Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Strandli, Alf: En radiofabrikk i Sandefjord

En beretning fra radioens barndom og litt til

Gruppe 10.2, høsten 2000


En kort tid hadde Sandefjord sin egen radiofabrikk: Bøe & Strandlis (eller Strandli & Bøes) radiofabrikk. Navnene står for Gjert Andersen Bøe og Adolf Bernhard Strandli. Den siste var min far, født i 1890 i Strandlien under gården Nordre Feen i Stokke. Som ung kom han i lære i maskinverkstedet ved Framnæs mek. Værksted i Sandefjord. Med godt utseende og oppførsel og med klar intelligens ble han direktørens båtfører i sommersesongene. Han fant opp/utviklet en ny type bensinforgasser, men søkte for sent om patent. En liknende forgasser var det allerede søkt om patent for. I sin tid på Framnæs tok han spillejobber (fiolin) til brylluper, BRYTEKAMPER!, dans og når omreisende circus besøkte byen og trengte forsterkning i orkesteret. Hans interesse for Framnæs kjølnet nok etter hvert. Han giftet seg i 1912 med min mor, datter av byggmester Gunnar Olsen som virket i mange år i Sandefjord. Fra et tidspunkt jeg ikke kjenner (antakelig på slutten av første verdenskrig eller like etter), ble han heltids musiker med ansvaret for kinomusikken ved "Nedre", altså Kinoteateret. Hans kollega Thorvald Rosenblad som hadde tilsvarende stilling ved Verdenteateret, var familiens nære venn.

Etter en tid da kinomusikken var blitt rutine, ble han interessert i radio. Uten å ha lært engelsk pløyde han seg gjennom amerikansk radiolitteratur og begynte å lage radioapparater om formiddagene mens han fortsatt var kinomusiker. Radio var sensasjon på den tiden, og han lagde apparater på bestilling. Min mor dekorerte frittstående høyttalere med hvit silke med påmonterte silhuetter av ballettdansere. Etterspørselen ble større, og urovekkende rykter kom fra Amerika om lydfilm. Min far innså at kinomusikernes dager ville være talt om noen år. Thorvald Rosenblad med sin lange musikerkarriere bak seg kunne ikke innse at kinomusikerne ble overflødige, men min far vurderte å si opp sin stilling. G. A. Bøe var interessert som radiolytter, og et kompaniskap kom i gang mellom min far og Bøe. 

Radiomodell

Bildet viser radiomodell Strandli 1924 montert på plass i stua.
Øverst henger en rund høyttaler dekket av silkefront med ballettdansere i silhuett. På bordet står radiomottakeren med innstillingsknapper, og på hyllen under befinner strømforsyningsutstyret seg.

Privat foto.

Det gikk ut på at det skulle fabrikkeres radioapparater i begges navn. Min far skulle bidra med kunnskapene og Bøe med kapitalen. Inntil da hadde vi bodd i Dronningensgate 5. Gården var eiet av skipsfører Andreas Nilsen (bl.a. fører av beryktede Pytia som hadde for vane å velte). Hans hus lå vendt mot Dronningensgate. Vi bodde i 2. etasje i en bakgård som lå parallelt med Rådhusgaten. Kompaniskapet med Bøe gikk bl.a. ut på at far skulle disponere leilighet gratis i Storgaten 13 (-15) og at han skulle passe sentralfyren i vintersesongen. I G. A. Bøes tid gikk dette bra. Sentralfyren var utstyrt med "stoker" kullfyring og automatisk temperatur- og trekkregulering. Gården var bygget etter brannen i 1915 og var meget moderne utstyrt. Far kunne nå helhjertet konsentrere seg om radio. Han sa opp sin stilling ved Kinoteateret, og vi flyttet fra Dronningensgate til Storgaten 13 i 1926.

Mens radioapparatene tidligere var laget på bestilling, ble det nå lagt opp til "massefabrikasjon". Far utviklet flere modeller. Den mest populære var en veggmodell. Selv om det var elektrisk strøm i byen, var det ikke så vanlig på landet. Radioapparatene ble drevet med strøm fra et anodebatteri som måtte skiftes fra tid til annen og med blyakkumulator for apparatets glødespenning. Den siste var et problem, fordi den måtte lades relativt ofte. Det foregikk ved at kunden tok med sin akkumulator til far som ladet den over natten. Neste dag brakte han den ut til kunden (pr. motorsykkel inntil 1928, senere pr. bil). Prisen for en opplading med utbringelse var kr. 2,-. prisen holdt seg uforandret så lenge tjenesten var aktuell, nemlig til mot midten av 1930-årene.

