar 1901 inviterte til foredrag om et og annet fra byens og sognets historie. Sandefjords Blad kunne melde at Sørensen blant annet ville vise en tegning av bygdas eldste skute, antakelig 2.500 år gammel, og at han etter foredraget ville fremme forslag om å opprette en historisk forening for byen og sognet. Avisen anbefalte derfor møtet på det varmeste og understreket at det var ønskelig at mange fra landsbygda møtte fram da foredraget ikke minst hadde interesse for dem. Gjennom skipstegningen - en avbildning av en 1,74 meter lang helleristning på Haugen i Sandar - markerte han det som skulle bli et hovedemne for Fortidslagets virksomhet: vår eldste historie.

Cand. S. A. Sørensen var født på Nordby (Fetja) hvor han vokste opp blant fire søsken og to halvsøsken. Han var yngst blant barna og bare 10 år da han mistet faren (Berg: Sandeherred. En bygdebok, s. 593). Denne hadde imidlertid arbeidet seg til velstand, og etterlot seg diverse eiendommer, eiendomsparter, løsøre verdt 2.500 spell. og tre skuter da han døde. Søren Anton ble nå sendte til Drammen sammen med sin noe eldre bror, den senere hvalfangstbestyrer Gerhard Sørensen. Her tok han artium hvorpå han ga seg så i kast med teologistudier og titulerte seg "Cand.". Han ble aldri prest, han skal ha tapt penger på en privatskole han opprettet i Christiania, og han måtte stutte seg til farsarven da han helt ut viet seg de lokalhistoriske studier. Disse ga ham mer glede enn inntekter, skriver Knut Hougen (Sandefjords historie bd. 2, s. 319-320) som understreker hans utrolige nøysomhet til tross for hans rike oppvekst.

En hovedkilde til Fortidslagets virksomhet er lagets forhandlingsprotokoll som starter 9. september 1901 med etablering av styret. Hr Cand S. A. Sørensen ble valgt til formann, Julius From til viseformann og S. Jul Jensen til kasserer. I tillegg skrev lærer K. L Hansen og veterinær T. Lekve under protokollen. Styret besluttet å sende tre søknader, en til Sandeherreds kirkestyre om tillatelse til å undersøke den gamle kirkens grunnmur, en til Sandefjord formannskap om tillatelse til å grave opp byens torv for å undersøke noe gammelt treverk der, og ytterligere en til formannskapet om penger. Bybrannen året før hadde feid med seg det nystartede Sandefjord Bymuseums samlinger. Nå ønsket Fortidslaget å overta assuransesummen på kr 500. Det ble innvilget mot at beløpet gikk til kjøp av gjenstander som kunne egne seg i et eventuelt historisk museum for Sandefjord. Formannskapet krevde som rimelig var årlige regnskap og kommunal eiendomsrett til gjenstandene, for det var en anselig sum, over 3 promille av kommunens totalbudsjett på 163.600. Uten sammenlikning for øvrig, ville en like stor andel av årets budsjett gitt rundt 3,6 millioner.

Til lagets drift søkte man nå støtte fra Sandefjord og Sandeherreds sparebanker samt Sandefjords Øl- og vinsamlag og fikk kr 200 av førstnevnte og kr 100 fra hver av de to andre. Søknader til disse er deretter en gjenganger år for år, og bidragene var gjennomgående i samme størrelsesorden eller noe lavere. l tillegg hadde man kontingentinntekter, frivillige gaver og noe salgsinntekter av arkeologiske funn og trykksaker. Bruken av midlene gikk muligens noe om hverandre. I september 1908 besluttet man i alle fall å tilbakeføre for kjøp av museumsgjenstander kr 129,68 fra museumsfondet til Fortidslaget. De øremerkede kommunale midlene var plassert på egen konto og nevnes flere ganger særskilt i protokollen. 11910 disponerte laget kr 797 hvorav kr 212 til museumsformål og da beholdningen ved inngangen til 1915 passerte kr 1.400, besluttet man å plassere kr 1.000 på 6 måneders oppsigelse i Sandefjords Sparebank. Aret etter disponerte man nesten 1.760 kroner. Ved flere korsveier var lagets revisorer kritiske til manglende eller ufullstendige regnskap, men økonomien som sådan kan ikke ha vært avgjørende da kjøpmann Hans Sperre nektet å ta imot vervet som kasserer etter at generalforsamlingen hadde valgt ham i juli 1909.

