Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Børresen, Dag Ingem.: Skipsdagboken fra hvalkokeriet "Pythia". Beriberiutbruddet i 1928

Gruppe 10.1, høsten 2002

Pythia

 

Hvalkokeriet "Pythia" var bygget som "Reglan Castle" i Glasgow i 1897. Skipet var på 4493 bruttotonn og drevet av en dampmaskin på 419 hestekrefter. Selskapet A/S Dominion Whaling Co. - disponert av Tarald Dannevig fra Sandefjord - satte "Pythia" i fangst med tre hvalbåter ved Cap Lopez i Kongo i 1912. Fartøyet gikk i fraktfart under første verdenskrig. Selskapet ble sammensluttet med A/S Odd i 1920. "Pythia" fanget i Sydishavet i flere sesonger på 1920-tallet. Under reparasjonsarbeid ved Framnæs mek. Værksted i april 1929 kantret skipet ved kai. "Pythia" ble hevet, men kom først ut på fangst i sesongen 1930-31 for selskapet A/S Afrika under navnet "Ready".

"Pythia" var tidlig hjemsøkt av en rekke beriberiutbrudd, opptøyer og streik blant mannskapet. Dette førte til flere rettssaker. l november 1914 ankom kokeriet Sandefjord havn etter endt hvalfangstsesong ved Kongo. Ved anløp registrerte legen 15-20 tilfeller av beriberi om bord. Noen hvalfangere var så syke og avkreftet at de måtte bæres i land. Selv om det var kjent at årsaken til beriberi var relatert til kostholdet hevdet selskapet og kapteinen at sykdommen var en følge av det tropiske klima i Kongo. Sandefjordmuseenes fotoarkiv.

Sandefjordmuseenes arkiv forvalter et omfattende og spennende kildemateriale fra hvalfangsten. Samlingen omfatter blant annet et rikholdig utvalg av journaler og skipsdagbøker fra hvalbåter og kokerier. Flere av disse bøkene er svært interessant lesning og gir ofte et levende inntrykk av virksomheten om bord. Et godt eksempel er skipsdagboken fra hvalkokeriet «Pythia» for sesongen 1927-28. Kokeriet drev isfangst ved Syd Shetland. Ved hjelp av skipsdagboken kan vi følge utviklingen av et omfattende utbrudd av sykdommen beriberi. «Pythia» tilhørte Thor Dahl-selskapet A/S Odd. Den samme skipsdagboken ble framvist som dokumentasjon i Sandefjord byrett i juni 1928 da det ble avlagt sjøforklaring om hendelsene.

I sesongen 1927-28 hadde det flytende kokeriet «Pythia» et mannskap på 90 og fanget med hvalbåtene «Torgny», «Torild» og «Tordønn». Skipsdagboken viser at hvalfangstsesongen var på hell da de første mannskapene ble syke i midten av mars. Symptomene var slapphet og vondt i beina. Arbeider Andreas Andersen var den første som ble lagt i sykelugaren. Andersens tilstand ble raskt forverret. Hvalbåten "Tordønn" hentet legehjelp fra Salvesens kokeri «Saragossa». Den syke ble «grundig undersøkt men efter lægens utsagn var der ingen fare.» Snart ble flere av mannskapet avkreftet og sengeliggende. Dagboken forteller at skipslegen fra «Saragossa» på ny ble hentet ombord i «Pythia» den 3. april. Skipslegen konstaterte da at symptomene skyldtes beriberi.

Beriberi avløste skjørbuk som den vanligste mangelsykdommen til sjøs og var særlig utbredt på seilskip i langfart. Oppblomstringen av beriberitilfeller sammenfalt med innføringen av hermetisert kjøtt og grønnsaker, og fint hvetemel i skipskosten. Dette førte til B-vitaminmangel. Før vitenskapen konstaterte at beriberi var forårsaket av ensidig og vitaminfattig kost var det en alminnelig oppfatning at sykdommen var epidemisk og smittsom.

