Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Oddvar Styrmo: A/S Sandefjord Gasværk

Gruppe 7.4, høsten 1996

Gasstank

Gasstank og produksjonsbygning ved Sandefjord Gasværk står som bakgrunn på bildet som fotograf Laurits L. Bryn tok under det store dyrskuet på gassverktomta i 1933.


I januar 1912 står det å lese i Sandefjords Blad at de forberedende arbeider for å opprette et gassverk i byen drives av all kraft. Det er i gang underhandlinger om tomt, og innbydelse til tegning av aksjer i selskapet vil bli lagt ut i februar. Det er allerede mange som underhånden vil sikre seg aksjer. Det vises til resultater andre steder i landet, bl.a. til Tønsberg Gassverk som har vært i drift et år uten problemer, og stigningen i gassforbruket har overtruffet alle forventninger.

Det blir senere opplyst at gassverket er beregnet å koste kr. 230.000. Det skal bygges av millionfirmaet Carl Francke i Bremen, og tyskerne skal også være med i administrasjonen. Etter styrebeslutning noen få år senere (1.5.1916), ble imidlertid forbindelsen med Bremer Gaswerks Verwaltungs- und Pachtegesellschaft G.m.b.H. opphevet.

Generalforsamling til stifting av selskapet ble holdt 17.4.1912 med stor tilslutning. Det var på forhånd bestemt at aksjekapitalen skulle være min. kr. 150.000, maks. kr. 180.000. Den ble kr. 180.000, de siste kr. 10.000 ble tegnet under generalforsamlingen. Også kommunen gikk med som aksjonær selv om det var enkelte røster som var imot. Det ble utstedt 720 aksjer à kr. 250,–.

Gassverket ble anlagt i Prinsensgate opp mot nåv. Hystadveien 11 (stedet hvor ny brannstasjon er et av alternativene) og med innkjøring mellom Prinsensgate 28 og Prinsensgate 30. Det mest dominerende var gassbeholderen. Den var sylindrisk med svakt buet topp og fløt på vann. Var det god produksjon og mye gass på lager, lå beholderen høyt på vannet, mens den lå dypt og ruvet på langt nær så mye når det var lite gass i beholderen.

Gassverket ble umiddelbart uhyre populært, og allerede etter et års drift, hadde det 900 abonnenter. Det var i første rekke de sentrale delene i byen som var knyttet til gassverkets ledningsnett. Gass var lettvint både til koking og oppvarming, og overgang fra vedkomfyr til gasskomfyr var en stor lettelse.

Gassverkets tyske bestyret Arnold Herz og frue drev de første årene nesten moderne markedsføring med kurser og demonstrasjoner, og ikke bare for å skaffe gassverket nye abonnenter, men også for å lære folk å bruke gassen på en riktig måte. Sandefjords Blads medarbeider var med på avslutningen av et slikt kurs og gir en malende skildring av denne opplevelsen hvor han bl.a. skriver: «Pressen har adskillige byrdefulle og ubehagelige Hverv, men dette at overvære og nyde Frugterne av et slikt Kursus, det regnes til de mer behagelige Oplevelser.» Referatet omtaler de nye Koke- og Stekeovne og de lekre råstoffer som var utstillet. Etter at råstoffet var tilberedt av fru Herz og hennes elever, ble det servert middag med nyresuppe, 4-5 forskjellige steker, avkokt torsk, grønnsaker, dessert med epler og aprikoser, og så formkake og kaffe. Til alt dette hadde fruen brukt gass for 66 øre.

Markedsføringen gav utvilsomt resultater, for allerede i sin tredje årsberetning kunne gassverkbestyreren melde om at gass var tilknyttet 160 privatbluss, 1420 kokeapparater med 1640 ildsteder, 25 badeovner, 126 kaminer, 187 forskjellige oppvarmingsapparater m.v. Salget av gass var steget fra 270.452 kubikkmeter til 328.009 kubikkmeter. Det er tydelig at gass de første årene hadde en høy stjerne i folks bevissthet, og det blir også gass bystyret bestemmer seg for da kirken skal ha nytt oppvarmingsanlegg. Elektrisitetsverket er riktignok i full virksomhet, men har store problemer med kraftoverføringen, slik at strømmen forsvinner rett som det er uten forvarsel. Det fører øyeblikkelig til følgende annonse fra Gassverket: "Gasværket anbefaler billigt Lys, som aldrig uteblir."

