Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Thoresen, Per: En underlig robinsonade. Av to Sandefjord-skuters historie

Gruppe 10.1, høsten 1998

Fin-spisestue

"Fin-spisestuen", Hjertnespromenaden 11 med skutebilder på veggen.


To skuteportretter
I fin-spisestua i "Freberg-gården", Hjertnespromenaden 11 i Sandefjord hang det to høyst forskjellige skuteportretter.

Det ene, av jernbarken "Fram", er et stort oljemaleri med en mektig, sterkt profilert, ubehandlet mahogny-ramme. Det var tydelig et talentfullt amatørprodukt malt av en av sjømennene som var stolt av sin flotte skute. Skuta behersker elementene fullkomment, nesten overnaturlig med alle seil oppe, med signalflagg og det rene norske flagg i en vindspent og raus snor akterut for mesanen, med skipseierens initialer speilvendt på splittvimpelen på toppen av stormasten og unionssymbolet, "sildesalaten", på toppen av formaster. "Fram" er blitt "en flyvende hollender" der hun nesten svever over det hvitskummede, grønne havet mot fjerne mål. På den klare himmelen er det et rosa skjær i de snille skydottene. Horisonten er farvet av en sol som må ligge på lur like under. Det er enten soloppgangs- eller solnedgangstid. Jeg tror vi velger solnedgangen på grunn av den videre historie.

Det andre skuteportrettet står i sterk kontrast til det første. Det er en akvarell bak buklet glass og med en tynn, svakt profilert, sortmalt treramme med et smalt, forgylt felt langs billedkanten.

Barken Fram

Barken "Fram" av Sandefjord


Dette forestiller slett ikke noen "flyvende hollender", men rett og slett barken "Activ" av Sandefjord i hardt vær. Kulingen / stormen har krevd at flere seil må være revet: Røyl, bramseil og delvis storseilet. En overdimensjonert vimpel med skutenavnet i toppen av stormasta peker allikevel stolt fremover med vinden. Det samme gjør nasjonalflagget som med sin "sildesalat" i øvre venstre felt nesten dekker det som er igjen av mesanen. Skipperen står med langkikkerten oppå kahytt-taket og speider mot en sterkt krengende skute på babord side forut. Kan det være "Activ" selv for fulle seil i en enda mer dramatisk situasjon?

Kunstneren må ha vært en dreven skutemaler. Det hele virker realistisk og samtidig dramatisk, nesten profesjonelt. Han kan ikke ha malt dette direkte "etter naturen", men må ha brukt fantasien og sine maritime kunnskaper under arbeidet. Å male akvareller som tilskuer til slike situasjoner er ugjørlig.

Et forlis
I et fotoalbum fra det samme hjemmet er det en sterkt falmet og gulnet fotokopi av et vrak. Ei veltet skute ligger i brenningene på en sandstrand. På fotoet står det skrevet med fast og fin penn på engelsk: "Bark "Fram" 20' after she stranded on Maldon Island". Dette er realistisk billedreportasje i en dramatisk situasjon 20 minutter etterat selve katastrofen hadde funnet sted. Her var det ikke mulig å legge noe til eller trekke noe fra.

Professor Worm-Muller gjengir i "Den norske sjøfartshistorie" en underlig - men visstnok sannferdig historie - om den stolte Sandefjord-barken "Fram"s bedrøvelige forlis i Stillehavet en januardag i 1915.

En epoke på hell
Seilskutetiden gikk mot slutten under første verdenskrig. Eierne av slike skuter klamret seg fortsatt til det som kunne gjøre dem lønnsomme i konkurransen med de store dampskipene: Seilskutene kunne bringe store kvanta billig vare over vide hav til lav pris. Ulempen var at skipper og reder (befrakter) sjelden hadde kontakt når skutene opererte på de store verdenshav. Seilskutene måtte krysse seg langsomt frem når vindretningen var ugunstig. I stille vær kunne de med alle kluter oppe bare ligge og drive. Å seile for "god bør", var mer enn et munnheld i de dager. "Vi kommer sent, Hr. Kunsel, men vi kommer godt,", var det nok flere enn skipper Worse som kan ha uttalt til sin arbeidsgiver hjemme i Norge.

