Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Fagerli, Torkel: Nærings- og friluftsliv ved Fjellvik før 1890

Gruppe 10.5, høsten 2003

Fjellvik

Fjellvik 1899. Maleri: Einar From. Sandefjordmuseene


l bunnen av Fjellvikbakken ved Huvik-landet ligger den gamle villaen som de senere år har vært gjestegård og lokaler for et reklamebyrå. De eldste husker kanskje huset som direktør Ole Weggers hjem. Huset og stedet har imidlertid en lang historie før Wegger kjøpte det i 1890. Det er denne historien vi skal fortelle her.

Grøn-familien drev i nesten 150 år bunngarnfiske ved Huvik-landet. Niels Andersen Grøn (ca. 1677 - 1763) var opprinnelig fra Bohuslen, men kom som barn til Norge. Sammen med brødrene Erik og Lars, ble han stamfar for den kjente Grøn-familien i Vestfold. I slutten av 1720-årene drev losen Niels Andersen Grøn også bunngarnfiske ved Huvik-landet. Det var greven i Larvik som eide Huvik-gården, og Grøn måtte betale en årlig forpaktningsavgift. (1)

Et bunngarn brukes ved fiske på grunt vann etter makrell, sild, brisling og annen fisk. Et bunngarn består av et mangekantet nett som er festet til lange pæler. Pælene er slått ned i bunnen.

Niels Andersen Grøn skal ha stått seg bra på fisket, (2) og kort tid før sin død fikk han overført forpaktningen til sønnen Johannes Nielsen Grøn (1744-1816). Johannes arvet også farens hus i Skippergaten 6. Der drev han vertshus. Etter hvert kjøpte han opp jord i Sandar, og bygget opp gården Øvre Lunden. Han beholdt imidlertid huset i byen, og ved folketellingen for Sandefjord i 1801 er han oppført som fisker og vertshusholder. En av de hjemmeboende sønnene var Hans Johannesen Grøn (1777-1874). Også han var fisker i 1801. Hans Johannesen Grøn overtok farens hus i Skippergaten og gården Øvre Lunden. Hans Johannesen Grøn etablerte seg også som handelsmann og skipsreder i Sandefjord.

V.F. Treschow overtok i 1835 Larvik grevskap. Han begynte straks å selge eiendommer for å få orden på økonomien i grevskapet. Treschow beholdt skogen, men solgte ut andre eiendommer. I slutten av 1836 fikk Hans Johannesen Grøn derfor kjøpt "et Fiskeri" under Huvik for 200 spesiedaler. Eiendommen ble solgt med den rett fiskeriet før hadde vært brukt. (3) Eiendommen hadde en strandlinje på ca. 270 favner (drøyt 500 meter) mellom gården Vestre Kamfjord og Vestre Rød. Eiendommen ble skilt ut som eget bruk under Huvik i 1859. Ved delings-og skyldsetningsforretningen 10. november 1859 sikret Grøn seg retten til å tørke og reparere sitt garn på den såkalte "Gamlebakke". Han sikret seg også retten til når som helst å kunne legge opp pælene til bunngarnet på land (4). Bruket fikk løpenummer 308c i matrikkelen. Hans Johannesen Grøn ble en legendarisk person i Sandefjords-området, og ble nesten 100 år gammel. Da Adolph Tidemand var i Sandefjord i 1858, laget han en fin tegning av den 80 år gamle Grøn. Grøn var på sine gamle dager en viktig informant da S.A. Sørensen rundt 1870 samlet historiske tradisjoner fra distriktet.

Hans Johannesen Grøn ga aldri opp det tradisjonsrike fisket fra Huvik-landet, og hadde en fiskebod i Skippergaten. Konsul Høsts tegning av fiskeboden er gjengitt i Sandefjords historie (5). I sine erindringer fra Sandefjord i tiden rundt 1850-årene, forteller Adolph Jacobsen (6):

"Grøn hadde bunngarn borte ved Huvik-landet, som han om sommeren var ute og trakk morgen og kveld, og når han kom inn til bryggen med sin fangst, var det alltid mange kjøpere. Han fisket med sild og hornfisk, men kunde også få makrell i gamet når dens tid var. Når fangsten var liten kunde det ofte bli strid mellem folk for å få sin del. En kone som var litt grov i munn, sa til sin guttunge, når han kom hjem uten fisk: "Står han der nede på bryggen og gaper og ikke får fatt på fisk". Gutten svarte da: "Det var vel ikke så godt å få fat på fisk når der var mange flere folk som det var fisk. "

 

Portrett

Adolph Tidemand: Hans Johannesen Grøn (1777-1874). Tegning fra 1858. Foto: Eirik Johnsen © Nasjonalgalleriet


Hans Johannesen Grøn solgte fiskeriet under Huvik i 1866 til sønnen Hans Christian Grøn for 200 spesiedaler. Mindre enn en måned etter farens død, solgte Hans Christian Grøn 31. august 1874 bruket videre til kjøpmann Peder Christian Pedersen i Sandefjord for 2 000 spesiedaler. Pedersens kone, Anne Thomasdatter Paust, var niese av Hans Christian Grøn. Salgssummen viser at bruket var høyt verdsatt. En mulighet er at det kan være satt opp hus på eiendommen. En annen mulighet er at eiendommen har steget i verdi som følge av veksten i skipsbyggingen og skipsfarten. Den store strandlinjen kunne brukes både til pakkhus, ankringsplass og kanskje også et skipsverft.