Det kostet arbeid å skaffe midler. Medlemsmassen var en særskilt hodepine. Et forsøk på å hindre frafall gjennom å påføre regningene "udmeldelse kan kun ske til bestyrelsen", ble et slag i lufta. 1 1907 måtte generalforsamlingen for første gang stryke en restanse på kontingent, og året etter var det S. A. Sørensen selv som sto til rest med kontingent for to år. Han satt da ikke lenger i styret, som derfor besluttet at kassereren skulle presentere ham regningen på førstkommende generalforsamling hvor han hadde sagt han skulle møte. Formodentlig betalte han, for generalforsamlingen ekskluderte fire andre navngitte medlemmer som nektet å betale, mens "Fru oberst Kristensev og frk. G. Aagaard henstaar til observation". Kanskje lå noe av ansvaret hos styret. I oktober 1909 ble kasserer Buvik, som velvillig hadde trådt inn i Hans Sperres sted, anmodet om snarest mulig å innkreve medlemskontingenten både for forrige og inneværende år. Samtidig ble formannen bemyndiget til å sende et sirkulære til Sandeherreds lærere med anmodning om å interessere seg for laget og virke til dets beste. Det var målrettet forsøk på rekruttering, men det bar øyensynlig ikke tilstrekkelige frukter. I april 1914 behandlet styret et brev fra student hr. Brække, "med forslag om, at fortidslaget besørger avholdt foredrag om lagets formål og virke samt søker at oprette lokalforeninger i skolekredsene på landet i byens omegn, samt forslag til love for disse foreninger — alt i den hensigt at vække større interesse for laget". Beslutningen lød: "Forbigåes indtil videre", og da styret i september behandlet "Utrat sak", fikk Brække sin egen ide i fanget: "Det henstilles til hr. Brække ved leilighet at holde foredrag på dertil egnede steder i Sandeherred ang. denne sak, dog uten utgifter for laget".

Fortidslagets første generalforsamling ble holdt på dagen ett år etter det konstituerende styremøtet, søndag 9. september 1902. Det ble holdt i Sandefjords kommunelokale med uttrykkelig adgang for alle. Kvinnene var med fra første stund, idet generalforsamlingen valgte en egen damekomité på tre medlemmer som skulle arbeide i foreningens interesse. Kvinnene hadde også vært representert i arbeidet med den landbruksutstillingen som ble utgangspunkt for Sandefjord Bymuseum, og i den komiteen formannskapet utpekte i 1899 for å arbeide med museumssaken, der to av tre medlemmer var kvinner. Den museale siden av Fortidslagets virksomhet er behandlet i Ambra: Sandefjordmuseene årbok 1999, s. 111-130. Her skal kun kort nevnes at denne virksomhet besto av to elementer, innkjøp til samlingene, og arbeidet med å formidle disse i et egnet lokale. Mellom september 1916 og november 1921 er det ingen spor av aktivitet i Fortidslaget, og da lokaliseringsproblemet endelig var løst gjennom oppføring av egen bygning for museet i 1929, hadde Fortidslaget i realiteten utspilt sin rolle. Den 9. desember 1929 ble laget avviklet av styret: 1 henhold til at man har fået eget lokalmusæum med eget styre, fandt man at fortidslagets opgave hermed er endt og besluttede enstemmig at ophæve samme. - Da de fleste medlemmer har sluttet at betale kontingent fandt styre at afholdelse af generalforsamling var overflødig". Lagets midler ble overdratt Sandefjord Bymuseum som et fond til innkjøp av gjenstander, disponert av museumsstyret.

