Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


JAN BRENDALSMO: SANDAR MIDDELALDERKIRKE OG PRESTEGARD

Gruppe 5.6, høsten 2006

Sandar middelalderkirke

De to flate steinene nede i sjakten er nordre fundament for middelalderkirkens korbue. Foto.- Roar L. Tollnes 30.4.1992.


Den romanske steinkirken på Prestegården, hvis opprinnelige navn er Sandar, ble revet våren 1790. Da den ble bygd rundt midten av 1100-tallet var det mest trolig kongen som eide gården. Dette er en antagelse med utgangspunkt i et par brev fra tidlig 1400-tallet. Da var nemlig fogden på Tunsberghus festning tilstede a Sandom. Det første tilfellet var 30. august 1408 (DN 1:617).

Da kunngjorde Håkon Gårdsson, huusfouuth a Tunsbergs huri samt tre andre menn at presten Eirik Kolbjørnsson på Sandar hadde gitt Arnfinn Helgesson ei ku i gjengave for den skyldparten i Unneberg som han hadde fått av Arnfinn. 8 august 1422 (DN 1:682) bevitnet fogute herra Endridz Erlændzsonar aa Tunsbergs huse, sammen med Oslokanniken Skjoldulf Thorfinsson og Tjøllingpresten Ogmund Halldorsson samt to andre menn, et forlik mellom Skjoldulf - som dessuten var prest i Sandar - og bøndene i sognet ang. deres rett til å frakte tømmer og andre varer fra Sperrebakken ned til Odden (fra seerro bakkanoen værtan af bækkenom ok auster til oddans).

Dette hadde vært en mangeårig konflikt, og den skulle vise seg å ikke bli løst før flere hundre år seinere. S. A. Sørensen har skrevet utførlig om dette i sine to bøker om det gamle Sandefjord, og saken er dessuten omtalt i Lorens Bergs bygdebok. Det viktige ved disse to brevene er at kongens fogd på Tunsberghus var tilstede og at brevene ble skrevet ikke på Sandar prestegård (prestgardenom a Sondum), men på Sandar (a Sandom). Det bør bety at gården Sandar på denne tiden var bruksdett, og at presten kun hadde ett av disse brukene. Det andre lå trolig til kronen, for kongens øverste representant i distriktet tok til vanlig opphold på en gård som var i kongseie. På hvilket tidspunkt hele gården ble prestegård (prestebol) kan være vanskelig å avgjøre, men en nøyere undersøkelse av gårdens landskyld i seinmiddelalder og tidlig nytid vil trolig kunne gi et svar.

