Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Roar L. Tollnes: Sandefjords første kirke

Gruppe 5.6, høsten 2002

Sandefjords første kirke

Sandefjords første kirke var en trekirke i tidens typiske "kirkestil" hvor sveitserperiodens elementer kobles sammen med en nygotisk utforming. Sveisertiden slår også igjennom i kirkens interiør. Altertavlen var det eneste av det faste inventaret som ble reddet fra brannens ødeleggelse i mars 1900. Den sto lenge som den nye kirkens tavle, men henger i dag til venstre for korbuen i den nye kirken. Sandefjordmuseenes fotoarkiv.



Da Sandefjords første kirke ble reist, var Magnus Brostrup Landstad sogneprest i Sandar (Sandeherred). Sandefjordingene var også prestens sognebarn, men han hadde liten forståelse for deres ønske om egen kirke: "I Grunden er det ikke kirkelig Trang, som driver dem der nede, men snaret Forfængelighed og Fortrydelse over ikke at have Hogen Forret eller Ligeret til Sandeherreds Kirke med Landsognet. Adgang have de uhindret, og den som vil høre Guds Ord, finde altid en Plads. Det hastede slet ikke," skriver Landstad til sønnen Hans 23. 4. 1868, da kirkediskusjonen gikk som varmest. (Sitat gjengitt etter Hans Th. Landstad:" M. B. Landstad på nært hold belyst med familiebrev.")

Landstad hadde en medprest, kallskapellan Christianus Castberg Lange. Han var byborger og bodde i Sandefjord, og han var en aktiv byborger som også deltok i det politiske livet. I sine memoarer skriver han: "Sandefjord var i rask vekst og det for Sandeherreds kirke gjældende reglement tilstod "fiskere og strandsittere i byen, plads paa det øverste galleri og henviste for øvrig dens borgere til, med hensyn til kirkeplads, at avfinde sig med kjendinger i Sd.hered, uredens der jo i sommermaanedene kom adskillige hundredor av fremmede som badegjester, saa byens ønske om at faa bygge sin egen kirke, efter min opfatning, maatte erkjendes at være fuldt berettiget. Sognepresten motsatte sig imidlertid dette idet han gjorde gjældende, at han ved sin ansættelse kun var forpligtet til at forrette gudstjeneste i en kirke; han vægret sig ved at deltage ved betjeningen av en ny. Provstiet stillet sig paa hans side og nu begyndte da mange og lange lite hyggelige forhandllinger, hvorunder jeg ofte kom i en noksaa vanskelig stilling, og mangehaande kjedelige skriverier i byens blade som jeg dog fik holde mig ganske utenfor. Saa hugget statsrand Riddervold knuten over; der faldt en kngl. Resolution om at det tillodes Sandefjord at bygge en kirke paa en godkjent tomt og efter en aproberet tegning uten at noget var bestemt om dens betjening, og da jeg det aar var byens ordfører, faldt det i min lod, officielt at meddele sognepresten dette.

Kirken blev da bygget og indviet en adventsøndag 1872, medens der forinden omsider var truffet en ordning med dens betjening, saaledes at sognepresten, som tilfældet indtil da hadde været, ikke skulde være forpligtet oftere end hver anden søndag og at konfirmationer, komunioner og alle ministerialia skulde kunne for lemmer av begge menigheter i fællesskap, henlægges til hvilken som helst av de to kirker, altsag til den, hvori kaldskapelanen forrettet. Sandefjord fik saaledes gudstjeneste kun hver anden søndag og der var ikke fuld tilfredshet i nogen av menigheterne med den trufne ordning."

Full tilfredshet ble det vel ikke før etter at Landstad hadde søkt om og fått avskjed i 1877. Ved kongelig resolusjon samme år ble Sandefjord utskilt som eget sogn med sin egen sogneprest. Henrik Johan Carl Møller ble den første sognepresten i Sandefjord, og den bitre striden med nabosognet gikk etter hvert i glemmeboka. (Den spesielt interesserte kan slå opp i Knut Hougen: Sandefjords historie Il, s. 93ff. Der redegjøres det detaljert for stridighetene.)

Det oppsto strid om plasseringen av den nye kirken også. Flere tomtemuligheter ble diskutert, men arkitekt var det tydeligvis ikke strid om. Tidens mest produktive kirkearkitekt var Jacob Wilhelm Nordan. Fra 1860 av satt han i kirkedepartementets komité for utgivelse av mønstertegninger for kirker, tydeligvis et svært sentralt forum. De første kirkeoppdragene hadde han fått allerede som lærer ved Den kgl. Tegneskole hvor styret var konsulenter for kirkedepartementet. I 1869 overtok Nordan konsulentarbeidet alene. 96 kirker er registrert tegnet av arkitekt Nordan.

