Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Ringstad, Jan Erik: ”Admiralen” til Sydishavet – et 100 års minne

Gruppe 10.1, høsten 2005

Admiralen

Flytende kokeri Admiralen i Seattle 1912. Skipet ble solgt til Bryde & Dahls Hvalfangerselskab 1909, og deretter til Alaska Whaling Co. i 1912.


Den 21. oktober 1905 forlot flytende kokeri Admiralen og hvalbåtene Ørnen og Hauken Sandefjord med kurs for Falklandsøyene og Syd Shetland. Dermed innledes et nytt kapittel i den moderne hvalfangsts historie. Initiativtaker var Christen Christensen, hovedaksjonær og disponent for Aktieselskabet "Ørnen" som eide skipene - det første norske hvalfangstselskap som uttrykkelig ble startet for eventuelt innkjøp av et dampskip for innredning til kokeri.
A/S Ørnen ble etablert i januar 1903 og hadde i desember ca. 60 aksjonærer. Sandar og Sandefjord dominerte selskapet med over 70 % av aksjene, Christensen alene eide 33,4 %. Nesten alle aksjonærene var fra Vestfold, og blant de større finner vi Alex. Lange som investerte 10.000 kroner, 4 % av selskapets kapital. Lange var prestesønn, født 1860 i Sandefjord. Han begynte som kontormann, men arbeidet også med praktisk hvalfangst og hadde derfor både teoretisk og praktisk bakgrunn da han i 1903 ble ansatt som A/S Ørnens bestyrer med Spitsbergen som fangstfelt.

ChristensenChristensen leide i 1903 det lille tredampskipet Telegraf og lot det innrede med et par kokekar så det kunne ta unna en hval i døgnet. Resultatet ble bedrøvelig, men Christensen kontraherte likevel en ny hvalbåt Hauken og kjøpte dessuten det britiske dampskipet Gibraltar på 2.400 t. dw. for ombygging til kokeri. Det var bygd i Sunderland 1869, hadde gått i kvegtransport og passasjerfart på Middelhavet og hadde akterut stor salong og lugarer til 21 passasjerer. Alex. Lange inspiserte skipet og beskrev det som "stærkt og godt holdt og ... stort nok .... Dampkjedlene og Maskinen samt Pumperise saa bra ud, men maa jo alt dette besiktiges...". På vei hjem fra London skulle det imidlertid bare stiv kuling til for å slå hull i bunntanken med 60 tonn vann. Det ga skipet slagside, og da pumpa viste seg å være tett, måtte man beslå hullet etter beste evne og gå i gang å øse. Samme kveld sprang også dekket lekk, og de som bodde akterut — bl.a. Lange selv — måtte ut av køyene. Kompassene var feilmontert og ikke korrigert, og skipet var vanskelig å holde opp mot vinden. Da det endelig anløp Sandefjord, var havnefogden bekymret for om man klarte å snu den store skuta inne på havna.

Christensen — som elsket selskapeligheter — inviterte alle aksjonærene på stor middag om bord neste dag. Med en halv flaske champagne ved hver kuvert skal forslagene til nytt navn på skipet ha vært tallrike. Christensens eget forslag seiret, og skipet fikk navnet Admiralen. Det ble innredet som "Kogeri No. 1"' ved Framnæs. Ferdig kom det på 130.000 — kjøp og avgifter 71.300, ominnredning 58.500. Kokeanlegget var mer enn dobbelt så stort som på Telegraf, med en kapasitet på ca. 120 fat i døgnet. Sommeren 1904 kokte de 5.100 fat ved Spitsbergen. Etter nok en sesong der, satte skipet høsten 1905 kursen sydover, og innledet dermed den moderne norske hvalfangsten i Antarktis.

Admiralen forlot Sandefjord med 60 mann og en passasjer. Mannskapslista fra pionersesongen synes tapt, men det finnes en annen interessant kilde fra turen. Skipper på ferden sørover var Søren Andersen, Veierland, og han førte en liten notisbok som er bevart.

Søren Andersen var født i 1856. Han dro til sjøs 15 år gammel, tok styrmannseksamen i ung alder, seilte med Johan Brydes Europa, og i 1882 med Fridtjof Nansen på Viking av Arendal, kaptein Krefting. Senere var han flere sesonger på sel- og bottlenosefangst, bl.a. på Christensens skip, og da denne i 1893 for annen gang sendte Jason til Sydishavet, ble Søren ansatt som styrmann. C.A. Larsen hadde bare godord å si om ham. I 1914 sluttet han som fangst- og sjømann etter 44 år.

Søren Andersen noterer avreisen fra Sandefjord lørdag 21. oktober med ankomst Newcastle den 24. Her måtte de vente på kull, og kom derfor ikke av sted før den 28. Ved Dover førte uvær til at de flere ganger måtte legge bi p.g.a. hvalbåtene. Umåtelig sterke regnbyger gjorde det vanskelig å holde den lille flåten samlet, og da begge rorkjettingene på Admiralen brakk, ble det virkelig alvorlig. De ble liggende å drive i det sterkt trafikkerte farvannet og måtte uavbrutt sende opp bluss. Nødroret akterut ble gjort i stand, men der var det ikke kompass, så det ble stilt folk langs dekk akterover som kunne formidle ordrene fra kommandobrus. I kaoset kom Hauken bort. De fant den ikke igjen før ved 10-tiden neste dag, hvoretter de arbeidet seg opp til Dungeness, gikk til ankers på reden og fikk reparert styreanordningen.

