Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Roar L. Tollnes: Sandar - den gamle prestegården

Gruppe 5.6, høsten 2000

Sandar kirke

Carl Uchermans maleri av Sandar kirke og prestegård ble gitt av menigheten til prost Lange og frue da de feiret gullbryllup i 1905.


Prestegårdens eldste historie er lite kjent. Den fortaper seg i en fjern middelalder. Gården nevnes første gang i et par brev fra 1386. Presten Botolv hadde reparert husene og fikk som vederlag to jordparter og to kyr. Det hevdes at bygningene da lå vest for kirken, men flytting til nåværende sted ligger langt tilbake i en ukjent fortid. Da forgjengeren til dagens bygning ble revet i 1847, heter det i besiktigelsen at den var "saare gammel".

Gårdens gamle navn er Sandar, flertall av ordet sandr, og er et rent naturbeskrivende navn. I og med at kirken i tidlig middelalder ble lagt på gårdens grunn, ble — som vanlig mange steder — gårdsnavnet etterhvert også bygdenavn og avløste det eldre Skaun. Fjorden utenfor fikk også navn etter gården, Sandafjord / Sandefjord, slik vi møter det første gang i Sverres saga år 1200. Det lille strandstedet som etter hvert vokste opp på prestegårdsgrunnen, tok navn etter fjorden, og fjordnavnet ble forlenget til Sandefjordsfjorden.

Den nye prestegården sto ferdig til innflytting i 1848, oppført i to fulle etasjer med valmtak. Sydfasaden mot det tidligere gårdstunet, dagens Landstads plass, har åtte parvis stilte vinduer i hver etasje. Ved østre gavl var et trappetilbygg mens hovedinngangen var midt på nordre langside, hagesiden, med et overbygg i sveitserutførelse.

Peter Hersleb Harboe Castberg kom som sogneprest til Sandar i 1846. Han var gift med en dansk prestedatter, Anne Margrete Zimmer Henckel, som Lorens Berg har et ganske bistert bilde av i sin bygdebok. De fikk seks barn. En av guttene, Christoffer Castberg, ble senere en kjent og aktet skipper og reder i Sandefjord. Etter en tid som tjenestegjørende offiser, leste Peter Castberg på egen hånd til teologisk embedseksamen, og var sogneprest i Kviteseid og Larvik før han kom til Sandar. Han var flere ganger valgt som representant til Stortinget og var på mange måter sterkt engasjert, men da han kom til Sandar, fortelles det at han ikke skrev seg inn i manntallet for å unngå å komme på valg. Energisk som han var, må han nokså omgående ha tatt fatt på forberedelsene til bygging av den nye og store prestegården. Gateløpet mellom kirkegården og jernbanelinjen bærer den markerte prestens navn, Peter Castbergs gate.

Castberg døde1858 og ble i 1859 etterfulgt av den mest kjente av alle Sandars sogneprester, Magnus Brostrup Landstad. Landstads tid i Sandar faller sammen med arbeidet å få salmeboken godkjent og trykket. Prestefruen var heller ikke uvirksom. Hun styrte og stelte med den store bygningen hvor besøkende til Sandefjord Bad ble innlosjert i badesesongen. Mina Landstad gruet seg i lange tider før "badegjestene" skulle komme: "De krever stadig mer og mer, og selv oppfyller de mindre og mindre sine plikter. Snart blir det nok her som i Amerika: at vi må være våre egne tjenere. I Sandefjord er det vanskelig å få en skikkelig pike, alle vil helst være ledige, for å kunne tjene mest mulig i badesesongen."

Landstad ble etterfulgt av sogneprest Christinus Castberg Lange. Hans mor var søster av sogneprest Peter Castberg som bygde prestegården. Lange kom til Sandefjord som bestyrer ved Sandefjord høiere Almueskole i 1855, og ble 4 år senere kapellan i Sandar sogn. Fra 1877 var han sogneprest og senere prost til han i 1906 tok avskjed. Han var gift med sin kusine Petra Margrete Christine Bing Castberg. De hadde 12 barn. Datteren Petra forteller fra innflyttingen i prestegården 18. juni 1877: "Å hvilken høitidsstund å gå inn gjennem de små hvite haveporter til all den strålende herlighet! ... Og hva var der ikke å ta i besiddelse!! Have, lund, et vakkert stort tun, låve, fjøs, stall og stabbur,
for ikke å tale om selve slottet med alle de lyse, høiloftede rum, en eventyrverden det hele! ... Og det var ikke lenge før de store festligheter begynte."

Prost Langes familie

Prost Lange og frue fotografert sammen med sin store familie ved gullbryllupsfeiringen 13. september 1905.

13. september 1905 feiret Christinus og Petra Lange sin gullbryllupsdag, ved det samme bord i prestegården hvor de også hadde feiret sitt bryllup og sølvbryllup. Lange forteller om feiringen: "Der vistes os fra alle kanter kun altfor megen ufortjent kjærlighet og deltagelse. Jeg maa nævne verksbestyrer Weggers storslagne telt, hvor vi sat 224 mennesker rummelig tilbords, og de mange storartede gaver, deriblant det præktige billede av kirken og prestegaarden." Dette praktfulle bildet, malt av Carl Ucherman, ble senere gitt til Sandefjord kommune av arvingene.

Prestegården var sentral i mange sammenhenger, også som losji for prominente personer. I 1855, etter at skolebestyrer Lange — den senere presten — hadde flyttet inn i "den lille, byen tilhørende skolegaard nede ved Stortorvet", kom det beskjed om at kronprinsparet med deres lille datter "Sessa" (som senere ble dronning av Danmark og mor til kong Haakon) ville tilbringe noen sommeruker ved Sandefjord Bad, og prestegården ble stilt til rådighet. 