Skipsdagboken fra «Pythia» forteller at de hardest rammede - Andreas Andersen, Arthur Antonsen og smedgutt Brede Martinsen Holmen ble transportert inn til sykehuset på landstasjonen i Deception Island med fraktskipet «Thorøy». Fem dager senere mottok telegrafisten om bord på «Pythia» budskapet fra land om at Andersen var død. I mellomtiden hadde det oppstått enda flere sykdomstilfeller om bord på kokeriet fulgt av anløp til panikk og redsel for smitte blant mannskapet. Seks mann var så avkreftet at de ble fraktet med «Thorøy» til Montevideo i Uruguay. Blant disse var Anthonsen og Holmen som allerede lå til sengs på sykehuset i Deception. Lemper Wilhelm Olsen var også i svært dårlig form, «men var ikke angrepet av Beri Beri havde reumatisme aa blev derfor ikke sent men kom tilbake til "Pythia".»

Søndag den 15. april 1928 lå «Pythia» til ankers i havnen på Deception Island. Sykehusets lege kom om bord. I skipsdagboken kan vi lese følgende merknad:

«Doktor J. Nissen har idag undersøkt de av manskapet som ønsket at komme til Doktoren ialt 49 mand derav en fra HIB - Torgny». Av disse havde tre reumatisme, en slag i kneet, en maveonde, aa 2 helt friske. De resterende 43 mand var mer eller mindre angrepet av Beri Beri. ( ... ) Provianten har hele tiden været den beste som tidligere fremholt i Journalen den 23/3 d. a. Av de av sygdommen angrepne maa 5 mand ligge tilkøis de andre kan ha meget let eller lettere arbeide. Men maa ikke ha noget som helst overanstrengende arbeide. »

«Pythia» avsluttet fangsten og la kursen nordover mot Falklandsøyene. I Montevideo ble de seks som tidligere var fraktet i land for behandling tatt om bord igjen. Ved kokeriets ankomst til Sandefjord i slutten av mai 1928 kunne rederiets lege, doktor Freng og professor Poulsen fra Statens vitamininstitutt konstatere at minst 14 mann om bord led av beriberi -antallet steg raskt til nærmere 30 mann. Merkelig nok ble det bare registrert ett eneste sykdomstilfelle blant ekspedisjonens hvalbåtmannskaper. Hva som skilte kosten om bord på kokeriet fra kosten om bord på hvalbåtene skal være usagt.

Sykdommen rammet tilsynelatende blindt. Blant de seks første som ble syke om bord på «Pythia» var en vanlig arbeider - en donkeymann, en reparatør, en lemper, en jungmann og smedgutten. Etter hvert rammet sykdommen alle yrkesgrupper ombord - uavhengig av rang og status - blant befalet var kapteinen, fangstbestyreren, 2. styrmannen og telegrafisten syke. De to sistnevnte visstnok alvorlig angrepet.

Da sjøretten i Sandefjord i juni 1928 skulle utrede omstendighetene omkring sykdommen og dødsfallet ombord på «Pythia», antok affæren raskt politiske valører. Arbeiderpressen tolket sykdomsutbruddene som indikasjoner på at kosten ombord i hvalfangerflåten var dårlig og at de menige om bord ble rammet av redernes gjerrighet og spareiver i form av dårlig kost. Det ble fremmet uriktige påstander om at sykdomsutbruddet kun rammet menige sjøfolk og arbeidere ombord og at offiserene gikk fri. Høyreavisene på sin side karakteriserte sosialistenes påstander som løgnaktig kommunistisk agitasjon med hensikt å fremme politiske mål. Det var mat nok om bord på kokeriet og ingen rasjonering, forklarte kaptein Andersen i sjøretten:

«Hvis der manglet noget, fik man byttet med andre kokerier. Paa turen nedover tok vi med ferskt kjøt og grønsaker fra England, Las Palmas og Port Stanley - saa meget som mulig. Paa feltet fik vi bl.a. 5-6 tusen pingvinegg, 30 saueskrotter og 4 ton poteter. Desuten hadde vi med 15 levende griser. Idet hele var det intet iveien med provianten - den var førsteklasses.»