Vanskene i kanalen var ikke over med dette. Uværet fortsatte og neste natt lå hvalbåtene mer under enn over vann. Hva de led, vet de best selv, skriver Søren. Torsdag 2. november lyktes det å få kull over i hvalbåtene, dagen etter var været moderat og den 9. passerte de Madeira i fint vær. Den 14. ankret de i Porto Grande på St. Vincent, tok om bord kull, og seilte videre samme aften.

En drøy uke senere tok Søren fram notisboken igjen. Der er 23. november og "det glider afsted", kun enkelte små stopp har de hatt for å holde båtene samlet. Den 21. passerte de ekvator. Lørdag 25. ble hele mannskapet kalt på dekk. I løpet av natten er en ølkasse i rommet brutt opp, og øl er fjernet. Det har skjedd to ganger før — nå skal det oppklares. Udåden er utført av fyrbøterne.

Søndag 3. desember ankom flåten Buenos Aires for bunkring. De fikk en halv lekter — 481 sekker [kull] — mandag, og en halv lekter tirsdag, men Søren er lite fornøyd: "det ser ud til at vi blir liggende her. mange Ubehagligheder paa mange maader. min Stilling ikke atraaverdi". Onsdag kl 1700 legger de fra, men må ankre opp på reden og vente på bestyrer Lange som er i land for å lete opp to av mannskapet. De bringes om bord, og først kl 2100 kan de seile mot Syd Shetland. Under veis skal de be om å få fange ved Falkland hvis utsiktene synes gode der.

Den 9. desember melder kulda seg og de må fram med ulltøy, "men det Glider dog afsted". På ettermiddagen ser de to hval som ligner retthval, men sjøen er for grov til at de kan fanges. Søren noterer 44 grader 18' sør og 57 grader 55' vest. Under land nord øst av Falkland ser de finnhval og ved middagstid mandag 13. ankrer de i Port Stanley. Guvernøren tillater fangst ved Falkland og Syd Georgia mot 1/2 % av brutto verdi. De fritas for havneavgifter overalt på Falkland unntatt i Port Stanley der avgiften er £6 inn og £6 ut for Admiralen og £3 hver vei for hver hvalbåt, til sammen £24 i losutgifter "enten han kommer ombord eller ei". De skal ha toller om bord så lenge de fanger ved Falkland, og etter endt sesong skal de igjen anløpe Port Stanley og oppgi fangsten.

Den 21. desember gikk hvalbåtene over til Vest Falkland, mens Admiralen ventet på postbåten fra Europa. De måtte også ta med posten til Vest Falkland og levere denne i Fox Bay hvor de ankom ved middagstid lille julaften. Her hadde de store vansker med å få posten i land, for Admiralen var for stor til å gå inn uten los. Søren gikk "saa langt som jeg saa mig anledning til at faa komme ud ijen". Om kvelden gikk de ut, styrte av sted mellom øyer og skjær og ankret neste morgen ved New Island, den vestligste av øyene. Der ventet Hauken med to hval, Ørnen med en. Det var søndag og julaften. De hadde nådd fangstfeltet og hadde 3 hval før jul.

Juledagen gikk de i land og besøkte øyas to familier, dvs. to enker og deres mange barn. Den ene var enke etter [den nylig avdøde] nordmann [Anton Richard] Larsen, den andre etter en "Mester Knot". Fru Knot leide øya og hadde over 2.000 får. Hun hadde fire barn. Søren besøkte henne og kaller henne en "Koslig Qvinde".

Fangsten er i gang, og innen nyttår har de 14 hval. Under lensing av en finnhval, kom linen fra Ørnen over prammen, og den gikk under hvorved tre mann falt i vannet. Linen måtte kappes og hvalen gikk til bunns, men mannskapet ble reddet. Nyttårsaften (søndag) er det smukt vær, og hvalbåtene ligger på siden av Admiralen. Det har vært travelt mellom jul og nyttår, bl.a. med branntilløp i kullboksene, men de lever godt på billig, ferskt fårekjøtt.

Natt til søndag 7. januar gikk Hauken til legen i Fox Bay med et sykt barn. Det er Sørens sølvbryllupsdag, og den feires med flagg fra topp til dekk. Samtidig er det fru Langes bursdag — "en Smuk Dag" — skjønt en av fyrbøterne på Ørnen kom inn med en knust stortå. Den var av i leddet, og ble forbundet.