Men gassverket var avhengig av kull, og 1. verdenskrig gjorde tilførslene vanskelig samtidig som det også var store sprang i kullprisene. Med god grunn måtte gassverket avertere: «Spar på Gasen. Kullene minker på Gasværket, Mangelen på kull gjorde seg gjeldende under hele krigstiden, men driften holdtes gående ved delvis bruk av torv og ved. Prisen på gassen som hadde ligget på 25 øre pr. kub.m. for abonnenter med alminnelig målere og 26 øre for automatmålere, måtte forhøyes vesentlig. Automatmålerne var 10-ørs automater, og disse måtte tømmes regelmessig. Av de som drev med den jobben, kan jeg nevne Alex. Larsen Moe, senere byingeniørkontoret, Arne Thoresen. senere trygdekontoret, og ikke minst kjent som mangeårig formann i Ballkluben i dens glansperiode, og Torstein Nielsen, senere bl.a. regnskapsfører på e-verket og sannsynligvis den eneste gjenlevende av dem som har vært ansatt på Gassverket.

Gass kan brukes til så mangt, ikke bare i husholdningen, og i 1918 forteller avisen om vognmann Stavnum, som har fått stedets første gassbil og har vært å se i gatene på sin første tur etter først å ha fått sin ballong fylt på Gassverket. Ballongen rummet 10 kub.m. som skulle være tilstrekkelig til ca. 30 km. kjøring.

De ujevne kullprisene avspeiler seg i Gassverkets regnskap, og det veksler mellom over- og underskudd. Mens det f.eks. i 1919/20 var et mindre overskudd, var underskuddet året etter over kr. 62.000. Aksjonærene var imidlertid helt fra starten av garantert et minsteutbytte på 4 1/2 %, og det kom man ikke utenom. Kommunen løste derfor etter hvert ut flere og flere av de private aksjonærene.

Min far var formann på Gassverket under nesten hele driftsperioden, og så langt tilbake jeg kan huske, var søndags formiddags faste rusletur ned til Gassverket hvor far leste av og noterte standen på de forskjellige målerne, det var produksjonen av gass, hvor mye på lager, forbruk av kull, hvor mye koks, tjære og ammoniakk som var produsert, for dette var biprodukter brenningen av kull førte til. Vi var også innom fyrrommet hvor fyrbøterne Isak Schrøder, Thorbjørn Haldorsen og Arne Eggen blant andre fylte kull inn i retortene hvor kullene ble brent og gassen ble utviklet. Det som var igjen, var koks som ble solgt til brensel. Ammoniakken ble bl.a. brukt som gjødsel, dog ikke helt uten problemer, for på et styremøte i 1915 blir det behandlet en klage på stank fra ammoniakkvann brukt til gjødning innenfor bygrensen. Vedtaket ble at dette kun måtte brukes i større avstand fra byen og kjøres til bestemmelsesstedet i tette fat og ad korteste vei.

Gassverket beholdt markedet utover i 1920-årene, selv om elektrisiteten etter hvert ble en lei konkurrent. Da e-verket i 1930-årene la an på en bevisst markedsføring om elektrisitetens fortrinn, begynte folk å gå mer og mer over til elektrisitet. Kommunen må gi gassverket tilskudd for å få regnskapet i noenlunne balanse. Det startet med kr. 8.000 i noen år, steg deretter til kr. 15.000, for så i 1940 å bli kr. 50.000. Men da er en ny verdenskrig på gang med de problemene dette førte med seg, ikke minst når det gjaldt å skaffe nødvendig kull. Fra Forsyningsdepartementet kom tidlig krav om å redusere kullforbruket med 50 %. Som under 1. verdenskrig kan en del kompenseres ved bruk av ved, men konsumentenes forbruk må likevel reduseres drastisk.