 


P.C. Pedersen (1838-1901) var i 1870- og 1880-årene en av Sandefjords ledende kjøpmenn. Han drev også som trelasthandler og skipsreder, og var med på mange nye og dristige forretningsprosjekter i Sandefjord og omegn.

 I 1874 flyttet han inn i sin nybygde forretningsgård i Langgaden. Samme år kjøpte han bruket på Huvik. P.C. Pedersen kan ha hatt flere motiver for kjøpet. P.C. Pedersen var friluftsinteressert. Han var blant annet en ivrig fisker. Hans Bogen har skrevet om de berømte fisketurene til Chr. Christensen, J.E.S. Wetlesen og P.C. Pedersen i slutten av 1870-årene og i begynnelsen av 1880-årene (7). Ifølge Bogen var turene mange og muntre.

Ifølge familietradisjonen skal det ha stått en liten stue på Huvik-landet som Pedersen brukte som landsted før det ble satt opp nye bygninger. I 1882 skal det nye landstedet ha stått ferdig (8). Stedet fikk navnet "Fjeldvik". En branntakst fra 1884 gir interessante opplysninger om eiendommen (9). Våningshuset av tømmer var på 23,4 meter. 

Midtpartiet besto av en to etasjer høy tårnbygning, mens sidene var på en etasje. Det var altan i tilknytning til tårnbygningen. Det var syv værelser, kjøkken med komfyr og en forgang med oppgang til andre etasje i tårnbygningen. Det var kjeller under bygningen. Omtrent 10 meter fra våningshuset lå et uthus av bindingsverk og tømmer som var 9 meter langt, 5,8 meter bredt og 2,9 meter høyt. Det var bordkledt, malt og tegltekket. Uthuset bestod av fjøs og låve samt et innredet privet.

Familie

P.C. Pedersen og Anne Thomasdatter Paust med barn. Foto av Halfdan Lunde, trolig fra 1873

Et malt stakittgjerde på 147 meter inngjerdet eiendommen. Gjerdet lå 12 meter fra våningshuset. Fra gjerdet var det 48 meter ned til to store pakkhus som lå ved sjøen. Den ene sjøpakkboden var 21,8 meter lang, 9,6 meter bred og 2,9 meter høy. Den hvilte på stenpillarer. Den andre sjøpakkboden lå 2 meter fra den første. Den var 18,5 meter lang, 9,6 meter bred og 3,3 meter høy. Også den hvilte på stenpillarer. P. C. Pedersen skal ifølge familietradisjonen ha anlagt tennisbane og frukthave ved "Fjeldvik".

Den samlede eiendommen ble taksert til 17 350 kroner. Huset er med på Hans Gudes maleri "Aftenstemning i Sandefjord 1885". Huset er også med på to malerier Einar From laget i 1890-årene.

I 1884 ble selskapet "Sandefjord Flydedokker A/S" stiftet på initiativ av Chr. Christensen. Selskapet bygget flere flytedokker ved Fjellvik i 1880-årene. P.C. Pedersen var en av aksjonærene i selskapet.

Da "Fjeldvik" sto ferdig i 1882, anla P.C. Pedersen telefonforbindelse fra forretningen i Langgaden til "Fjeldvik". Det var den første telefonforbindelsen i vårt distrikt. Sammen med ingeniør K. Hetlesæter og verftseier Chr. Christensen søkte han og fikk tillatelse til å reise stolper og strekke linjer i byens gater. Så anla de telefonforbindelse ut til sine eiendommer på Huvik-siden av fjorden.

I inntektsåret 1884 ble Pedersen lignet for en antatt formue på 110 000 kr, og var da Sandefjords rikeste kjøpmann. Høsten 1884 døde P.C. Pedersens kone av mavekreft, og snart begynte også de økonomiske problemene. Året etter var formuen redusert til 80 000 kr, og i 1886 var den helt borte. Rundt midten av 1880-årene var det en stor økonomisk krise i Norge. Ikke minst ble kystbyene rammet. I Sandefjord gikk nesten alle byens ledende forretningsmenn konkurs. Den økonomiske elendigheten førte til store lidelser og sosial degradering for mange mennesker. P.C. Pedersen var en av dem. Bunnen var falt ut av treskipsmarkedet, og han tapte store penger på spekulasjon i skog og trelast. Store beløp var bundet i eiendommer. Han hadde videre et omfattende kausjonsansvar i risikofylte engasjementer.

