Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Lien, Bjørgulv: Lærerstriden. Et stykke norsk krigshistorie

Gruppe 10.4, høsten 1995

Om bord

I forpiggen på «Skjærstad». Så var det å finne plassen sin da. Personen i køya uten lue er Lien. Gjenngitt etter «Kirkenesferda 1942», Cappelen 1946.


«I det året vi går inn i, 1995, skal vi feire frigjøringen av Norge. Da tenker man tilbake på fem års okkupasjon, og spør: Hvem var heltene? De som står for meg som helter fra den tiden, var mine lærere og lærerinner. De fortalte oss hvem vi var. Svikter lærerne i et land, hjelper det ikke hvor stort infanteri du har.»
Erik Bye
(VG den 15. okt. 1994.)

Da landet var blitt okkupert i 1940, fikk skolen snart merke forandringene. Den første endringen i Sandefjord og Sandar var at Sandefjord folkeskole (Byskolen) ble beslaglagt av tyskerne den 17. april. Bygningen ble brukt til kaserne helt til det brøt ut brann der i januar 1944. l mellomtida måtte Folkeskolen dele lokaler med Sande skole. Etter brannen ble Sande skole beslaglagt og Sandefjord folkeskole frigitt. De to nevnte skolene flyttet da ned dit. Ut på høsten samme år var det Sandefjord kommunale høyere almenskole som måtte se skolebygget beslaglagt. Tyskerne flyttet inn, og «Den høyere» fikk lov til å ta over Sande skole. l mars 1945 var det Framnes skoles tur, idet første etasje ble beslaglagt, og Framnes måtte resten av skoleåret få sin undervisning på Breili skole.

Men dette hadde bare med de ytre forhold å gjøre. Også andre endringer kom, endringer som pekte fram mot en nyordning av skolen. Alt før skoleåret tok til høsten 1940, ble det bestemt at tysk skulle erstatte engelsk som fremmedspråk i folkeskolen. Den 20. mars 1941 sendte Kirke- og Undervisningsdepartementet dette brevet til Sandar skolekontor:

Departementet gjør herved kjent at Sandar skolestyre i medfør av forordning i den lokale skoleforvaltning av 16. desember 1940 pålegges å nedlegge sine funksjoner, samtidig som disse overtas av skolebestyrer Halfdan Asphaug og som rådgivende medlem skoleinspektør Lars Hørven og som rådgivende medlem for hjemmene husmor Anna Mikkelsen.

Ombyttet blir satt i verk straks.

Tilsvarende skriv ble sendt til alle kommunene i landet.

Det ble snart klart at utnevnelsen av Asphaug til skolestyre med Hørven som rådgivende medlem var en stor tabbe av NS-myndighetene. De saboterte de ulike bestemmelsene som kom fra departementet, så langt det lot seg gjøre. Således ble det ikke satt i gang tyskundervisning før høsten 1943. Påskuddet var at det ikke lot seg gjøre å skaffe lærer. Asphaug ble da også avsatt i november 1942 og erstattet med fotograf Lauritz Bryn. Før det var det kommet til atskillige sammenstøt mellom skolestyreformannen og ordføreren i Sandar. Den sistnevnte foreslo til og med overfor de sentrale myndighetene at Asphaug ikke bare skulle avsettes som skolebestyrer på Skiringssal, men også forvises fra kommunen. Det ble det heldigvis ikke noe av.

Tilsvarende endring skjedde i Sandefjord, idet skolestyreformannen, Eugen Vefting, ble erstattet med Karl Gunnar Benestad. Emil Melle ble rådgivende medlem og Gudbjørg Istre rådgivende medlem for hjemmene. Da Daniel Lie ble sjukmeldt i mai 1941, ble Sven Antonisen konstituert som skolebestyrer, en stilling han hadde til august 1943. Da grep departementet inn og tilsatte Arthur Pedersen. Heller ikke i Sandefjord var det noen påfallende vilje til å gjennomføre de påbudene som kom. Tyskundervisningen lot vente på seg lenge der også.

Propagandaen fra de sentrale skolemyndighetene økte. Alt i 1941 ble det øvd påtrykk for å få skolene til å abonnere på NS hovedorgan «Fritt Folk». Av skolestyreprotokollen for Sandar fra desember 1943 går det fram at det var tegnet årsabonnement på de tyske avisene "Deutsche Zeitung" og "Deutsches Monatshefte". Intet tyder på at bladene kom lengre enn til skolekontoret.