Som en kommentar til sjøforklaringen i Sandefjord trykte Dagbladet et intervju med ernæringsspesialist dr. Einar Langfeldt ved Universitet i Oslo. Han understreket at både skjørbuk og beriberi hadde vært kjent i flere hundre år. Årsaken til sykdommene ville ikke ble skikkelig klarlagt før «man fik kjendskap til vitaminenes betydning for den menneskelige organisme». Langfeldt mente at det var mangelen på B-vitamin som utløste beriberi. Særlig var brødmaten viktig. I kli og grovt brød fantes mengder av B-vitamin, i hvetemel svært lite. Sykdommen lot seg raskt kurere ved inntak av riktig sammensatt kost. Langfeldt mente at kostholdsreglementet om bord i norske skip måtte omarbeides i overensstemmelse med de nyeste resultatene fra næringsfysiologisk forskning.

"Det er kommet istand før kjendskapet til vitaminlæren - og er i høy grad uheldig for manskapene. De spiser varme retter tre ganger om dagen og vitaminfattig brød. Grønsaker og frukt faar de jo overhodet ikke. De spiser god og næringsrik mat, men den er uhensiktsmæssig"

I 1930 nedsatte Hvalfangerforeningen i Sandefjord en komité for å undersøke om det kraftige kostholdet om bord i hvalfangerflåten førte til fordøyelsessykdommer. I sluttrapporten to år senere var konklusjonen at hvalfangerne spiste for mye kjøtt og fisk, og for lite frukt og grønnsaker. Man mente at hvalfangerne inntok mer proteiner enn «den hårdt arbeidende mann tiltrenger» og at dette i seg selv førte til sykdom. Variasjon i kosten, moderne konserveringsmetoder, hermetikk og kjølerom om bord til frukt og grønnsaker skulle sikre hensiktsmessig ernæring i framtiden. Rapporten nevnte ikke at det var avgjørende å øke inntaket av B-vitaminer for å motvirke beriberi.

Det var visstnok få utbrudd av beriberi om bord på norske fartøyer etter 1920 - de seneste tilfeller av sykdommen ble påvist i hvalfangstflåten. Så sent som i mai 1933 ble mannskap fra hvalkokeriet «Thorshammer» lagt inn på Rikshospitalet til behandling for beriberi. Distriktslege Kolstad fortalte at det ikke hadde vært «så ganske få tilfelle av sykdommen i de senere år, men de er ikke kommet med på månedsrapportene.» Det ble hevdet at kosten ombord var tilstrekkelig vitaminrik. Årsaken til sykdomsutbruddene ble fortsatt forklart med for meget varm mat, kjøtt og proteinrik føde i kosten. Hvalfangerne selv fikk også sin del av skylden for sykdomsutbruddene - det ble sagt at de fleste forsynte seg grovt av kjøttet og ikke var særlig glade i grønnsaker.

 

KILDER:
Sandefjordmuseenes arkiv. Dagbok for DIS Pythia av Sandefjord for hvalfangstsesongen 1927-28. 
Sandefjordmuseenes avisklipparkiv.
Hvalfangerregister fra Hvalfangernes Assuranceforening. Sandefjord 1928.
Sandefjords Blad 11.06.1928, 12.06.1928.
Tønsberg Blad 19.01.1932.
Dagbladet 29.5.1933.
Joh. N. Tønnessen: Den moderne hvalfangsts historie. Bind II. Verdensfangsten 1883-1924. Sandefjord 1967. 
Per Jonassen og Bernt Eggen: Damp. Dampskipets æra i Vestfold. Tønsberg 2001.
  

 

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 04.07.09