 

Barken Activ

Barken "Activ" av Sandefjord


En midlertidig "nisje"
"Fram" kom ikke hjem til Sandefjord i det hele tatt. Og lasten som skulle ha vært fraktet, var det vel ikke noe særlig stas med heller. Skuta lå ved denne sydhavsøya og lastet guano - dvs. forhistorisk fugleskitt som blir brukt som gjødsel. Å fylle opp skuta med 700 tonn laste-evne med gammel forstenet fuglegjødsel tok tid. Slik kunne ikke en dyr og rastløs dampbåt bli liggende. Dessuten tok gjødselen mye plass i forhold til verdien. Men med god bør i krigstid, da det var knapt med matvarer i Europa, kunne slik fart likevel være lønnsom for en gammeldags clipper.

"Robinsoner & Fredager"
Det fatale var imidlertid at det blåste opp til orkan, og "Fram" ble brenningens rov. Hele mannskapet til skipper Stub overlevde, tilsammen 12 mann.

Men en sydhavsøy på denne tiden var ikke et vanlig turistmål med fast fly- og radioforbindelse og med luksushoteller for bedrestilte. De var "alene" på den øde, ufruktbare øya. De innfødte, dvs. 60 "kanakker", ble ikke betraktet som ordentlige mennesker selvom de skal ha vært snille og hjelpsomme nok. Brystfagre "hula-hula-damer" med eller uten blomsterkranser og bastskjørt nevnes ikke i vår beretning. Nei, vårt trauste Sandefjord-mannskap måtte, da stormen hadde lagt seg, livnære seg som best de kunne under den drepende tropesola i hele fire måneder. Som føde måtte de ta til takke med de pelikanene som lot seg fange, og fuglegg.

Hva "kanakkene" spiste, nevnes ikke. Klærne mannskapet hadde på seg da skuta ble orkanens rov, gikk snart i oppløsning.

Det hente at de i det fjerne så den svarte røyken fra en dampbåt. Men hvor mye de enn hujet og skrek, fjernet skorsteinen seg og med den hjelpen.

Sammen med "kanakkene" tente de opp store bål på stranden når nattemørket falt på - i håp om å tiltrekke seg siviliserte sjøfareren oppmerksomhet. Men heller ikke dette hjalp.

Forlis

Barken "Fram" møtte en ublid skjebne, men mannskapet ble reddet


En reddende engel
I Sandefjord på sitt kontor på Hjertnespromenaden satt Abraham Jacobsen Freberg og ventet, som en kunsel Garman, på nyheter om "Fram", mannskapet, lasten og eventuelt utbytte av turen. Man var begynt å bli urolig for hva som kunne ha hendt. Utenom "Fram" hadde han igjen sitt flaggskip stålbarken "Hjertnes" og sliteren "Activ". Til den siste fikk han gitt beskjed: "Hvor er det blitt av "Fram"?" "Activ" måtte selv ut å lete. På Maldon-øya ble de nakne, solbrente og sultne sjøfolkene funnet. Sammen med "hula-hula-damene", deres menn, deres barn og de eldre "kanakker" ble "Fram"-mannskapet tatt ombord. De innfødt måtte de spandere en måneds seiltur på - de ville til øya Ratango lenger nord -, og så bar det til den svale badebyen Sandefjord.

Skipper A. Stub kunne nå si at han kom sent. Men om han også kom godt, avgjorde vel forsikringsselskapene. Ingen liv hadde iallfall gått tapt, og det var nok det viktigste.

Dette skyldtes nå iallfall ikke vår stolte "flyvende hollender". Sliteren "Activ" med skipper T. Torgersen må få æren for det.

Slutt
Snart etter kvittet A. J. Freberg seg med sine to siste seilskuter - han hadde vel fått nok av guanofrakt og forlis.

"Sub pondere cresco" ("gjennom motgang vokser jeg"), var mottoet til hans kjære hustrus familie. Han fikk konkret erfare at det ligger mye livsvisdom i dette, han også.


Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 04.07.09