Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Roger Davidsen: Ridderrøysa ved Granholmen

Riddergrav, kongegrav eller noe helt annet?

Gruppe 1.1, høsten 2003

Ridderrøys

Det var en vakker maidag i året 683. Solen skinte i bjerkekronene over Flatskjær og la fastlandet bakenfor i et gyllent skjær. En mild fønvind blåste forsiktig varme i de forfrosne menneskene, mange av dem var reist hjemmefra tidlig på morgenen. Det var utgått bud til gårdene Brunheimar (Brønnuro), Husaby'r (Huseby) på Vesterøya og Lisestadt (Lystad) lenger inne i Viken med melding om begravelsen av ridderen Tarjei fra Bergunum. (Store Bergan). Mange mennesker var møtt frem til likbrenningen, og alle var kledd i sin fineste stas. Drengene fra Bergunum- og Mareimargårdene (Marum) hadde samlet stein i flere uker, hovedsakelig stein fra strandområdene rett nedenfor stedet som var utsett til ridderens siste gravsted. Også rullesteiner fra hele Lofzrud-området (Lofterød) var samlet inn til ridderens gravrøys. Det skulle bli en riktig stor og fin gravhaug, et verdig siste hvile for en ridder. Ektefellen hans, Solrun kysset sverdet som ridder Tarjei skulle ha med seg på sin store reise over til Valhall, og la sverdet med en kjærlig bevegelse på brystet hans. `Farvel, min kjære", hvisket hun mens drengene startet den møysommelige stablingen av stein over de jordiske levningene av ridderen. Trommene slo sine takfaste slag, og det hvilte en andektig stemning over alle de fremmøtte i glova over Flatskjærsundet. Alt og alle gråt. Ridderen ble hele 41 år, en anseelig alder på den tiden. Mang en reise hadde han tilbakelagt langs tjodveien, både Tunsberg (Tønsberg) og St. Halvards (Oslo) kjøpsteder hadde han sett. Nå var talglyset brent ned, og det var kun en reise igjen - reisen til Valhall, den fornemste sal i Åsgård.


Solen skinner fortsatt gjennom trekronene på Granholmen eller Flatskjær 1300 - 1400 år senere, og den samme milde vind stryker over åskammen. Ovenstående historie er selvsagt bare fri fantasi, det er ikke mulig å rekonstruere en slik hendelse så detaljert så lang tid etterpå. Norgeshistorien er svært taus og tilbakeholden med informasjon når det gjelder den aktuelle tidsperioden rundt år 700, bortsett fra Ynglingatal i Snorres kongesagaer og enkelte dunkle sagn. Men det er jo ikke tvil om at det var slik begravelsen kunne ha foregått en gang for lenge siden, en gang i begynnelsen av vikingtiden. Vi vet ikke engang om det er en ridder i Ridderrøysa. En betydningsfull person må det imidlertid ha vært, siden det ble gjort såpass mye ut av denne personens siste hvilested. Dersom det er en gravhaug?

En annen og kanskje langt mer sannsynlig historie er at gravhaugen stammer fra et prominent besøk av kong Jacob den 6 av Skottland en novemberdag i året 1589, altså for mer enn 400 år siden. Kong Jacob, som var Maria
Stuarts sønn, ble senere den første konge av England/Skottland. Historien om "Skottekongen", og hans besøk i Sandefjordsfjorden er offisiell og vel kjent. Han var på vei til Oslo for å hente sin unge dansk/norske brud, prinsesse Anna, søster av den noe senere Kristian Kvart. Bakgrunnen for at hun befant seg i Oslo, var at hun tidligere på høsten hadde lagt ut fra Danmark med kurs for Skottland, men drev av i uværet, og tok inn til Norge. Etter to forsøk havnet prinsessen hos stattholderen i Oslo. Kong Jacob dro da fra Skottland til Oslo for å hente henne. Storm og uvær tvang imidlertid også kong Jacob på avveie, og hans følge seilte inn med sine seks skip i Sandefjordsfjorden den 19. november 1589. Han seilte inn i Lofterødbukten vis a vis Granholmen, der han gikk i land. Bønder fra bygden gav ham ridende eskorte inn til ladestedet "Sandefjord', hvor han tok inn i Sandeherred Prestegård. Men før de red innover hadde de kanskje foretatt en gravferd der ute ved Granholmen. Her var det masse rullestein, plassert av naturen, og det var sent på året og telen hadde kanskje allerede rukket å sette seg. Det måtte derfor være svært praktisk med all steinen som lå klar til gravhaug i glova her. Fremdeles ligger gravrøyser her ute og skjuler sin hemmelighet innunder fjellet i skogen. I alle år er den blitt kalt Kongegraven, men mest sannsynlig er det vel kanskje at det var en av kong Jacob den 6. mest betrodde menn som døde på ferden fra Skottland, og ble gravlagt her. Kongen oppholdt seg i flere dager på prestegården. Det fortelles at han ikke kunne dy seg under oppholdet på prestegården — han forførte en av kvinnene på gården som ni måneder senere skal ha nedkommet. Senere reiste kongen videre til Oslo, og giftet seg der i Kristen Mules Gård (Oslo Ladegård) med sin prinsesse Anna.