I slutten av 1886 forsøkte P.C. Pedersen å selge aktiva for å betale avdrag på gjelden. I november fikk han solgt sine eierparter i "Sandefjord Flydedokker A/S" til Svend Foyn i Tønsberg for 4 500 kroner. Det var ikke mange som hadde penger å kjøpe for i disse vanskelige tidene, men Svend Foyn var grunnrik etter å ha startet den moderne hvalfangsten på Finnmarks-kysten. P.C. Pedersen hadde etter hvert kjøpt nye parseller på Huvik, og eiendommen var blitt betydelig utvidet. Den 20. desember 1886 skrev han til Svend Foyn (11).:


"Herr Foyn antager jeg kjender min Eiendom Fjældvik liga over for Byens Brygger der gaaer fra Kamfjord Skibsværft lige til Sandefjords mek Værksted med en Strandret af 300 Favne og har 28 Fortøiningspeler, samt andre indretninger for en Bedrift som Herr Foyns og vil kunde endnu gjøres overmaade meget ud af, men for mig er tiderne dertil for daarlige. Eiendommen som den nu er Renter Kr 30 000 og jeg maa desværre ogsaa sælge den, paa Grund af tidernes Tryk. Herr Foyn kunne vel ikke tænke paa at kjøbe den. Kommer tiderne igjen eller at vori Sted faar lidt fremgang igjen maa denne Eiendom komme opi betydelig Priis. Der er god Plads for mange Pakhuse og mange Slips for optagning af Hvalbaade og andre mindre Fartøier et overmaade deiligt Sted som Sommerbolig har Fiskeret og udmærket for Søebad. Jeg tillader mig at vedlægge en Taxtforretning afholdt i Juni dette Aar, som ved Leilighed godshedsfuld bedes retourneret - Det er sørgeligt herr Foyn efter i 24 Aar at have arbeidet som jeg har gjordt og ved disse daarlige Aar paa Grund af min Dumhed som paa saa mange andre Forretningsfolk stadig at have været med paa al Ting og troet paa bedre Tider at tabe alt, og se fremtiden mørkt imede. Herr Foyn maa være saa vanlig at tilgive mig at jeg saa liga ud forklare min Stilling... Med megen Agtelse, ærbødigst P.C. Pedersen".

Svend Foyn kjøpte ikke "Fjeldvik", og ingen andre kunne hjelpe P.C. Pedersen ut av de økonomiske problemene. Like over nyttår 1888 måtte han levere sitt bo til skifteretten. Eiendommer og løsøre ble solgt. Også eiendommen "Fjeldvig" ble utbudt til salgs. I Sandefjords Tidende sto følgende annonse 4. august 1888:

"Landsted til salgs. Eiendommen "Fjeldvig" - smukt beliggende ved Sandefjordsfjorden - med nye, smukke husebygninger, stor velstelt have, strandret, fiskeri og andre herligheder er meget billig til salgs ved undertegnede. I ringepenge, pakkhusleie og forpagtning af fiskeriet giver eiendommen ca. 800 kr. i aarlig afgift. Johan Bredal, overretssagfører. "

Eiendommen ble først solgt ved auksjonsskjøte i 1890 for kr 15 000 til P.C. Pedersens gamle venn Chr. Christensen. Christensen solgte det inngjerdede området med selve landstedet til Ole Wegger. Weggers eiendom fikk bruksnummer 11 under gårdsnummer 113 Huvik. Christensen beholdt resten av den verdifulle eiendommen selv, men solgte den til slutt til Framnæs mek. Værksted.

Ole Wegger innredet "Fjeldvik" som privatbolig for sin familie. Det var også i Weggers tid at huset fikk dagens utseende. Den viktigste endringen var at huset fikk en full annen etasje i hele byggets lengde. I 1986/87 ble eiendommen restaurert og tilbakeført til utseendet fra Weggers tid.


LITTERATUR:

1) Knut Hougen, Sandefjords historie, bind I, (Oslo 1928), s. 117. 
2) Knut Hougen, Sandefjords historie, bind I, (Oslo 1928), s. 117. 
3) Statsarkivet i Kongsberg. Larvik sorenskriveri, Pantebok 118 (1835-1841), s. 351-352.
4) Statsarkivet i Kongsberg. Larvik sorenskriveri, Pantebok 11 12 (1855-1860), s. 1056.
5) Knut Hougen, Sandefjords historie, bind I, (Oslo 1928), s. 329. Hougen antar at boden har tilhørt Niels Hansen Grøn. Boden har imidlertid tilhørt hans far Hans Johannesen Grøn. For det første omtales boden som "Gamle Grøns fiskebod". Ifølge Adolph Jacobsens artikkel i Vestfold 31. mars 1934 skal boden ha tilhørt "gamle Grøn i Lunden". Vi vet dessuten at hans Johannesen Grøn drev bunngarnfiske. Det er mer uklart om sønnen drev fiske.
6) Vestfold, 31. mars 1934.
7) Hans S.I. Bogen, 70 år Lars Christensen og hans samtid, (Oslo 1955), s. 160.
8) Hans S.I. Bogen, Fem hundre år og femti (utgitt av Sandefjord handelsstands forening 1951), s. 65.
9) Statsarkivet i Kongsberg. Branntakster. Vestfold B Sandar 13, s. 135-138. 
10) Vestfold fylkesmuseum, Svend Foyns private arkiv, boks 27, mappe 112.

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 12.08.09