Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Flakstad, Arvid: Vannforsyning i Sandar og Sandefjord kommuner

Gruppe 8.1, høsten 2003

Kloakkgrøft

I november 1960 ble det gravd en kloakkgrøft utenfor Hotel Atlantic på plassen mot Baker Halvorsen. I bunnen av den 60 cm brede grøfta og 180 cm under bakken kom man rett ned på en sammenskjøtet treledning, hovedledning med en i bokstaveligste forstand "stikkledning". Hovedledningen lå diagonalt over grøfta, og det er ikke utenkelig at dette var ledningen som i 1850-årene ble ført fra brønnen i Dølebakken ned til krysset mellom Torggata og Skolegata hvor byens første vannpost ble plassert i 1853. Ledningene var utført av furustokker med 20 til 25 cm diameter. Det innvendige hullet var 7 cm - og langt på vei fylt av gjørme.

Foto: Roar L. Tollnes.


Sandefjordingene var ikke forvent med godt drikkevann. Vannet i byens brønner smakte og luktet av svovelvannstoff. Bare oppunder "Lia" bak Bjerggata var det brønner med velsmakende ollevann. Noen, for eksempel Christopher Hvidt, forsynte sine hus med vann derfra. Han hadde endog fontene i hagen, formodentlig noe mindre enn den som nå står på Hvidts plass.

Den første saken som var oppe i det aller første formannskapsmøtet i april 1837, var vannforsyningen, og formannskapet ble bemyndiget til å tegne et lån på 1000 spd, men bare 147 spd ble tegnet og hele prosjektet ble "borte". Intet skjedde før i 1843 da Christen L. Sørensen tilbød byen sin "vanncumme" som lå mellom madam Melsoms hus (Storgata 20) og kirkegårdsmuren, mot at brønnen ble tømret og at kommunen betalte leieavgiften på 1 spd til Prestegården. Vi fikk altså byens første offentlige vannforsyning. Brønnen ble mest brukt som vaskeplass, var forsynt med tegltekket tak og det hørte kar og to krakker til. Brønnen lå, som nevnt, mellom øverste hus i Storgata og kirkegården. Den ble gjenfylt da jernbanesporet, havnesporet, ble ført fram her.

Og ladestedet ble til by, og byen vokste. Men vannet var like vondt, og i tørkesomre var brønnen like tørr, og vaskekonene måtte vandre langt for å finne skyllevann. I 1843 ble det besluttet å grave ytterligere tre brønner, og de tre brønnene ble koblet sammen med en ledning som gikk til hjørnet av Torvgata og Skolegata hvor byens første vannpost kom på plass i 1853. Ledningen og vannposten ble ingen suksess. Klage på klage kom, og det verste - det var ikke vann i posten i sommertiden.

Løsningen ble "eksperter", det vil si folk utenfra. "Kristiania vann, vei og brolegningsvesen" ble kontaktet, og løytnant Herzberg ble sendt til Sandefjord. Han gravde brønnene dypere og ledningene lengre, og enda et par vannposter ble satt opp. Herzberg og hans arbeider ble ingen suksess det heller. Enda en gang ble det gravet flere brønner og flere vannposter, - like lite vann. I de vanskeligste periodene ble vann solgt i bøtter!

Men nå var det nok, nå måtte vannforsyningen ordnes koste hva det koste ville. Ing. Isachsen og major Klingenberg ga hver sine forslag. Isachsen mente Modalen var beste sted for et vannverk, men Klingenberg mente Bugårdsdammen var å foretrekke, et forslag som også tidligere hadde vært oppe. Bugårdsdammen ble valgt, og major Klingenberg påtok seg oppdraget for kr. 2000. Hele vannverket kom på kr. 120 000. I 1876 betalte kommunen ut de siste regningene, så da måtte vannverket være ferdig. En stor stund måtte det nok være for byens husmødre da de for første gang kunne skru på en kran i sitt eget kjøkken for å få rikelig og ganske sikkert vann. Det er vel å bemerke at det var for de få, de øvrige måtte nok pent gå til vannposten. Men etter hvert og ved århundreskiftet var ledningsnettet lagt i hele byen. - Sandefjord hadde vannverk! -