En forlengelse av denne tankegangen kan sette Sandarbøndenes handel i Sandefjorden i et noe skarpere lys. Den vanlige måten som spesielt de tidlige rikskongene (Olav Tryggvason, Olav Haraldsen og kongene til og med Sverre på slutten av 1100-tallet) behandlet sine slagne fiender på, var gjerne å drepe eller landsforvise de mest umedgjørlige og deretter konfiskere gods og gård. De mest sentrale av disse gårdene beholdt de gjerne til egne formål, og en årmann eller lignende ble plassert på slike steder for å ivareta kongens økonomiske og rettslige interesser. Kan Sandar opprinnelig ha vært en slik kongelig administrasjonsgård? I så fall gir dette god mening når vi vet at bøndene i konflikten med Sandarprestene hevdet at området var kongens grunn og at denne kjørselen var en rett de hadde hatt fra Alders Tid (Sørensen 1900), hvilket betyr så langt tilbake i tid at ingen lenger kunne tidfeste på hvilket tidspunkt rettigheten var oppnådd. Og sant nok, i et brev datert 6 november 1400 omtales det området nede ved fjorden hvor bøndene pleide å lagre det tommer, bord og andre varer som de solgte (pæim warnenge sæm pæir per kaupa, DN 1:682), som almenningen (DN V:401). En slik almenning er en sterk indikasjon på at det tidligere, kanskje også før det kom kirke på Sandar, ble drevet en slags handel (kaup) ved bunnen av Sandefjorden. Og en almenning fantes ikke på en gård i privateie, med mindre det var kongen som eide gården. Handel med utenlandske kjøpmenn er uansett godt belagt gjennom de mange brev som er bevart om striden mellom bøndene og prestene, og den er sågar omtalt indirekte i Soga om Håkon Håkonsson (kap. 109) hvor det i forste halvdel av 1200-tallet nevnes tyske og hollandske kjopmansskip på fjorden. 1400 omtales et sted nær prestegården kalt skitis haffnen (DN XXI:221), og fra Oslobiskop Øysteins jordebok fra ca. 1400 får vi vite at tre forskjellige prester i Tunsberg stod i gjeld til biskopen fordi de ikke regelmessig hadde betalt ham den årlige sum for retten til å ta toll av handelen ved Sandar (tollæn j Sanda fyrdi, RB s. 190, 192). Stedsnavnet Krosznffuen, nevnt i et brev år 1400 i forbindelse med veikrangelen med bøndene (DN XXI:221), kan være en antydning om at det et sted nede ved havneområdet stod et kors. Slike frittstående kors er kjent fra kontinentet i tidlig kristen tid, og de ble reist for den tiden på året da det foregikk handel. Korset signaliserte handelsfred, at Kirken eller en verdslig hersker beskyttet de som kom for å handle. Et kaupsted på gården Sandar allerede i vikingtid eller tidlig middelalder må likevel bli stående som en hypotese. At Ottars Skiringssal-kaupang skulle ha ligget i bunnen av Sandefjorden, slik S. A. Sørensen argumenterer for, må vi se helt bort fra. De arkeologiske undersøkelsene på Kaupang i Tjølling viser med all tydelighet at dette må være stedet Ottar berettet om for den engelske kongen.

Et annet forhold som også knytter Sandar og kirken her til kongemakten i den tidlige middelalderen, er den status kirken må ha hatt i den kirkelige organisasjon. l Borgratingslovas kristenrett, det vil si den del av lovgivningen som gjaldt kristen praksis i den søndre del av Østlandet, nevnes det tidlig på 1000-tallet to såkalte fylkeskirker i Vestfold - Sem og Hedrum. Tilsvarende var det to i Bohuslen, to i Østfold og to i Akershus. Dette var kirker opprettet av de tidlige kristningskongene, trolig allerede på slutten av 900-tallet for Oslofjordregionen sin del, og disse kirkene var ment å fungere som brohoder inn i de til dels hedenske regionene. Her satt det velskolerte prester med biskops myndighet, og fra de samme gårdene ble kongenes økonomiske og juridiske interesser i regionen administrert. Etter at det norske erkebispesetet ble opprettet på 1150-tallet, og da Kirken utover på 1200-tallet begynte å få et visst grep om kristenrøkten i riket, ble trolig en rekke hovedkirker opprettet. Dette var kirker med en type mellomstatus mellom domkirkene og de regulære sognekirkene. Det var ikke så svært mange av dem, men i hvert bispedømme fantes et antall slike. Enkelte steder kunne de gamle fylkeskirkene bli omgjort til hovedkirker, men dette skjedde ikke for Vestfold sin del. Prestene ved disse hovedkirkene var i tillegg kanniker ved domkirken i sitt bispedømme. Da erkesetet ble grunnlagt ble det samtidig opprettet domkapitler ved samtlige bispeseter. Domkapitlene var prestekollegier som opprinnelig levde etter en viss regel (canon), derav betegnelsen kanniker (canonici) om medlemmene. De ble også kalt korbrødre fordi de hadde sete i domkirkens kor. De sto for gudstjenesten i domkirken og deltok ved biskopens side i styret av bispedømmet. Til vanlig var de pålagt å oppholde seg periodevis ved domkirken, etter en viss turnus, men ofte foretrakk de å være ved sognekirkene sine -gjerne fordi de hadde sine økonomiske interesser ute i distriktet.

