Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Tollnes, Roar: Vanningstroa på Lastelandet

Gruppe 8.1, høsten 1996

 

Vanningstroa på Lastelandet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er ingen som med sikkerhet kan fortelle hvor gammel vanningstroa på Lastelandet ved Goksjø er. Ingen vet hvem som påtok seg det store arbeidet med å meisle ut og tilforme i hard stein et vanningskar for tørste hester – og kjørekar. Her var det mulig med en kjærkommen pause enten lasset var tungt eller lett. I dag farer hestekreftene forbi i stor fart. Enkelte reisende kaster et sideblikk til troa og konstaterer at den står der og om det er vann i renna eller ei. Noen få stoppper og gir seg litt mer tid. Historien viser likevel at vanningstroa på Lastelandet ikke er en likegyldig ting. Den har flere ganger ført til oppvarmede innlegg i lokalavisa. Det blir lokalhistorie av slikt.

Vanningstroa består av en noe grovt formet steinblokk med ca.-målene 120 cm lang, 65 cm bred og 55 cm høy. På siden som vender vekk fra veien er det to spor etter handbor, 13 og 17 cm lange. I steinen er det ved hjelp av handbor hult ut et vannbasseng ca. 76 cm langt, 35 cm bredt og 18 cm dypt med en overløpsrenne i det ene hjørnet. I bunnen av bassenget ses to rader av hull etter handboret. Ved det ene hjørnet er det satt ned et vinklet jernrør for feste av en trerenne. Via en slik renne ble vannet ført fra den lille siplebekken nedover åssiden og ned til vanningstroa. Somme tider kunne det fosse godt, til andre tider var vannforsyningen høyst minimal.

Det er ikke kjent når den første veien ble anlagt forbi Lastelandet. Før vannstanden i Goksjø ble senket, var det trangt mellom strandbredden og Semsåsen, spesielt i flomtider. Et kart over Grevskabernes Amt fra 1832 viser at veien alt da gikk vestenfor Semsåsen og tett ved vannkanten. Slik veien går i dag regnes den å være anlagt i 1884, et årstall som står innmeislet i fjellpartiet like sør for krysset med Hotvedtveien. Vi kan temmelig sikkert regne med at vanningstroa har hatt sin plass på Lastelandet ihvertfall i godt over hundre år.

 

I 1989 kom vanningstroa tilbake til Lastelandet. Thor A. Skjelberg og Ragnvald Bjønni ordnet vannforsyningen ved hjelp av en uthult trerenne. Foto: R.L.T. sept. 1989.

Men så begynte det å skje merkelige ting: En dag i 1972 var vanningstroa plutselig borte. Johan Knap, som da var leder for Sandefjord Bymuseum, truet i et avisintervju med politianmeldelse. Dette fikk den ukjente tyv på bedre tanker, og troa ble satt på plass igjen, men snudd den gale veien. Noe før hadde bymuseet tatt opp med Fylkets Veivesen om å la museet få eierett og ansvar for å sikre steinen på stedet, men dette var blitt avslått. I november 1973 opptrer veivesenet selv som «tyv» og bortfører vanningstroa til Hedrum. Det ble protestert i lokalpressen mot flyttingen, men veisjef Leif Moy ville ikke gå med på at troa, som var tiltenkt plassert ved Hagenes bru, skulle flyttes tilbake. Han uttalte at hensikten var å få den vekk fra veikanten så den ikke skulle representere fare for trafikken. «Den sto der forøvrig helt umotivert uten tilsig av vann og ga inntrykk av å være forsømt og uten noen slags nytte.» Johan Knap, som også var formann i Vestfoldavdelingen av Fortidsminneforeningen, tok saken opp flere ganger og sendte også en henvendelse til Riksantikvaren: Styret i Vestfold avdeling ber om vurdering av hvorvidt flyttingen er i strid med Lov om fornminner. Finnes dette å være tilfelle tør man be om at Riksantikvaren retter en henstilling til Vestfold Fylkes Veivesen om å flytte stenen tilbake. Sandefjord Bymuseum er villig til å sikre stenen, bygge ut årssikker vanntilførsel, samt å sette opp opplysningstavle med veianleggets datum.» Riksvantikvaren svarte i november 1974: "Vanningstroen kommer inn under § 3, pkt. b i Lov om fortidsminner av 29. juni 1951. Dette punktet gjelder som kjent "Særlig merkelige ferdselsveier, bruer, veimerker og andre tekniske kulturminner" som kan fredes etter denne loven. Det er imidlertid tvilsomt om en fredning i seg selv vil være tilstrekkelig til å kunne påby en tilbakeflytting. Sannsynligvis står og faller det hele på en avklaring av eiendomsforholdet. Opprinnelig må vi anta at Sandeherred og/eller Sandefjord kommuner var eiere av vanningstroen. Dersom veien senere formelt er overtatt av fylkesvegvesenet, kan neppe noe gjøres uten ved minnelig overenskomst. I motsatt fall antar vi at Sandefjord kommune kan hevde sin eiendomsrett og forlange at vanningstroen settes tilbake på sin opprinnelige plass.» Styret i Vestfold-avdelingen sendte saken over til kommuneadvokaten i Sandefjord, og hvor den så ble av, kjenner jeg ikke til.

Det ble stille om vanningstroa til gårdbruker Bård Tørrestad på en av Tørrestadgårdene, flere år og veisjefer senere, satte seg i bevegelse i juni 1988. Han hadde sett hvordan den gamle steintroa lå henslengt på plassen ved Hagenes bru sammen med store tømmerhauger, brøytet på skjeve inn mot en fjellkant. Saken ble tatt opp med Sandar Historielag og konservator Einar Wexelsen ved Sandefjordmuseene, og det ble på ny gjort henvendelse til Statens Vegvesen Vestfold, vegkontoret. I juli 1988 uttalte driftsjef og i ferietiden fungerende veisjef Andreas O. Setsaa til Sandefjords Blad at han ville ta saken opp med etaten. Dette førte til at beboerne ved Hagenesbrua protesterte: "Ikke ta fra oss vanntroa på Hagenes. Der står den i et langt mer veihistorisk og ikke minst trafikksikkert miljø enn ved «fartsetappen» på Lastelandet." Men veisjef Johan Lepperød besluttet i samråd med sine fagfolk i mai 1989 at vanningstroa skulle bringes tilbake til sitt opprinnelige sted. «Jeg er så glad at jeg gjerne skulle ha flagget — om jeg hadde en flaggstang!» uttalte Bård Tørrestad da nyheten ble kjent.

Veivesenet holdt ord. I løpet av kort tid var vanningstroa tilbake, plassert litt nærmere fjellet, men like tilside for bekken som før. Nå manglet vannet, men Sandar Historielag har gode hjelpere. Den saken ordnet Ragnvald Bjønni og Thor Arnt Skjelberg. De dro i skauen til Harald Flåtten på Vaggestad, fant en passe ospestamme, og med hjelp av Harald ble den kløyvd og hult ut til renne og tilpasset mellom bekken og jernet på vanningstroa. I september 1989 rant det igjen i troa.

Sist vinter ble troa på nytt avisstoff. Trerenna var borte. Hva var hendt? Og hadde ingen ansvar for å få ei renne tilbake? Men da var alt de tre nevnte i gang. Renna ble funnet brukket på nedsiden av veien. Nå står renna spjelket på plass igjen, og når det går vann i bekken, fylles vanningstroa på Lastelandet fortsatt. Et enkelt minne om en tid som var. Men det er vårt alles ansvar å holde det i hevd.

 

 

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 23.06.09