Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Roar L. Tollnes: Solvang - fra gårdsbruk til sykehus

Gruppe 5.1, høsten 1999

Solvang

Midt på dette fotoutsnittet fra 1870-årene ligger den tidligere gårdsbebyggelsen på Solvang. Gården brant 1884. 
Sandefjordmuseenes fotoarkiv.


SOLVANG - FRA GARDSBRUK TIL SYKEHUS
Solvang har ingen lang historie som selvstendig gårdsbruk, og brukstiden ble heller ikke av lang varighet, sett i historisk sammenheng. Solvang og Bugården, som Solvang er skilt ut fra, kan være et godt eksempel på hva som ofte har skjedd og skjer med gårdsbruk som er nabo til et ekspande­rende bysamfunn.

På første halvdel av 1770-tallet delte Anun Fjære Bugården i tre bruk. Det ene bruket overtok søn­nen Erik, og han står som bruker 1773-1803. Erik var ingen drivende bonde, og han skjøtet halvparten av bruket til svigersønnen Anders Goli. I 1800 ble Erik enkemann og begynte fort å sløves, forteller Lorens Berg i sin bygdebok. 

Det er neppe trolig at Erik bygde hus på det nye bruket. På Militairt Situations Cart over LadeStaden Sandefiord, utarbeidet i 1801, er tunene på nordre og søndre Bugaard inntegnet, men videre ned til ladestedsgrensen ved den gamle Rugle-Bro finnes bare en mindre bygning på sydsiden av veien helt nede ved bekken. I forbindelse med byutvidelsesdiskusjoner ble det i 1881 "optaget" et kart av N. S. Krum & S. Molvig. Her er tunet på det fradelte bruket inntegnet, og med navnet Solvang påført. Tunet består av framhus mot syd og en lang uthusbygning i nord med to vinkelfløyer slik at det har vært et nokså regulært firkanttun. Denne bebyggelsen er vist på et fotografi, tatt vestover fra Preståsen noe etter 1872 (se KULTURMINNER, gruppe 7.2, høsten 1990: Vindmøller i Sandefjord). Den østre fløybygningen virker gammel og har to piper. Den kan ha vært et eldre framhus som senere har gjort tjeneste som bryggerhus, eventuelt kårbolig. Hele gårdsbruket brant i 1884. Det ble gjettet på at gnister fra toget, som fra 1881 prustende og pesende hadde strevet seg opp mot Bugården, kunne være årsak til brannen.

Etter Erik Anunssøn var det byborgere som overtok gårdsbruket. Kjøpmann Wilhelm Olsen Goen står som eier 1803-1818. Han var født på Sundane på Tjøme 1746 og døde i Sandefjord 1818. Han var gift fire ganger, de to siste gangene med døtre til Wilhelm Hvidt, 1788 med Kirsten Pernille Hvidt og 1795 med Anne Chatrine Hvidt. Da han giftet seg for tredje gang, flyttet han til Sandefjord. I 1803 byttet han en bygsel på Søndre Virik med et bruk i Bugården som også omfattet det senere Solvang. Det kan ha vært Goen som førte opp de første husene på Solvang. Han kunne ha nok midler til dette. Da krigen brøt ut i 1807, var han stedets største reder. Selv om han tapte skuter under krigen, beholdt han navnet "Rike-Olsen" til han døde.

Etter Goens død, overtok svogeren Christopher Hvidt bruket og eide det til 1831. Da var han kommet opp i store økonomiske vanskeligheter og måtte gi fra seg eiendommene sine. Det er lite trolig at Hvidt bodde på Solvang. (Om Christopher Hvidt se KULTURMINNER , 10.5, våren 1995.)

Christen Lorents Sørensen (d.y.) overtok Solvang etter Hvidt, og han drev samtidig et teglverk på flatene ned mot Mobekken. Det er uklart hvor gammel denne teglverksdriften er. Den er ikke nevnt under de tidligere eierne. Sørensen forpaktet fra 1854 teglverket til T. Testmann som drev det til 1866 da Sørensens sønn, som også het Christen, overtok teglverket.

Den neste gårdeieren, Hans Albert Grøn, hadde tidlig reist fra Sandefjord, men kom 1876 tilbake til byen, og han kjøpte Solvang. Da var teglverket ute av produksjon. Framhuset ble, mens det var i Grøns eie, beskrevet som "særdeles smukt og veibygget". Som fortalt ovenfor, brant det i 1884. Etter brannen forsøkte Grøn å selge Solvang med assuransesummen inkludert. Det kom ingen kjøper, og Grøn bygde gården opp igjen.

Det store praktfulle framhuset i sveitserstil som Grøn bygde etter brannen i 1884, står fortsatt. I 1923 innredet Sandefjord kommune bygningen til nytt sykehus for byen, som erstatning for det første enkle sykehuset som var bygget 1857. Denne bygningen står også fortsatt, med adresse Rådhusgata 2A med gavlen synlig fra Bjerggata. Solvang Sykehus fungerte helt til 1959 med fødeavdeling i en sidebygning. Da kunne personell og pasienter flytte over til nyoppført sykehusbygning østenfor det gamle Solvang-tunet.

Solvang

Fotograf Fred Hansens bilde viser hovedbygningen på Solvang, bygd av Albert Grøn og omgjort til sykehus 1923. Sandefjordmuseenes fotoarkiv.

Av det tidligere gårdsbruket Solvang er intet igjen. Utslettelsen begynte med oppføring av noen mindre bygninger langs den gamle KongeVej fra Laurvigen (i dag Bugårdsgata) nærmest ned mot bekken, Rukla. Fra 1. januar 1889 ble store deler av gården innlemmet i byen, og bykartet fra 1902, ajourført 1916, viser denne spredte bebyggelsen sammen med "Epidemisykehuset" og Gassverket, hvor den nye brannstasjonen nå er reist. Gjennom en rekke år var Solvang Garneri i drift, men nå er også denne form for landbruk blitt historie. Boliger og villahager sammen med sykehuset fra 1959 og en barnehage har overtatt de tidligere jordbruksarealene.

 

Litteratur:
Lorens Berg: Sandeherred. En bygdebok. Kristiania 1918.
Knut Hougen: Sandefjords historie. Bind I og li, Oslo 1928, 1932.

 

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 09.02.09