Med stor grad av sannsynlighet var Sandar kirke en av disse hovedkirkene. Fra 1411 og ut gjennom middelalderen kan det nemlig belegges at Sandarpresten også var kannik ved domkirken i Oslo (DN 1:628, 682, XIV:34, 35, V:579, IX:492, Vi11:503). Statusen som hovedkirke gjenspeiles også ved at det var blitt opprettet et prestebol på kirkestedet allerede før 1375 G sedstofuone prestgardenom a Sondum, DN V:285), og dette er blant de eldste prestebol vi kjenner til på Østlandet (Brendalsmo 2005). Dessuten er det bevart en lang rekke brev fra middelalderen og som omhandler Sandar kirke og prestegård, langt flere enn vi til vanlig finner ved en landsens kirke, noe som vitner om at prestene her har vært skrivekyndige og ansvarsbevisste "byråkrater" - og det var det langt fra alle prester som var. De langt fleste bygdeprester i middelalderen tenkte og handlet som vanlige småbrukere, og i virkeligheten var de også det. De fleste prestebol, i den grad en bygdeprest hadde et bruk, var små og gjerne karrige. Presten eide heller ikke dette bruket, for han bygslet det på samme villkår som enhver annen leiglending, noe også nevnte biskop Øystein understreket i sin jordebok. Prestebolet på Sandar var derimot et bra stort bruk på 4 1/2 markebol.

En kirkes status kan også avleses gjennom den landskyld kirken og presten hadde rett til. Å eie landskyld i en gård, en part av gården eller hele, betydde at vedkommende hadde rett til en viss del av gårdens årlige avkastning. De langt fleste skyldpartene var blitt gitt som gaver til kirken eller presten der, og til gjengjeld skulle presten ved kirken lese sjelemesser for giveren og/eller hans/hennes slektninger og venner til evig tid. Det som gikk til kirken ble brukt til bygningens vedlikehold og til å holde kirken med lys, altervin, oblater og annet utstyr nødvendig for messen og de liturgiske handlinger (fabrica), og det som gikk til presten (messa pastoralis, presttaka) var i praksis prestens lønn. I tillegg hadde han det han selv produserte på prestebolet. Sandar kirke var vel beslått med landskyld til både kirke og prest, den var faktisk en av de mest velstående i hele Vestfold prosti. Kun Tjølling, Tanum, Ramnes og Våle kirker hadde større inntekt til fabrica enn Sandar rundt 1400. 100 år tidligere var det bare Tjølling kirke som hadde større fabrica-kasse enn Sandar kirke (Emanuelsson 2005). Også slike forhold er en god indikasjon på at Sandar kirke hadde en skolert og pålitelig prest, for det var liten grunn til å gi gaver om en ikke kunne være trygg på at messer ble lest.

Også det forhold at det fantes kirkeverger ved Sandar kirke gir en liten antydning om ordnede forhold. Da biskop Øystein 7. desember 1401 skrev brev til sognelyden i Sandar og befalte dem bistå presten med vedlikehold av veistykket mellom kirken og prestegården, samt til gjenoppbyggingen av kirkens nedraste tårn - alternativt bygging av en frittstående klokkestabel, henviste han til de samtaler han på forhånd hadde hatt med kirkens to ombudsmenn (ver hafuum talat vider kirkiunne vmbodz men her, at fk-2ir skulla vp byggja steinstopulin aellighi æit kluknohuuss meder storom stolpora). Det framgår tydelig at kirkeombudsordningen da for lengst var etablert ved Sandar kirke. Tilsvarende var da ikke tilfellet ved så alt for mange andre kirker på Østlandet (Brendalsmo 2005).