Som nevnt hadde Fortidslaget på første styremøte vedtatt å arbeide med to utgravninger. I mai 1902 fant man at utgravningen av byens torv måtte utsettes til badetiden var over, men undersøkelsen av kirken kunne begynne. Her fant man bl.a. 399 norske og utenlandske mynter, vesentlig brakteater, helt tilbake til Sigurd Jorsalfars tid (1103-1130). Generalforsamlingen godtok salg av mynter og annet som var funnet i løpet av året til Universitetet mot gangbar pris, samt mod at Fortidslaget fikk ta avstøpninger av diverse norske mynter. Man gikk da ut fra at Sandeherred kommune, dersom den eide kirketomta, ville avstå fra sin andel i funnet, og Sandeherred formannskap overdro da også eiendomsretten til Fortidslaget. Disse og andre mynter ble gjenstand for behandling i flere styremøter de første årene, og Fortidslagets myntsamling er fortsatt bevart ved Sandefjord Bymuseum.

Gravhauger, helleristninger og oldfunn var S.A. Sørensens, og dermed også Fortidslagets store lidenskap den første tiden. Man utlovet en dusør på 1 krone for hver helleristning som ble funnet i sognet, og man kastet sine øyne på Kongshaugen, som både burde undersøkes nærmere og restaureres. Noen lov om fortidsminner fantes ikke på dette tidspunkt, og laget arbeidet derfor for å sikre fortidsminnene på annen måte. Et virkemiddel var fredning, og formannen ble bemyndiget til å få fredet så mange gravhauger i sognet som mulig mot å betale eierne inntil 10 kroner pr. haug. Eier skulle forplikte seg til ikke å gjøre noe som kunne skade eller ødelegge haugene, og ikke undersøke dem uten samtykke av Fortidslaget og Fortidsminneforeningen. "Den skriftlige Erklæring herom tinglyses", heter det, og "Formanden i Fortidslaget bevilges Skydsgodtgjørelse til Reiser iden Sognet" i anledning arbeidet med haugene.

Andre virkemidler var kjøp eller forpliktende avtale. Blant flere saker laget tok fatt i skal vi ta for oss helleristningsfeltet på Haugen. Det består av flere spiralfigurer, skip og skålgroper, men det hadde vært flere ristvinger like i nærheten inntil en kar sprengte dem i filler fordi han trengte stein i en mur. I november 1901 besluttet derfor styret å få ervervet helleristningene på Haugen og få dem innhegnet innen våren. Det lyktes ikke. I september 1903 var man innstilt på å inngå avtale med eieren om betaling av kr 5 pr. år for fredning av helleristningene. Ifølge Vilhelm Møller (Sandar bd. 1, s. 142) er en kontrakt herom av 1903 bevart, men i september 1904 og august 1906 arbeidet man fortsatt for å få gjerdet inn området. På sistnevnte tidspunkt var loven om fortidsminner vedtatt - Fortidslaget hadde selv arbeidet for denne - og kontrakten var dermed overflødig. Laget kom seg imidlertid ikke uten videre ut av avtalen. Et muntlig forsøk på ny avtale med eieren strandet, og styret valgte i desember 1907 å legge problemet fram på førstkommende generalforsamling i august 1908. De fleste som uttalte seg i debatten gikk inn for at laget måtte betale det årlige bidraget på kr 5 i 10 år, slik eieren krevde, og under voteringen ble dette enstemmig vedtatt. Deretter ble det ryddet opp i lignende avtaler. Det hadde kostet noe å sikre unike kilder til vår eldste historie.