 


Daværende sogneprest Castberg var på utenlandsreise, og prestefruen med hjemmeværende barn flyttet ned i "Stine Sørensens gaard i byen". I slutten av juli kom de kongelige med dampskipet til Sand, på grensen mellom Sandeherred og Stokke, og ble kjørt med hest derfra. Det var Oscar I, kronprins Carl, kronprinsesse Louise, lille "Sessan", prinsen av Nederland, to hollandske grever, et par hoff-frøkner og et par kammerherrer. Badelege Ebbesen, badeinspektør Joh. Castberg og skolebestyrer Lange hadde fått pålegg om å være tilstede og ta i mot de høye herskaper. Kongen, prinsen av Nederland og grevene reiste dagen etter, mens de øvrige ble i tre uker. Kronprins Carl, som da oppholdt seg ved Gardermoen, kom på regelmessig besøk og bodde da hos "Madam Melsorn" i Storgata 20, det nåværende Landstadsenteret for kirke og kultur. En søndag de kongelige gjester deltok i gudstjenesten, lyste sogneprest Castberg for datteren Petra og hennes utvalgte Cristinus Lange. Etter gudstjenesten innbød kronprinsparet de unge til sitt taffel i prestegården og drakk de forlovedes skål i champagne, og Petra fikk et smykke i gave.

Etter Lange overtok Børre Strøm Gether Bomhoff som sogneprest, og han ble i 1916 etterfulgt av Lars Peter Gill. Han var den siste sognepresten som bodde i den gamle prestegården. Sandar kommune kjøpte eiendommen av Kirkedepartementet i 1917, og ny sogneprestbolig ble bygd i Prestegårdsveien. Den var klar til innflytting i 1918.

Prestegården var drevet som et vanlig gårdsbruk, og sto for en del av prestens inntekter, men ved kommunens kjøp, ble driften avviklet. I 1917 ble det annonsert auksjon på blant annet 14 kyr og en rekke bygninger som skulle rives. Den store hovedbygningen fikk i 1922 et tilbygg i vinkel i to etasjer. Annen etasje inneholdt kommunestyresalen. Denne salen, "Sandar", var en mye brukt festsal gjennom en lang rekke år. Den ble et viktig sted for foreningsaktiviteter, konfirmantforberedelser og politiske møter. Juletrefestene begynte før jul og fortsatte til langt ut i januar.

Prestegården

Prestegården i "Herredshus"-tiden. Skiltet på veggen forteller at Sandar Lensmannskontor holdt til i bygningen.


Da Sande skole nederst i Dølebakken brant i 1921, ble Sandeherreds biblioteks boksamling på over 2200 bøker ildens rov. 50 bøker på utlån ble reddet. Loftet på herredshuset ble bibliotekets nye sted to år senere, og 400 bøker var innkjøpt til åpningen. Utlånet var åpent lørdager fra kl. 16.30 til 18.30. Den senere skoleinspektør Ivar Spilde var bibliotekar til 1924 da lærer Herman Standal overtok vervet. Han sto for ledelsen til 1962 da sønnen Steinar overtok. I 1933 ble det gjennomført et større ombyggingsarbeide, og biblioteket fikk sin første håndboksamling. Den siste utvidelsen kom i 1960.

Etter hvert som behovet for kommunale kontorer økte, ble det reist flere frittstående bygninger, og kommuneadministrasjonen holdt til her fram til rådhuset på Hjertnes overtok funksjonene i 1975, 7 år etter at Sandar og Sandefjord var slått sammen til en kommune. Etter overflyttingen har den gamle bygningen tjent en rekke forskjellige formål.

Prestegårdshagen, nord for hovedbygningen, var i sin tid et praktfutt anlegg med myktløpende hageganger. Den ble noe amputert da Grevskabsbanen ble anlagt og åpnet i1881. Noe før siste krig ble parken gitt en utforming i stram og enkel funkisstil med hellelagte ganger, trappeanlegg og basseng med skiferbelagte sidemurer.

Men noe i hagen har overlevd fra prestegårdstiden. Litt skjult mellom et stort tre og jernbanelinjen står en sprengstein reist som bauta. Det fortelles at den ble plassert der i prost Langes tid. En av de unge anleggsingeniørene ved Grevskabsbanen, Ernst Carl Bartholomeus Vaumond, født 1857, fikk bo i prestegården. Der kastet han sine øyne på en av prestens døtre, den da bare 16 år gamle Signe, født 1864. Prosten var betenkt, men tilbederen iherdig, og to år senere ble det ekteskap. I løpet av de to årene anleggsarbeidene varte, ble den store steinen sprengt ut i jernbanetraseen, og ingeniøren fikk steinen fraktet til prestegårdshagen og reiste den der som en bauta. Fortsatt står steinen som et minne om ung kjærlighet.

Kart Sandeherred Præstegaard

Utsnitt av kart over Sandeherred Præstegaard fra 1878 som bl. a. viser det fine hageanlegget.

 


Kilder:
Lorens Berg: Sandeherred. En bygdebok.Kristiania 1918.
Prost Langes opptegnelser.
Vilhelm Møller: Sandar prestegård og herredshus. Sandefjords Blad 16.11.1974. 
Søren Emanuelsson: Sandefjords Blad 19.8.1992.

 

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt

Sist oppdatert 26.02.09