Etter at arkitekten var kontaktet, foreslo han at kirken ble bygd på Hjertnesgårdens grunn, som i 1866 var overtatt av Sandefjord Bad. Her mellom Ruklabekken og (nåværende) Hjertnespromenaden ville kirken få en fin plassering, og Badet tilbød tomten for 1 Spd. pr. kvadratfavn. Men det var en hake ved tomten. Den lå utenfor bygrensen, og Sandar var ikke villig til en grenseutvidelse. Den ble besluttet først i 1888 etter en ny varm diskusjon mellom de to nabokommuner. Så lenge ville ikke Sandefjord vente, og det ble besluttet å plassere den nye kirken i den gamle Hvidteparken med tilegg av en tomt som tilhørte Hans Aagaard.

Høsten 1869 forelå endelig ved en kongelig resolusjon tillatelse til å oppføre kirken, og 17. desember 1869 oppnevnte bystyret en byggekomité. Byggearbeidene tok til det følgende året, og Knut Hougen forteller at kirken ble oppført av bindingsverk med bordkledning innvendig og utvendig med mellomliggende papp og utført av lokale håndverkere: Murer Odd Børresen, tømmermester Jakob Mikkelsen, snekker Peder Andresen og snekker Lars Jakobsen. Videre nevnes at klokkene ble støpt hos Olsen, Nauen, orgelet levert av orgelbygger Eriksen, og døpefonten, hugget i sandstein, ble utført etter tegning av arkitekt von Hanno.

Som sin kunstnerkollega Hans Gude hadde også Adolph Tidemand tilbrakt noe tid ved Sandefjord Bad. Om dette var bakgrunnen for hans tilbud om en gjentagelse av altertavlen i Bragernes kirke, vites ikke, men Otto v. Mengelberg fra Düsseldorf kom med et rimeligere tilbud, og dette ble godtatt. Han hadde tidligere malt Jesus i Getsemane til Grimstad kirke, og nå kom det en kopi av dette motivet til Sandefjord kirke.

Sandefjordinger har alltid vært glade givere, og gaver ble også gitt til kirken. Byfogd, senere sorenskriver, P. V. Ottesen ga altersølvet sammen med sin frue. Birgitte Paveis, datter av den tidligere sognepresten i Sandar, Peder Paveis, ga alterstaker, og tollkasserer Thaulow testamenterte penger til et kirkeur som senere ble levert av urmaker Syrstad i Levanger.

I mai 1872 sto kirken ferdig, og regnskapet viste et utlegg på 13.954 Spd. og 28 1/2 sk. Men siden spørsmålet om kirkelig betjening av det nye gudshuset ikke var gjennomdrøftet, ble kirken stående avstengt nesten ut hele året. Søndag 10. desember 1872 kom den store dagen for kirkeinnvielsen ved prost Munster.

Gaver fortsatte å komme til den nye kirken. 15. oktober 1873 innføres: "Samme dags aften tændes første gang de lamper som en unævnt har skjænket til Sandefjords kirke." Det var tre lysekroner, men den ene falt ned og slo seg i stykker 1888. Dette resulterte i en skrivelse fra kirkeinspeksjonen til byens brændevinssamlag hvor det bes om "et beløp af Samlagets overskud til anskaffelse og ophængning af ny lysekrone i den nedfaldnes sted, hvormed samlagets styrelse vilde træde i den tidligere styrelses spor og i dens gand bidrage til kirkens sømmelige og nødvendige udstyr".

Men historien viser at mer skulle komme til å falle. Allerede under en brann i juli 1874 var kirken truet av ilden. Vinduene mot Storgata sprang, og bordkledningen ble brunskjoldet. Natten til 2. påskedag 10. april 1882 brant flere bygninger rundt "Øvre Torv" (Chr. Hvidts plass) og ingen torde gå opp i kirketårnet for å "klemte med Klokkerne, derimod blev der slaget Alarm i Gaderne ved at dundre løs pga store Blikspand". Kirken klarte seg også denne gangen, men i den store bybrannen natten til 16. mars 1900 gikk det galt. Sammen med rundt 50 bygningen ble kirken ildens rov. Sogneprest og kirkeverge fikk reddet altertavlen og noe løst utstyr, og Sandefjord menighet var igjen uten egen kirke til den nye og fortsatt stående ble innviet 23. oktober 1903.

Magnus Brostrup Landstad reiste fra Sandefjord i 1877. Da hadde han noen år også preket i den nyreiste kirken, som han hadde så store innvendinger mot. Men som Christianus Lange skriver i sine erindringer: "... glædelig var det at provst Landstad efter haanden kom til at like sig bedre og bedre i Sandefjords kirke og helst forrettet der, hvor han vist ogsaa hørtes bedre."

 

Det kan henvises til:
Hougen, Knut: Sandefjords historie Il, Oslo 1932
Smidt, Johannes: Vor arv, en vestfoldmenighets historie, Sandefjord 1922.
Bruk av stoffet avtales med Sandar Historielag.



Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt

Sist oppdatert 26.02.09