Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Tollnes, Roar: Skipsgrav fra vikingtiden 

Gruppe 1.1, høsten 2004

Båtgrav ved Gokstad

Tegning: Oldsaksamlingen.


Høsten 1943 arbeidet gårdbruker Leif Hunskaar på et jorde nord for Heimdalkrysset. Der skulle han klargjøre utendørs oppbevaringsplass for rotfrukter, noe nedgravd for senere overdekning med halm og jord. Under arbeidet støtte han på en steinsamling, og noe under overflaten fantes et en til tre cm tykt svart jordlag. I dette jordlaget lå det flere klinknagler av jern.

Her kunne historien ha stoppet. Noe stein, noen rustne jernklumper, noe mørkere jord - så uvanlig er det ikke å finne slikt i et jorde som er dyrket i generasjoner. Leif Hunskaar forsto imidlertid at dette kunne være noe spesielt, og som leier av jordstykket meldte han fra til eieren. Eieren, Eivind Andersen, skrev 18.4.1944 følgende brev:

"Herr konservator Eivind Engelstad, Kunstindustrimuseet, Oslo.
Vetrinær T Lekve, hersteds, har gitt mig Deres adresse, og jeg skriver dette brev til Dem for å meddele, at det ser ut til å være en gravplass på en liten gård, "Heimdal", Østerøyveien 12, Sandar, som jeg eier Jorden er bortforpaktet til bonde Leif Hunskaar, og under jordarbeide siste høst støtte han på en gravplass. Han fant også noen rustne klinknagler og en blå perle med hull i. Denne ser nokså moderne ut og er vel fra nyere tid. Både naglene og perlen har jeg opbevart. Hunskaar har laget en skisse av funnet med en liten beskrivelse av dette og det vedlegges. (I beskrivelsen nevner Hunskaar blant annet: Haugens høyeste punkt ca. 1/2 m over terrenget. Avstand til Gokstadhaugen ca. 500 m og til Mefjorden vel 1 km.)

Jeg synes det måtte være av interesse å få dette fund sakkyndig undersøkt, hvis det lar sig gjøre under de nuværende forhold. I tilfelle måtte dette skje snarest, da Hunskaar har leid bort mesteparten av jorden til parseller, og arbeidet på disse begynner jo nokså snart.Jeg hører gjerne fra Dem og tegner, ærbødigst Eivind Andersen."

BåtgravEngelstad sender omgående brevet over til Oldsaksamlingen, som umiddelbart svarer og får nytt brev fra Eivind Andersen: 

"Takk for Deres elskværdige brev av 20. ds., hvorav det glæder mig aa se, at De sender museumsassistent Erik Hinch herved mandag 24. ds. for aa undersøke omskrevne gravfund.Hvis dette brev rekker frem innen han reiser ber jeg Dem si til ham, at jeg skal forsøke aa møte ham paa stasjonen ved ankomsten kl. 12. Jeg staar ved sydøstre utgang. Skulde han ikke finde mig kan han spørre etter veien til bonde Leif Hunskaar nedre Gogstad, som er underrettet om hans ankomst og vil vise ham graven og skaffe den nødvendige arbeidshjelp, selv blir jeg ogsaa tilstede."

 

Den raske reaksjonen fra Oldsaksamlingen kan skyldes nærheten til Kongshaugen, men kan hende også forholdet til utleide parseller. Matauk var viktig i de siste krigsårene!

Sammen med eier Andersen og leier Hunskaar besiktiget Erik Hinsch restene av haugen. Den ble målt til litt over 80 cm høy. Hunskaar hadde avdekket enkelte kantsteiner, og Hinsch påviste flere. Steinene markerte en sirkel med diameter 18 meter.

Alt neste morgen tok den 19 år gamle arkeologen fatt på sin første arkeologiske utgravning, en undersøkelse som han gjennomførte på en eksemplarisk måte. Resultatet er publisert i årboka Viking 1945 i en artikkel Erik Hinsch kaller En ny båtgrav på klassisk grunn.

