Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Salomonsen, Hans: Lostjenesten i Sandefjord i mellomkrigstiden

Gruppe 10.1, høsten 1996

Los

"Gamlelosen" Salomon Salomonsen med stø hand på rorkulten i den gamle kravellbygde losbåten, sammen med sønnen Hans på vei til Stavern for å hente ny klinkbygd losbåt.


På oppfordring skal jeg få skrive litt om ovennevnte emne. Bakgrunnen er at min far, Salomon Salomonsen, var los i Sandefjord fra 1915 til han ble pensjonert i 1938. Fra 1905 til 1915 var han innseilingslos (sjølos) ved Færder, og i 1915 søkte han og fikk stillingen som utseilingslos i Sandefjord. Begge disse stillinger var statsstillinger underlagt Forsvarsdepartementet. Stillingene gjaldt losing av skip som kom fra eller skulle til utlandet. Skipene hadde da losplikt når de var over en viss størrelse. En annen kategori var havnelos. Det var en kommunal stilling, og i noen havner var det havnelosplikt. I andre havner var det opp til skipsføreren å avgjøre om han ville bruke los når hans skute ble flyttet innenfor et havneområde, eller seilte fra en norsk havn til en annen. Slik var det i Sandefjord. Da min far ble ansatt som utseilingslos her, var det som en selvfølge at han også ble havnelos.

Under krigen 1914 til 1918 var skipsfarten sterkt redusert i Sandefjord som i mange andre norske havner. Særlig gjaldt dette i krigens siste år med den «uinnskrenkede ubåtkrig». Men dette rettet seg jo etterhvert da krigen var slutt. Gjennom 1920- og -30-årene økte trafikken på Sandefjords havn ganske betydelig, særlig i sommertiden når hvalfangerne fra Sydishavet var hjemme.

Utseilingen fra Sandefjord til havet - til Skagerak - er ikke så lang. Selve fjorden er ca. 6 nautiske mil; dertil avstanden fra Holtskjær til Bonden eller til Sydostgrunnen 4-5 nautiske mil. Losen brukte derfor ikke dekksbåt i tjenesten, men hadde åpen farkost, motorsnekke på ca. 20 fots lengde. Han hadde heller ikke fast båtmann, men leide en mann for hver gang, og noen ganger klarte han seg uten båtmann, særlig i de første tjenesteår i Sandefjord.

Utover i 1920-årene vokste undertegnede til, så jeg fikk være med min far på mange tjenesteturer - først som tilskuer og «lærling» senere som «fullbefaren» båtmann. Dette kunne jo bare skje når jeg ikke var på skolen, eller når jeg tok fri fra studiene. Men siden travleste tid var sommerferien, så passet jo dette bra.

Så til hvordan det rent praktisk gikk for seg i tjenesten. Her vil jeg fortelle bare noe av det jeg selv så og var med på som båtmann, men uten at det er kronologisk ordnet.

Først om utseilingen. I godvær var det oftest meget enkelt. Losen gikk ombord i skuta som skulle til sjøs, og båtmannen drog i forveien ut gjennom fjorden så langt som losen mente det var nødvendig eller ønskelig. Der ute - eller kanskje litt lenger ute - kom losen ned i motorsnekka og de reiste inn til byen igjen.

Men selv i godvær kunne det stundom bli spenning. Et år ble de to britisk-eide hvalkokeriene "Southern Empress" og «Southern Princess», begge på ca. 17.000 tonn, tauet over fra Sandefjord til England. Den ene av dem ble slept av 2 store engelske taubåter. Losen gikk ombord i den ene, og losbåten fulgte med her, festet med litt lang fangline. Dette var en kveld i august; det var stille og fint vær, men ute i fjorden var det dønninger inn fra havet. Og her måtte losen være med helt til havs. I dønningene begynte taubåten å «vagge» fra den ene siden til den andre. Nå hadde den en svær fenderlist som gikk rundt hele båten. Listen var 1 til 1 1/2 fot bred, og i vaggingen ble listen senket ca. 2 fot under vannet på den ene siden mens den ble hevet til 4-5 fot over vannet på den andre siden. Slik vekslet det fra den ene siden til den andre i løpet av noen sekunder. Hvis losens motorsnekke kom under denne fenderlisten, ville den straks bli tippet rundt og synke. Og det samme ville skje om den kom inn over fenderlisten når den var under vannet, for snekka var klinkerbygget. Nå var det blitt mørkt, og losen måtte stige ned på fenderlisten når han skulle over i losbåten. Her måtte han ikke stå når listen kom under vannet, for han ville straks bli skyllet vekk, det gikk nemlig med nesten 6 knops fart. Så måtte han heller ikke falle mellom snekka og fenderlista. Da dirret det av spenning i båtmannen, for losen var jo ingen ungdom lenger heller. Men: ved Guds hjelp gikk det bra.