Vi bør nevne at Fortidslaget også hadde blikk for det immaterielle. Allerede i november 1901 besluttet styret å rette en offentlig oppfordring til allmennheten om å nedtegne alle sagn, eventyr og lignende, som enda måtte finnes på folkemunne. Man var også tidlig (1904) klar over konsul Høsts tegninger av hus i Sandefjord og vurderte eventuelt å erverve kopier av disse. I februar 1908 besluttet man imidlertid å søke Sandefjords Sparebank om bidrag til å fotografere en del av byens eldre gårder og om mulig få samlet deres historie. Lagets daværende formann, arkitekt Arthur Ottesen, satte opp en fortegnelse over 18 gårder som burde prioriteres. Disse utspillene kan likevel ikke overskygge den altoppslukende interessen for arkeologien som vi ser de første årene, og som for eksempel ga seg utslag i bevilgning til en undersøkelse av Stivlesunds mulige beliggenhet. Kanskje hadde dr. Larsen flere med seg da han på generalforsamlingen i oktober 1905 henstilte til bestyrelsen å overveie å utvide foreningen til også å omfatte andre samlinger, f. eks. zoologi, etnografi m.m. Var det dette som året etter fikk styret til å heve blikket og gå til innkjøp av et vektlodd funnet på Spitsbergen?

Søren Anton Sørensens utga flere bøker og skrifter, hvorav de fleste i dag er glemt. Hans teorier er stort sett avvist, men han kom faktisk til orde i Historisk tidsskrift - ikke mange Bandefjordinger har oppnådd det. Som stifter av Fortidslaget bidro han på en unik måte til å stimulere interessen for vår lokalhistorie. Noe godtgjørelse fikk han gjennom laget, bl.a. et par bevilgninger å 150 som honorar for tjenester. Men da han i juli 1908 tilbød seg å fotografere de nevnte bygårdene mot en godtgjørelse, avviste styret tilbudet med at de ikke hadde disponible midler. Nøyaktig tre uker senere besluttet det samme styret å fordele arbeidet mellom stedets fotografer, og noe senere aksepterte man et tilbud om fotografering fra fotograf Waaloe. Det er derfor grunn til å spørre om han på noe vis kom på kant med sin egen forening. Det er på det rene at styret i januar 1907 anmodet ham om å sende tilbake bruddstykker av en lysestake funnet ved utgravningen av Sandeherred kirke, enten han nå hadde glemt dem i vanvare eller ikke og, han sto på sitt samme høst da styret måtte utsette utgravninger på Unneberg fordi Sørensen påsto seg eneberettiget til å grave ifølge muntlig overenskomst med eieren. I mellomtiden hadde generalforsamlingen valgt organist Windingstad til medlem av styret i stedet for Sørensen. Han var likevel fortsatt aktivt med i laget, og skrev under protokollen siste gang etter generalforsamlingen 4. august 1908.

Den 13. september 1910 møttes styret i anledning S.A. Sørensens død og begravelse. Kun et punkt sto på agendaen, og følgende ble besluttet: "Paa grund av, at hr. Kand. Sørensen er fortidslagets stifter og i flere aar var dets formand, ligesom han ogsaa efter sin forflyttelse fra stedet har vist sin interesse for lagets fremgang og trivsel, besluttedes at anskaffe en krans til ca. 10 - ti kroner, samt at faa en representativ mand til at lægge den paa avdødes kiste med nogle anerkjendende ord om hans virksomhet for laget". Det var en utgift laget kom til å spare seg. På januar-møtet året etter opplyste formannen "at paa grund av, at hr. kavd. SÅ Sørensen blev begravet efter katolsk ritus, blev der ikke anledn. til at legge nogen krans paa hans baare".

Litteratur:
Berg, Lorens: Sandeherred. En bygdebok. Kristiania 1918.
Haugen, Knut: Sandefjords historie 11. Kjøpstaden fra 1845 til 1930. Oslo 1932.
Muller, Vilhelm: Sandar, bind I og 111. Sandefjord 1976 og 1985.
Ringstad, Jan Erik: «Sandefjord Bymuseum 1898 - 1998. Glimt fra institusjonens hundreårige historie,: Ambra: Sandefjordmuseene årbok 1999, s. 111-130. Sandefjord 1999.

Bruk av stoffet avtales med Sandar Historielag.

Sist oppdatert 20.01.2012