At det virkelig hadde ligget en båt på stedet, kom snart for dagen. Under matjorden var et ganske tynt sandlag, for det meste urørt av plog og spade i senere tid. Men noen steder var plogen gått dypere, og der sanden var fjernet, dukket et mørkt, fett, jordlag fram. Sandlaget, som for det meste var tynt, gikk på enkelte steder dypere ned, og det svarte jordlaget fulgte etter under sanden. Utgravningen ble mer og mer spennende, men også mer og mer komplisert. Etter to uker var det svarte jordlaget blottlagt og en båtformet grop avdekket.

Så kom det virkelig spennende: Fjerningen av det svarte jordlaget i selve gropen. Laget viste seg å være ganske tykt i bunnen av gropen, men tynnere oppover på sidene og utenfor. I laget ble det funnet en mengde nagler, enkelte bare bevart som rustflekker. Nagler og naglemarkeringer ble erstattet med pinner for senere innmåling og tegning. Da det hele var avdekket, avtegnet båtformen seg klart. Båten var plassert ubrent på stedet, noe nedgravd i underbakken før det ble kastet haug over den. Noe av treverket var bevart som et tynt rødbrunt belegg over underbakken. Det tørket og sprakk straks det kom fram og kunne ikke bevares, men ble holdt fuktig for fotografering, måling og tegning. Treverket viste seg klart å være fra bordgangene i båten, og naglene lå pent i rekke og rad på opprinnelig plass.

I tillegg til naglene besto funnene av en ravperle, en perle av stein, et skiferbryne og et sterkt forrustet jernstykke. Dette kan ha vært oddstykket til en spydspiss. Oldsakene sammen med beinstumper lå spredt rundt i jordmassene, og det ble klart at gravfreden hadde vært forstyrret ved innbrudd i haugen mens den ennå var forholdsvis ny.

Båten i graven har vært ca. 8 meter lang. Bredden var det vanskeligere å bedømme. Båten var presset ut av jordmassene, og bredde ble målt til 2,15 meter. Båten antas å ha vært av samme type som lettbåtene om bord i Gokstadskipet. Disse var henholdsvis ca. 6,5, 8 og 10 meter lange.

Båten ved Heimdal var som Gokstadskipet plassert med lengderetningen tilnærmet nord — syd, med stevnen pekende mot det rummelige og godt skjermede havnebassenget som på denne tiden forente Sandefjordsfjorden og Mefjorden. Med havflaten vel 3 meter høyere enn i dag lå jordstykket hvor graven ble funnet som et nes ved stranden, like vest for Haslebekkens daværende utløp. Dette neset må ha vært spesielt. Sandefjordingen, arkeolog, Per Haavaldsen, registrerte ved hjelp av flyfotografering på 1980-tallet at det har vært minst 5 sannsynlige graver på stedet. Disse viste seg som ringer med vekstforskjeller og fargenyanser i forhold til den øvrige åkeren. Flatene i ringene hadde høyere vekst enn åkeren ellers.

I september 1995 ledet arkeolog Terje Gansum en begrenset arkeologisk registrering over det samme området (Se KULTURMINNER 5,5, Våren 1997, hvor det også finnes en litteraturliste). Gansum tolker sine funn å tilhøre et bosettings- og produksjonsområde hvor hverdagslige gjøremål ble utført nede ved stranden i tidsrommet 850-950 e. Kr. Forholdet til den nærliggende gravplassen blir ikke kommentert.

Hvem tilhørte dette området i vikingtiden? Her kommer det inn et svært interessant forhold: Jordstykket er i dag ikke, som man skulle tro, matrikkelført med gårdsnummer under Gokstad-gårdene, men tilhører i denne sammenhengen Hasle og ligger som en enklave utenfor Hasles øvrige grenser. Det kan antas at Gokstad i sin tid ble utskilt fra den eldre gården Hasle, men da dette skjedde, synes det som om Hasle holdt igjen et stykke ned mot havnen. Det ble nok betraktet som en resurs å ha kontakt til sjøen fra egen grunn.

Jordstykket heter tradisjonelt Hasleødegården. Tradisjonsnavn og gamle grenselinjer viser seg i flere sammenhenger å bevare ellers glemte forhold. De er en viktig del av vår felles forhistorie.

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 21.01.09