En ballastet tankbåt skulle gå til sjøs. Det var stille vær og litt disig, og båtmannen fikk beskjed om å gå til Holtskjær. Tankbåten kom etter - langsomt - for tåken ble tettere, og losbåten fulgte ved siden, langt utover. På grunn av tåken ville skipperen ha losen med så langt at han var trygg for alle båer og skjær. Omsider ble losbåten vinket inn litt skutesiden, losen kom ned leideren og ombord i losbåten, og etter ham et par karer fra rederikontoret, som skulle i land. Været var fremdeles ganske rolig; det var ingen dønninger heller, bare en ganske svak bris fra sydvest, så det ble små krusninger på vannet. Men så kom en vanskelig sak: losen hadde ikke kompass i sin båt. Siden han ble utseilingslos for mer enn 15 år siden hadde han aldri hatt bruk for kompass. Men i dag så vi ingenting som vi kunne styre etter. Hva skulle vi da gjøre? Vi måtte bare håpe på - og be om - at vinden ikke stilnet eller skiftet retning. Losen satt selv ved roret, og vi gikk med 6 knops fart uten å se hverken land eller sjømerke - eller solen (det var fremdeles høylys dag). Men så - etter nesten en time - dukket en fjellknaus frem i tåken, og losen kjent den straks igjen. Det var landet mellom Ula og Kjerringvik. Resten av turen gikk greit, og dagen etter gikk losen hen og kjøpte kompass!

En tankbåt på ca. 10.000 tonn lå på "Sidegrunnen", og skulle gå til sjøs. Det var stille vær, så losbåten ble festet til skuta, og både losen og båtmannen gikk ombord. For i slik tåke kan en så stor båt bare gå med 2-3 knops fart, særlig i trange farvann. Vel, båten lettet anker og begynte å gå mot sundet mellom Kvernberget og Håholmen. Som vanlig i tåke ble det blåst et kort støt i fløyta med korte mellomrom. Losen gikk med lommeuret i hånden, og ved hvert fløytestøt lyttet han etter ekko fra nærmeste fjell, merket seg retningen og visste hvilket fjell det var, talte sekundene lyden brukte på veien frem og tilbake og beregnet dermed avstanden. Således passerte vi Kvernberget og Håholmen uten å se noen av dem, passerte Holtskjær i passende avstand og fortsatte uten å se land noe sted. Vi fortsatte til losen sa her var åpent hav forut, og så kunne vi gå fra bordet.

En stor båt lå på havna, med akterfortøyninger på Stub og ankrene midt i havnebassenget. Den skulle gå til sjøs, men det blåste storm i flere dager, så den kunne ikke komme ut. For, som losen sa, den driver i land før vi får ankrene opp. Men etter et par dagers venting gikk stormen over til kuling, og det lot seg gjøre. Min far, losen, sa da til meg:«I dette været bør du ikke være alene i båten, men få en mann med deg.» Ja, vi fikk med den ene av de to Framnæs-ferjeførerne, Einar Johansen, som hadde vært losens båtmann flere ganger. Vi gikk da med losbåten utover i forveien, og før vi kom gjennom Tranga møtte vi dønningene etter stormen. Bølgene ble større og større etterhvert, og da vi passerte Sua (en båe like syd for Håholmen), kunne vi på denne måten se nakent fjell i ca. 10 meters lengde mellom bølgetoppene. På Sua er det ved laveste vannstand ca. 9 fot dypt. Vi fortsatte utover, og nå ble det etterhvert helt umulig å stå i båten uten å holde seg fast. Dette hang nok sammen med at de store bølgene etter stormen og de noe mindre bølgene av kulingen som blåste, gikk på tvers av hverandre. For stormbølgene kom fra syd og kulingbølgene fra mer vestlig kant, ettersom vinden hadde dreiet. Heldigvis var det fullt dagslys. Vi drog etter losens anvisning ut til midtveis mellom Kjerringvik og Bonden. Skuta kom kort etter, og vi så den langt inne i fjorden når vi var på bølgetoppene. Men når vi var i bølgedalene, forsvant den for oss til vi var «kloss innpå». Til og med mastetoppene forsvant til vi var mindre enn en skutelengde unna. Da skuta lå nesten stille og vi kom inn under låringa, så vi at 17-fotsmerket kom over vannet og 36-fotsmerket dukket under i de svære sjøene. Vi fikk losen ombord til oss, og alt gikk bra, Gud skje takk. Det var spennende.