Torsdag 11. januar — ingen retthval er til nå sett. Fangsten er 33 hval — ca. 700 fat olje. Den 15. gikk Søren med Ørnen til Ushuaia for å be guvernøren om lov til å fange der, samt flense og koke i en havn ved Kapp Horn. Det ble avslag. Ved Falkland blir det stadig mindre hval, den går lenger sørover, og lenger fra øya. De har kommet for sent på året, og været hindrer fangst så langt av land som hvalen nå går. Med en fangst på 40 hval og med 1.000 fat olje forlater de onsdag 24. januar New Island med kurs for Syd Shetland. Søren foreslår for Lange å bringe fyrbøteren i land først, men de seiler, og ankommer Syd Shetland lørdag 27. Det er masse isfjell langs land og fullstendig snødekt når de går inn i Admiralty Bay og ankrer. Her går blåhvalene helt inn til land og de fanger flere i løpet av få dager.

Lørdag 10. februar har fyrbøterens tå forverret seg. Det kommer materie ut av såret, og Søren går til bestyreren og sier at han bør til lege. Lange avviser det. De kan ikke gå av sted nå. Mange har dessuten vært like dårlige og likevel blitt bra igjen, hevder han.

Vi har visst "en Kold og Vinteragtig Sommer", skriver Søren. Utsiktene er ikke lyse. Det er kaldt med snø som i den strengeste vinter, og alt er frosset til så de ikke lenger får ferskvann. Hvalen er også blitt sjeldnere. De har kommet for sent på året, og høsten begynner tidlig. Det er vanskelig å gå i snøtykke under land og kartene er lite å rette seg etter, for de ser roks og brenning der det etter kartene skal være rent. Søren mener det ikke kan fanges til landstasjon ved Syd Shetland. Skal hvalfangst drives der, må det bli til flytende kokeri, og han regner desember og januar, muligens også hele februar som den beste fangsttiden. Tar man hensyn til fangstavbrudd antar Søren at Admiralen kan koke ut 6-8.000 fat olje på en god sesong der.

Søndag 18. februar har de 94 hval, men været er stadig dårlig, og lørdag 24. forlater de Admiralty Bay med 98 hval og 3.200 fat olje. Etter tre dager ankrer de ved New Island. Folk i land har sett hval like inn i buktene, så de vil gjøre enda et forsøk på fangst. Den 1. mars går Ørnen til Fox Bay med en syk mann, returnerer med to hval og forteller om flere. Da det er lite hval ved New Island, vurderer de å flytte til Fox Bay. Til alles glede er det kommet post.

For første gang siden de forlot Buenos Aires hører de torden, og det blåser opp til storm med haglbyger. Havnen på New Island er utmerket. Det er lite vann, men nok til skipsbruk. God plass til landstasjon er det i land, og vannet er dypt til nær stranden. Men øya er forpaktet til en enke som driver fåreavl, og det forhindrer etablering av en landstasjon.

Kaptein Søren AndersenOnsdag 7. mars kl 0630 forlater de New Island og styrer mot Lukas Bay hvor de ankrer opp kl 1330, en stor og rommelig havn med plass til flere skip og 5-6 favner dybde. Det er imidlertid ikke ferskvann der. Underveis hadde de stiv kuling og høy sjø. De så ingen hval, men fra den nye havna tar fangsten til igjen. Tirsdag 13. seiler de atter videre til Port Edgar hvor de ankommer kl 1600 — en god havn med ferskt vann. Torsdag undersøker Søren skipskisten sin og finner en boks med epler som var stuet ned hjemme. Ett var utmerket godt, de andre råtne.

Fangsten går sin gang og de får også nye kullforsyninger. Torsdag 22. mars får de igjen post hjemmefra, og Søren må avslutte dagen med sorg — hans far er død — "min Kjere Gamle far".

Kuling går over i orkanaktig storm, men det kommer fortsatt hval til Admiralen. Først onsdag 11. april avsluttes fangsten med to seihval. Resultatet ble 183 hval og 4.237 fat olje. De har 23 blåhval, 37 finnhval, 23 knølhval, 97 seihval, og 3 spermhval, og dertil 5 tonn barder av hver sort. Torsdag 12. forlater de Port Edgar. Hvalbåtene venter mens Admiralen rapporterer i Port Stanley. Den 25. april anløp flåten Montevideo hvor de tok om bord vann og 350 tonn kull, og 17. mai fikk de nye 250 tonn kull i Porto Grande.

Om morgenen den 1. juni 1906 ankom ekspedisjonen Sandefjord og fortøyde ved Fjeldvik. Økonomisk ble sesongen en skuffelse, men erfaringene desto mer verdifulle, og A/S Ørnen skulle bli et av de ganske få pionerselskapene som fortsatt drev hvalfangst lenge etter 2. verdenskrig.

 

Dagbok

Alle pionerekspedisjonene i Antarktis sto overfor utfordringen med unøyaktige kart, noe også Søren Andersen noterte i sin lille dagbok

Kilder og litteratur:
Dagbok ført av kaptein Søren Andersen Veierland. Sandefjordmuseenes arkiv.
Hans S.I. Bogen: Aktieselskabet "Ørnen" 10/1 1903 - 10/1 1953. 50 års hvalfangst. Sandefjord 1953. Joh. N. Tønnessen: Den moderne hvalfangsts historie, bd. 2. Sandefjord 1967.

Bruk av stoffet avtales med Sandar Historielag.

Sist oppdatert 21.12.2010