Vikingeridder, kongegrav eller noe annet? Det kan jo virke litt underlig å legge en gravrøys i en glove inne i skogen uten noen form for utsikt eller utsyn. Det er jo ikke vanlig når det gjelder vikinggraver, og på kong Jakobs tid ble begravelsene foretatt på kirkegårdene. I generasjoner har det vært mystikk rundt denne steinrøysen, og ingen kan være helt sikker på hva den inneholder. Vi kan ikke mer enn gjette, fundere og stille spørsmål.

Systematiske undersøkelser har foregått i lang tid med omfattende kontakt med biblioteker i Storbritannia og Skottland. Man tror at det bør finnes opptegnelser fra en så omfattende kongelig reise. Håpet er at man skal finne skriftlig informasjon fra denne reisen med fortegnelser om at det virkelig foregikk en begravelse for en av skipets menn oppe i Norge. I boken Vestfold oldtidsminner av Sigurd Grieg fra 1943 står det nedtegnet om haugen:

"I 1925 noterte Irgens Larsen følgende: I en glove mellom to fjellknauser vest for Berganbukten ligger en stor steinrøys. Den er utkastet ved et rundt hull i toppen, som er 5 meter i tverrmål. Røysen har en betydelig høyde, og hullet går ikke til bunnen. Den støtter seg mot nord vest til den ene av de to nevnte bergvegger, så den får form som en halvsirkel. Røysen er 17-18 meter tversover".

¨Slik står det skrevet. Objektivt og helt sikkert korrekt, uten noen form for antydninger om verken hva eller hvem som har blitt gravlagt her ved Granholmen under hauger av stein. Irgens Larsen har ikke engang fastslått om det virkelig er en gravrøys. Kanskje har haugen hatt et helt annet formål? Haugen fikk være i fred i mange år, for deretter å bli "gjenoppdaget" i 1972. Da ble den registrert som en såkalt rydningsrøys. Også under denne registreringen fastslås det at det er en litt sjelden måte å anlegge en gravrøys fra vikingtiden på, ikke er den vestvendt, og det var heller ikke vanlig å legge ei røys innestengt i ei glove uten verken utsikt til sjøen eller andre plasser. Arkeolog Anrette Holst Booth fra Vestfold fylkeskommune forteller at røysa muligens kan være dannet av stein som er kastet ned fra den røysa som ligger på toppen av åsen. Lensmann Enge i Sandeherred fikk melding om haugens eksistens så tidlig som i 1908, i forbindelse med opparbeidelsen av en gårdsvei fra Granholmen til 'Thorøen". Denne informasjonen ble videresendt til Universitetets oldsaksamling i Christiania samme år, som stoppet opparbeidelsen av veien. Universitetets oldsaksamling i Kristiania fikk igjen beskjed om haugen i 1917. I dag er haugen registrert, men fortsatt ikke undersøkt. Men en ting er sikkert. Enten det er en gravhaug eller bare en haug med stein må den taes vare på, og vernes for ettertiden. Den bærer allerede tydelige spor etter tidligere tiders gravrøvere. Så får haugen heller inneholde hva den vil. Den må sikres for ettertiden slik at usikkerheten om dens hemmelighet kan bringes videre på folkemunne.

Mange har gjennom tidende hatt respekt for å gå igjennom skogen ved gravrøysa her på Granholmen etter mørkets frembrudd. En historie forteller om en mann som kom fra sjøen en kveld, og gikk den veien. Da han kom hjem var han opprømt og nervøs og sa: Ja , nå går jeg ikke mer mellom Ødegårdsskauen for i kveld hadde jeg noen etter meg. Jeg hørte tydelig hvordan det klirret i stålet av sabler og skjold, men jeg torde ikke snu meg".

I tidligere tider når kuene i kveldingen kom nedover glovene der ble de alltid urolige og satte farten opp. De likte ikke å gå der, og det ble det lagt merke til.

Store Bergan skole har satt opp informasjonsskiltet ved røysa, og skolen har ansvaret for vedlikehold av dette. På skiltet kan du lese følgende: "Til ridderrøysa er det knyttet fortellinger om overnaturlige hendinger. Hver torsdag rei ridderen ut av gravrøysa og forsvant ut i vannet nede ved stranda, ble det fortalt. Røysa er sannsynligvis fra vikingetida eller de siste par hundreåra før."

Mange er uenig i dette, og mener at dette virker direkte usannsynlig, og sier at utfra landhevningen i forhold til bronsealderen ville mesteparten av dette området ligget under vann på denne tiden.

Hvordan du enklest kommer deg fram til røysa: Ta Granholmveien frem til den såkalte rundkjøringen. Ta deretter opp til venstre inn i Langeskjærsveien, og følg denne helt frem til enden der skiltet med Hvalåsen Naturpark står. Dette er en privat vei, og kjøring med bil er derfor ikke tillatt. Fra skiltet er det kun 100 meter inn i skogen til Ridderrøysa.

(Utdrag fra boka 'Fra Flatskjær til Granholmen" av Roger Davidsen, 2000)

 

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 26.01.09