Det viktigste produktet ved siden av gassen, var koksen. Etter at jeg hadde gått ut av handelsgym sommeren 1940, var jeg fortsatt ledig ved årsskiftet 1941/42, og jeg fikk da midlertidig jobb på gassverket. Jobben bestod i å fylle koksen i sekker og stable dem. Sekken tok 1 hl. og veide ca. 45 kg. Prisen pr. hl. lå den gang på ca. kr. 4,50. Jeg stod i en hall som var åpen i begge ender, og da vinteren 41/42 var svinekald, var det en sur fornøyelse. Men koksen var kjærkommen der den havnet, og vognmennene Gustav Paulsen og Haakon Grønn kjørte det seletøy og hester tålte. Mye ble også hentet av tyskerne, for vinterkulda svei, og beslaglagte lokaler og skoler trang mye brensel.

Arbeidet med gass kunne være risikabelt. Et oppslag i avisene 17.2.-42 forteller at 5 mann ble gassforgiftet på Gassverket i forbindelse med et arbeid på ledningen inn til beholderen. Min far og kontrollør Solberg var i arbeid da det oppstod lekkasje slik at begge ble forgiftet. De utenfor skjønte umiddelbart at noe galt var fatt og fikk hentet dem, men det resulterte i at ytterligere 3 ble forgiftet. Det gikk bra, og uhellet førte til at far fikk ekstra melketildeling i 3 mdr. som selvsagt kom godt med. Lekkasjen tømte nesten beholderen for gass, og det ble derfor midlertidig innført streng rasjonering.

Etter krigen ble administrasjonen av gassverket ført over til e-verket, og spørsmålet om å legge ned hele virksomheten, ble tatt opp. Materiellet var slitt, og rørledningene begynte å bli dårlige. Det ble enighet om å fortsette så lenge materiellet holdt, men abonnentene ble rådet til å skaffe seg elektriske kokeapparater. E-verket søkte om og fikk ekstra tildeling av kokeplater og komfyrer for gassverkets abonnenter, kontant eller på gunstige avbetalingsvilkår gjennom e-verket. Det hanglet og gikk en stund ennå, men en dag ringer far bestyrer Røed på e-verket og forteller at nå er det slutt, pumpene vil ikke mer.

Den formelle sluttdag ble satt til 1.5.-49. Gassbeholderen av metall ble solgt til skraphandler Jacob Haakestad i Larvik, jeg tror det var for kr. 5.000. Bestyrerboligen og kontorbygningen ble foreløpig leid ut til boliger, for senere å bli revet. Kontorbygningen ble for øvrig anskaffet i 1931. Den ble kjøpt av daværende byingeniør Peter Smidt, og var et uthus som stod øverst i Storgt. Framhuset på samme eiendom ble flyttet og ble en del av Smidts nye hus i Kathrineborggt. 16.
De ansatte ble overført til annen virksomhet i kommunen. Som e-verkets regnskapsfører hadde jeg også overtatt Gassverkets regnskap, og på vårparten 1950 var jeg hos rådmann Sandberg og fikk hans undertegning på bilaget for overføring av resten til kommunen. Gassverkets virksomhet var over. Jeg ruslet forleden bort til den gamle Gassverktomten for å se om noe var igjen. Litt av verkstedbygningen stod der med den gamle døren inn til fars plass. Noe som måtte være en del av fyrrommet var også der. Dessuten fantes rester etter en støpt ring hvor gassbeholderen hadde stått og noe av en dam hvor en del av rensingen hadde foregått. Det var rester etter tjære der. Ellers var alle spor slettet ut. Tilbake er bare minnet om en virksomhet som gjennom drøye 35 år satte sitt preg på byen for så å forsvinne.

 

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 08.05.09