Men hvor lenge var alt vel? Til å begynne med var det glede over vannverket og det parkmessige rundt Bugårdsdammen. Folk gikk turer, oppsynsmannen solgte brus og sigarer, og når også bademusikken rodde ut på dammen og spilte, da var det idylliske tilstander. Men gleden varte ikke. Bugårdens eier mente seg genert av trafikken, og hageanlegg ble stoppet. Oppsynsmannen fikk ikke lov til å selge forfriskninger, og på toppen av det hele ble dammen ved løvfallstid forurenset av et tett lag med løv. Med tungt hjerte måtte alle løvtrærne hugges. Eieren av Virik, gården nedstrøms, mente at vannverket forringet drift av hans kvern. En rettssak var følgen. Kommunen tapte og ble dømt til en erstatningssum på kr. 3750, og dermed var man, bortsett fra et politisk mellomspill, ferdig med vannverkets vanskelige naboer.

Noen år senere, ca. 1912, ble tilsiget til dammen for lite, og det ble anlagt et enkelt pumpeverk i Bøbukta ved Goksjø. Pumpen som ble drevet av en lokomobil, som egentlig var en dampkjel på hjul, leverte vann i en 5" støpejernsledning opp til Raet. Derfra rant vannet i åpen bekk ned til Bugårdsdammen. Hver dag ble det kjørt opp et lass kull til fyring av lokomobilen. Pumpestasjonen fikk elektrisk drift i 1921. og i 1927 ble stasjonen nedlagt. Ledningen er derimot fremdeles i bruk, først førte den vann fra en brønn på Raet tilbake til Bø. I dag fører samme ledningen Farrisvann. En liten historie hører med: Inntaket til pumpestasjonen var en støpt kum som nok var dårlig sikret etter hvert, for en dag gikk hesten "Trygg" uti. Arne og Gunnar Bøe fikk lagt høysekker og stropper under magen på hesten. Syvertsen fra Bilcentralen kom med kranbil, heiste hesten rett opp, kjørte noen meter med hesten i krana og satte den pent ned. Hesten hang helt rolig under operasjonen, forteller "guttene". Hesten het nok ikke Trygg uten grunn.

Vannforsyningen i Sandefjord var fremdeles problematisk. Når hvalfangstflåten skulle fylle ferskvann, hendte det de sendte vannbåten "Expedit" til Tønsberg for å hente vannet!

Sandar, eller Sandeherred som den gang var navnet, hadde svært lite offentlig vannforsyning. I 1922 ble det slått til lyd for samarbeide med Sandefjord, men uten resultat. Sandeherred fikk i statsråd konsesjon på 900 000 kbm vann som kunne pumpes fra Goksjø til et basseng på 7000 kbm oppe på Midtås. Forslag om samarbeide ble tatt opp igjen, og i 1928 ble det enighet, og samarbeidet var et faktum. Vannverket ved Klavenesbukta ble bygget, og i 1932 begynte leveringen. I 1961 ble det nye høydebassenget, eller "vanntanken" som noen sa, bygget på Midtås. Meningen var at det skulle bli to bassenger, men foreløpig står bare det ene der.

Goksjøvannverket ble aldri det store. Pumpe- og filterkapasiteten var for liten, vannkvaliteten inne i bukta var vel aldri av det beste, og klorsmaken var ganske dominerende. Likevel leverte vannverket vann helt fram til juni 1968. Da overtok Vestfold Interkommunale Vannverk forsyningsansvaret. Det skjedde samme året som Sandefjord og Sandar ble en storkommune. Vannverket ved Goksjø ble beholdt som reservevannverk fram til 1982. I 1986 ble pumpestasjonen objekt for en større sprengningsøvelse for de engelske deltagerne i den store NATO-manøveren Blue Fox. Goksjøvannverket var ikke mer, - og resten vet vi.


LITTERATUR:

Hougen, Knut: Sandefjords historie 11. s. 85ff
Møller, Vilhelm: Sandar I, s. 116ff.
Olstad, Finn: Sandefjords historie 1.
Preede,Tor: Bugårdsdammen. Sandar Historielag KULTURMINNER. 4.5, høsten 1986.


Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 23.06.09