Så litt om havnelosingen. Her måtte losen være kjent, med mange detaljer når det gjaldt avtander, dybdeforhold og fortøyningsmuligheter. Kaiplassen var ikke så stor. Byens dampskipsbrygga hadde bare 2 små utstikkere, og en tredje ble bygget midt i mellomkrigstiden. Framnæs og Vera hadde egne bedriftskaier. Noe mudring ble foretatt av og til. Fortøyningsplasser hvor skuta hadde begge ankrene ute og akterfortøyninger i land var det fra før av ved Huviklandet og på Stub. Nye kom i bruk i denne tiden ved Ranvikodden, Gonvikodden, Torøya og Trangsholmen, og i Mefjorden; dette siste var i hvalfangstens store oppleggsår. På alle disse stedene måtte da losen utse seg "med", dvs. merker i land som viste hvor ankrene skulle falle for hver fortøyningsplass. Når da flere båter lå ved siden av hverandre med bare fendere i mellom, hendte det jo en og annen gang at en skutes anker kom bort i en annen skutes ankerkjetting. Ankeret måtte jo ligge på bunnen en hel skutelengde foran baugen på skuta.

Som ovenfor nevnt var havnelosing ikke pliktig i Sandefjord, men de aller fleste litt større skuter brukte stadig havnelosen. Når skuter kom fra utlandet til Sandefjord, fikk de som regel innseilingslos ombord utenfor Svenner Fyr. Havnelosen var varslet om ankomsten og møtte skuta ute i fjorden. Så overtok han etter sjølosen og førte båten dit hvor det var anvist plass av rederiet og/eller havnefogden. Når «mindre» fartøyer (under 5-6 tusen tonn) skulle fortøyes ved Huvik eller Stub var det ikke sjelden havnelosens båt som bragte trosser og wirer fra båtens akterdekk i land til fortøyningsboltene. Losbåten fikk da gjerne med seg en mann eller to fra skuta.

Under en slik jobb hendte en gang et uhell som kunne blitt alvorlig: Det var kort etter soloppgang en sommermorgen. En båt på 4-5 tusen tonn kom til Sandefjord og skulle fortøye ved Stub. Losen var satt ombord og båtmannen hadde fått 2 mann med seg. Da skuta var i passende posisjon, tok losbåten i mot en trosse; noen kveiler av trossa ble lagt i båten, og det bar mot land. Der ble trossa halt opp og festet til en bolt. Da de ombord i skuta begynte å «hive inn» så trossa ble strammet til, viste det seg at den ble stoppet av en stor stein slik at den lå i vinkel: fra bolten om steinen og til halgattet på skuta. Midt over losbåten fra forut til akterut hang trossa i luften, noen centimeter over motorkassen. Båtmannen var ikke klar over at trossa lå om nevnte stein. Han satt et øyeblikk bøyd over motoren og ordnet en bagatell. Da vippet trossa av steinen for å innta rett linje fra bolten til skuta. I farten traff den båtmannen i brystet så han ble vippet overbord. At han ikke brakk ryggen var et under. Men alt gikk bra. Han ble selvsagt våt, men fikk ellers ingen skader.

Når litt større båter skal manøvreres til eller fra land i en havn er det ofte bruk for en taubåt. Men det var det smått med i Sandefjord i 20-årene. Man hadde bare «Ekspedit», en liten dampbåt som tidligere visstnok hadde fraktet passasjerer og gods mellom Kristiania og Sandefjord (og trolig andre steder i Kristianiafjorden). Ved siden av å være taubåt tjente den av og til som isbryter og som turbåt. Den hadde en maskin på 75 hk og klarte vel ca. 7 knop når den gikk for fullt. En gang kom en lastet 12.000-tonner og skulle fortøye i Ranvikodden. Losen kom ombord, og han lot ankrene falle like utenfor Gimle og lot skipet dreie mot venstre. Her var fjorden for smal til at den kunne fortsette å dreie mot venstre ved å gå forover og akterover en stund, selv om dette kanskje hadde latt seg gjøre dersom det gjaldt dreining mot høyre. «Ekspedit» var derfor på plass for å taue akterenden av skuta inn mot Ranvikodden, mens ankrene holdt baugen i ro. Ja, «Ekspedit» halt og dro, men det ble ikke mange meter i timen, så her måtte noe gjøres. Skuta hadde tørre trosser som fløt lett på vannet, og to trosselengder ble slept av sted, men den tredje måtte skjøtes til. Det ble trolig en lengde på over 400 meter - over 2 kabellengder. Men det gikk greit, vinsjen dro skuta på plass. Heldigvis var det nattetid, så ingen trafikk ble hindret av skuta som lå på tvers over fjorden i timevis.