Selve Sandar kirke var ikke eksepsjonell i forhold til de øvrige kirkene i Vestfold eller Telemark, den hadde mange likhetstrekk med for eksempel kirkene på Nøtterøy, Hedrum og Tanum. Men den kunne på langt nær måle seg med kirker som de på Tjølling eller Bratsberg ved Skien, eller kongens Lavranskirke i Tunsberg. Et trekk den hadde til felles med en rekke kirker i midtfylket, men også med kirken på Rygge i Østfold og enkelte kirker så langt sor som til Trornøya og Tveit i Aust-Agder samt Spangereid kirke i Vest-Agder, er at kvaderen var hogd i steinsorten tønsbergitt. Kvader er steiner som er glatthogde og som gjerne er rektangulære eller har form som "sukkerbiter", og noen ganger kan det være hogd ut figurer eller andre motiver på dem. Slike steiner ble brukt i omfatningens på portaler, vinduer og i korbuenåpningen, eller også i bygningens utvendige hjørner. Eksempler på figurkvader kan beskues ved for eksempel Sem, Nøtterøy eller Hedrum kirker - ved de to førstnevnte i tønsbergitt. Tonsbergitt finnes kun i nordre del av Nøtterøy-skjærgården, i et belte over nordre Nøtterøy og i Stokke. I middelalderen fantes det flere steinbrudd i disse områdene, og trolig var det kongen som eide bruddene (Brendalsmo & Sørensen 1995).

Et forhold ved kirkens inventar og som også Lorens Berg var inne på, men som han ikke diskuterer nærmere, er det som gjelder Sandar kirkes kalvariegruppe. Det vil si en figurframstilling av en scene fra Kristi korsfestelse: Kristus på korset og ved hans side Maria Jesu mor og aspostelen Johannes. I et brev datert 5 februar 1517 (DN IX:492) nevnes gården Hybbestad i Tjølling, også kalt sancti Johannes gord. I et brev datert 13. januar 1499 (DN XVI 11: 164) får vi vite at Sandarpresten Her Niels Pedherson på vegne av kirkens korsalter (i vmbodhe korsenss j Sandeherretz kirkio) kjøpte en parti gården Berg i Botne. Av dette siste brevet forstår vi at Sandar kirke hadde et alter tilknyttet et kors, og at det til dette alteret lå landskyld, og at sognepresten var ombudsmann for denne alterstiftelsen. Av det første brevet leser vi at St. Johannes "eide" gården Hybbestad. Selvsagt kan det være at dette dreier seg om to separate altere i Sandar kirke, et for Johannes og et for Kristi kors. Mer sannsynlig er det likevel at omtalene gjelder ett og samme alter, nemlig et alter for en kalvariegruppe. I andre og tilsvarende tilfeller, men der kildene flyter rikere, kan det nemlig belegges at kirkene hadde nettopp et kalvarie-alter. Kalvariegrupper ble gjerne plasseret på skipets østvegg over korbueåpning (triumfbuen), som vi kjenner det fra Urnes kirke i Sogn, eller på et alter i selve bueåpningen mellom skipet og koret. I det siste tilfellet måtte rimeligvis bueåpningen være temmelig bred. For Sandar kirkes vedkommende har vi ingen holdepunkter for hvor figurene har vært plassert, og de er ikke bevart, men vi vet at det var et alter knyttet til figurgruppen.

Nå vet vi at Sandar kirke hadde (minst) tre altere: et høyalter i koret vigslet til Sta. Maria og St. Olav, og to sidealters - ett på hver side av korbueåpningen på skipets østvegg. Disse sidealterne (runddele) har ikke som ved Tanum kirke vært synlige på utsiden av bygningen, men har etter all sannsynlighet - i alle fall så langt den gamle oppmålingen av kirkeruinen kan hjelpe oss - vært utformet som nisjer i veggen. Muligens kan et av disse sidealterene ha vært innviet korsfestelsescenen. l biskop Øysteins jordebok fra ca. 1400, og som er en fortegnelse over all landskyld til kirker, prester og andre kirkelige eiendomshavene som biskopen var pliktig å føre kontroll med -derunder alterstiftelser, er ingen alterstiftelse oppført i forbindelse med Sandar kirke. Kalvariealteret må således ha blitt opprettet etter denne tid. Det betyr ikke nødvendigvis at de to alternisjene er tilsvarende unge, for et alter kunne gjerne bli vigslet på nytt dersom kirken kom i besittelse av nye relikvier.