Å kjøpe en radio den gang var ingen bagatell. For kunden var dette noe helt nytt og mystisk. Det foregikk slik:
1. Avtale om kjøp med forsikringer og overbevisning om at apparatet ikke ville føre til ildebrand.
2. Avtale om betaling.
3. Avtale om leveranse.
4. Levering på stedet med installasjon, ofte i kundens normalt ubenyttede stue.
5. Strekking av antenne, - lang antenne.
6. Instruksjon i betjening. Dette var et vesentlig punkt i den tiden da mottakerne var såkalte "rett-mottakere".

Radio ble mest brukt til å høre værmelding og nyheter. Det var få mennesker som unte seg slik luksus som å høre på noe annet. Eventuelt kunne man "lye messa" om søndagen. Det gjaldt å spare akkumulatorstrømmen. Far foretok slik installasjon og ble lokalkjent hos alle kundene. Derfor hadde han ingen problemer med å finne tilbake til kunden når nyoppladet akkumulator skulle leveres. Vintrene var et problem. Brøyting av veiene var mangelfull, og det gikk ikke an å ta seg fram med motorsykkel. Etter at far hadde kjøpt bil, kunne han i de første årene ikke bruke den om vinteren. Bilen ble "kasset" opp, d.v.s. den ble jekket opp og satt på smørkasser slik at hjulene hang fritt. Fra begynnelsen av -30 årene brukte han bilen også om vinteren. Ganske ofte satt han fast på veier som var brøytet med hesteplog, og han måtte få hjelp fra bønder og deres hester. Det var få telefoner på landsbygda, og mor satt engstelig i sene kveldstimer og ventet hjemme. Betalingen var fortsatt 2 kroner pr. besøk. Kundene var mange i Tjølling, Hedrum, Kodal og Stokke.

Som sagt, ble det produsert flere modeller. Alle var i trekasse laget av en møbelsnekker Jørgensen i Stockfleths gate. Min mor deltok i produksjonen med bl. a. å lage såkalte honeycomb spoler. Fra først av ble apparatene utstyret med et sølv monogram lagt av gullsmed. Apparatene ble plombert ved leveringen. Far var den eneste med autorisasjon til å bryte plomberingen for evt. reparasjon. Ny plombe ble påsatt etterpå. Tidlig ut i 1930 årene - visstnok etter årelange rettssaker i USA - kom det krav til alle radiofabrikanter om å løse Marconilisens. Dette ble for mye for samarbeidet Bøe/Strandli, og radiofabrikasjonen opphørte. Kravet om slik lisens bortfalt noen få år senere.

Min far drev videre som radioreparatør fram til 1940. Etter tyskernes beslagleggelse av radioapparatene under krigen 1940-45 kvittet han seg med alt liggende radiomateriell. Dette ble overlevert hjemmestyrkene. På samme tid flyttet vi fra Storgaten 13. Far etablerte elektromekanisk verksted i Kongensgate, senere i Skiringssalsveien. Det vesentligste av arbeidet var vikling av dynamoer og elektriske motorer. Av og til stakk en og annen dame inn med sin håndveske for reparasjon av låsen, eller en mann som skulle ha en mindre reparasjon av sin fiskestang med snelle. Tradisjonen tro, og til tross for en stor inflasjon i kroneverdien, tok far som regel fortsatt 2 kroner for slike tjenester.

Som et kuriosum kan nevnes at han i slutten av 1930 årene ble tilbudt fast arbeide som bilelektriker ved et herværende bilverksted. Lønnen skulle være 200 kroner pr. måned. Min mor syntes at det var et fint tilbud, men far ville være sin egen herre og fortsette som før. Omtrent på samme tid ble jeg ansatt på kontoret ved Sandefjord Gasværk med 15 kroner pr. uke og senere et tillegg av 2 kroner for merarbeid for direktør Nielsen som bestyrte den kommunale morstrygden. Selv om kroneverdien var en annen den gang, ble lønnen ofte snau. Etter dimisjon fra Luftforsvaret etter krigen, ble jeg ansatt i statstjeneste i Oslo med kr. 440,- pr. mnd. Av dette betalte jeg 100 kroner i hybelleie, 130 kr. ble lagt av til skatt, 20 kr. til trikk og buss, 150 kr. til mat, og de resterende 40 kronene kunne disponeres til klær og fornøyelser.

 

LITTERATUR:

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 13.08.09