En tid var en annen taubåt her i Sandefjord som bar navnet «Tramp». Men den klarte visst ikke mer den enn «Ekspedit», så det ble kortvarig. Derimot ble det atskillige ganger leid en litt større taubåt fra Porsgrunn som stundom befant seg her i Sandefjord i dagevis, og hadde nok å gjøre. Men så bygget Framnæs mek. Værksted en taubåt som fikk navnet «David». Den ble også kritisert for visse ting som burde vært annerledes, men den gjorde da tjenesten, så skutene fikk den hjelp de trengte. Den hadde - så vidt jeg husker - en glødehodemotor på ca. 400 hk.

Havnelostjenesten var ikke alltid bare innenfor Tranga. En dag kom en telefon fra Oslo. Det gjaldt en Oslo-båt som skulle til Vera. Kapteinen hadde aldri vært i Sandefjord og bad derfor havnelosen møte ham i skipsleia utenfor Sandefjordsfjorden kl. 6 neste morgen. Dette var tidlig på forsommeren, fint vær med nordlig morgenbris. Vi var som avtalt, ute i skipsleia til kl. 6. Da fikk vi se en båt komme nordøstfra. Losen vinket til den med flagget og den kom raskt, sakket på farten, og losen gikk om bord i en leider som var hengt ut. Så gikk båten innover mot Sandefjord, og losens snekke fulgte etter. Nå var nordavinden merkbar, og losens båtmann måtte få på seg oljehyre, for sjøsprøyten stod over snekka.

Et fullastet hvalkokeri på 20.000 tonn var ventet til Sandefjord tidlig en søndags morgen i mai måned. Vi dro fra brygga ved 5-tiden og var 7-8 personer i båten. Det var noen fra rederiets kontor, bl.a. kontorsjefen og kassereren, så var stadslegen med, for kokeriet var i karantene; det hadde vært innom en havn hvor det herjet en pest i landet. Så var losens bror, selv pensjonert los, med for moro skyld, han hadde en sønn blant mannskapet på hvalkokeriet. Ved 6-tiden gikk vi i land i Folehavna, for vi så ikke båten, men utenfor Bonden så vi noe som kunne være en tåkebanke. Ellers var været strålende - sol fra skyfri himmel og nesten vindstille. Etterhvert ble det klart at en tåkebanke kom sigende inn fra havet, og da vi hadde ventet en times tid, hørte vi en båt fløyte to korte støt - igjen og igjen. Altså lå skuta stille der ute og kunne ikke komme inn. Etter noen minutter spurte kontorsjefen losen: «Kan vi gå ut til den?» - Jo, det var det jo intet i veien for. Vel, så gikk vi alle i båten og startet sjøturen. Plutselig fant den pensjonerte losen på at han skulle peile bensintanken - og der var det bare et par centimeter igjen på bunnen av tanken, den som vi hadde fylt helt opp kvelden før. Her hadde altså tyver vært ute. Losen satte straks kursen tvers over fjorden til Kjerringvik hvor han fant folk som kunne hjelpe oss med drivstoff. Så bar det avsted igjen. Straks vi kom ut i fjorden kom tykk tåke veltende inn over oss. Vi reiste med 6 knops fart, og losen satt ved roret - og kompasset. Da vi hadde reist en time, måtte vi få en peiling på hvor hvalkokeriet befant seg, og vi måtte stoppe motoren for å lytte. Vi hørte de to fløytestøtene igjen og endret kursen noen grader. Etter å ha gått vel et kvarter til, hørte vi fløytingen når vi slo ned til sakte fart. En gang til måtte kursen endres noen grader, og etter vel 10 minutter hørte vi fløytingen mens vi gikk for full fart. Kort etter dukket det store skroget frem av tåken. Ombord stod en stor flokk karer og så på vår ankomst. De hadde hørt lyden av en motorbåt som nærmet seg, og ville vel se om det var kjentfolk. En leider ble hengt ut, og vi kom oss om bord, alle mann. Været var så stille at snekka kunne ligge ved siden av skuta, bare festet med en fangline - som om det hadde vært på indre havn. Sola skinte på mastetoppene, men nede i dekkshøyde lå tåka tett. Det var bare å vente på klarvær før skuta kunne komme inn i fjorden. Det skjedde ved 9-tiden om kvelden, og vi kom om bord ca. kl. 9 om formiddagen.

Men ventetiden måtte jo brukes. Legen kunne fort konstatere at ingen av mannskapene var smittet av pest, og kontorfolkene gikk vel igang med avmønstringen av hvalbåtmannskapene osv. - og det langt til havs. Så fikk vi en god middag. Kort etter middagen ønsket stadslegen å komme tilbake til byen. Eneste mulighet var da at losens båt skysset ham til Sandefjord. Båtmannen fikk oppgitt en kurs av losen, og så var det å reise i tåken igjen. Etter noe over en times tur fikk vi landkjenning, og det var Holtskjær. Resten av turen gikk da greit, både for oss og for hvalkokeriet, som altså kom inn utpå kvelden.

 

 

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 04.07.09