Et siste poeng som skal trekkes fram er Sandar kirkes kirkegård. Militærkartet fra 1801 viser tydelig at kirkegården har en langoval form. At en kirkegårds avgrensning var sirkelformel eller oval er gjerne sett på som et tegn på at den er av meget høy alder. Det er blitt hevdet at den rektangulære form på kirkegårdene først ble introdusert med de tidlige middelalderbyene, der de avgrensede, rektangulære eiendomsparseller var et nytt element i Norden. Tidligere hadde de mer runde former vært dominerende, slik vi finner det i for eksempel vikingtidens gravhauger og i langhus med buede vegglinjer. På den annen side ser vi på flere steder at det er det opprinnelige terreng som har vært bestemmende for hvordan en kirkegård er blitt avgrenset. Spesielt tydelig blir dette ved tilfeller som gamle Nesland kirke i Telemark, eller Gjerdrum kirke i Akershus, der kirkene i sin tid ble bygd øverst på kjempestore gravhauger og kirkegårdsavgrensningen fulgte haugfoten (Brendalsmo & Stylegar 2003). Sandar kirkegård er spesiell også på en annen måte, ved at den allerede før 1404 var blitt avgrenset ved en mur. I forbindelse med den meget omtalte veikonflikten nevnes at så vel kirken som kirkegårdsmuren tok skade av bondenes tømmerkjøring (kirkian tæker støren skadha per of i bradhan tiroa bædhe j sinum mur ok swa kirkiu gardzsens murerrom, DN 1:595). På landsbygda i Norge i middelalderen er det kjent ytterst få kirkegårdsavgrensningen av stein. Til vanlig ble gravplassen inngjerdet ved et gjerde av tre, en såkalt kirkeplank. Ved enkelte gravplasser ser vi at disse er blitt avgrenset ved ei grunn grøft eller dike, tidvis med lave flettverksgjerder på hver side av diket. Slike avgrensninger finner vi gjerne i kirkegårdenes eldste bruksfaser. At gravplassen rundt Sandars middelalderkirke var avgrenset ved en steingard bør kunne tas som et uttrykk for at dette kirkestedet stakk seg noe ut fra de øvrige også i så henseende.

 

Kilder:
Berg, Lonens: Sendeherred. En bygdebok. Kristiania, 1918.
Biskop Eysteins Jordebog (RB). Utgitt ved H. J. Huitfeldt. Christiania, 1879.
Brendalsmo, A. Jan & Rolf Sørensen: Kveder i sentrum. Håndverksmessige og geologiske forutsetninger for bygging av steinkirker i Vestfold i tidlig middelalder. Hikuin 22. Hojbjerg, 1995 (s. 77-94)
Brendalsmo, A. J. & Frans-Arne Stylegar. Runde kirkegårder. Et kritisk blikk på spørsmålet om datering og spredningsmonster. Fortidsminneforeningens årbok, 2003 (s. 164-176)
Brendalsmo, Jan: Prestebol og prestegjeld. Den kirkehistoriske utfordring. Steinar Imsen (red.). Senter for middelalderstudier, Skrifter nr 19 (s. 35-58). 2005.
Diplomatarium Norvegicum (DN). Bind 140<1. Christiania/Oslo, 1847-1997.
Emanuelsson, Anders: Kyrkojorden och dess ursprung. Oslo biskopsddme perioden ca. 1000 - ca. 1400.
Avhandlingar från Historiske institutionen, Gbleborgs Universitet, 44. Gbteborg, 2005.
Sørensen, S.A.: Sandefjord og omegns industri og næringsliv i gammel og ny tid. Kristiania 1900.
Sørensen, S.A.: Det gamle Skinngssal. Kristiania 1900.


Bruk av stoffet avtales med Sandar Historielag.

Sist oppdatert 19.01.2012