Ved enkelte skoler ble det uro blant elevene. I september 1941 måtte lektor Nodeland og rektor Ringstad ved Den høyere skole sende inn en redegjørelse for et opptrinn i skolegården. Ved slike tildragelser hendte det at Hirden blandet seg inn. Det kom også skriv fra departementet om hvordan skolene skulle forholde seg. Politisk propaganda i form av plakater på skolenes oppslagstavler ble ikke tillatt. Det samme gjaldt uhøflighet eller sjikane mot elever eller lærere. Videre het det:

Forhånelse mot det tyske rike eller dets Fører Adolf Hitler eller mot Nasjonal Samling eller Statspartiets Fører Vidkun Quisling er strengt forbudt. Det samme gjelder propaganda av enhver art til fordel for England eller for de nordmenn som har stillet seg på Englands side mot Fedrelandet.

Elever som ikke rettet seg etter Departementets pålegg, risikerte "å bli tatt ut av skolen og sendt til en særskilt oppdragelsesanstalt". På lærerværelset eller kontoret skulle skolens leder sørge for at det ble hengt opp et bilde av Quisling. Dette ble stort sett sabotert, bl.a. ved å henge bildet bak fram.

Det var viktig for myndighetene å få en lærerstand som var positiv til de nye ordningene. Derfor gikk det i november 1940 ut skriv med krav om at lærerne skulle skrive under på en lojalitetserklæring. Og det var ikke nok å vise «den blotte og bare passive lojalitet». Den enkelte lærer skulle gå aktivt inn for å skape forståelse blant sine elever «for det nye livs- og samfunnssystemet, som dette finnes uttrykt i Nasjonal Samlings program». Det ble samtidig gjort oppmerksom på at brudd på denne erklæringen «vil medføre at jeg øyeblikkelig må tre tilbake fra min stilling som offentlig tjenestemann». Læreroganisasjonene kom straks med sitt mottrekk. Lærere som fikk lojalitetserklæringen til underskrift, skulle svare med at de ville være tro mot sitt lærerkall og sin samvittighet og at de bare ville følge de bestemmelsene «som rettmessig» ble gitt. Dette førte til at myndighetene i første omgang ga seg. Men nytilsatte lærere måtte skrive under. I Sandar skolestyrer protokoll finner en for året 1941 stadig tilsettinger av lærere. I neste møte blir det så opplyst at vedkommende sier fra seg stillingen med den begrunnelse at de ikke vil skrive under lojalitetserklæringen.

Det var egentlig med dette lærerstriden begynte. Men dramatikken startet i februar 1942. Den kom som følge av den såkalte Riksakten på Akershus den 1. februar. Denne skulle bl.a. gi grunnlag for Quislings maktovertakelse og for en fredsslutning med Tyskland. To dager seinere, den 3. februar, kom så loven om ungdomstjenesten. Den hadde som mål å innkalle barn og ungdom mellom 10 og 17 år til ungdomstjeneste etter mønster av den tyske Hitler-Jugend. Her var det altså snakk om en langsiktig påvirkning til å endre samfunnet i nasistisk lei. Og den 5. februar kom enda en lov, loven om Norges Lærersamband. Alle lærere i offentlig stilling skulle ha plikt til å være medlemmer der. Sammenkoplingen i tid mellom Riksakten og de to lovene var langt fra tilfeldig. Uten at lærerne ville medvirke, ville det være umulig å gjennomføre ungdomstjenesten. Før hadde de vist at de ikke ville samarbeide frivillig. Nå skulle de tvinges. Lærersambandet skulle ha en pedagogisk oppgave: «Lærerne skal nå forberedes for den store oppgave de har i den nye stat, og Lærersambandet er midlet til å oppdra og lede lærerne inn på de veier de må gå, skal de kunne fylle sin samfunnsviktige oppgave i det nye Norge.» Det kom også en trussel: «Vi har de nødvendige straffebestemmelser.»

Det ble stor aktivitet blant skolens folk. Kontaktmann mellom lærerne i Sandar og de illegale lærerorganisasjonene var Herman Standal på Haukerød. Hvem som var kontaktmann ved Folkeskolen og Den høyere skole, er usikkert, men trolig var det Sven Antonisen og Bjarne Ringstad. Hemmelig møter ble holdt, der situasjonen ble drøftet. Det var full oppslutning om den linjen som den sentrale ledelsen hadde lagt opp.

Den 20. februar sendte så omtrent alle landets lærere inn denne personlig underskrevne protesten:

Jeg finner ikke å kunne medvirke til en oppdragelse av Norges ungdom etter de linjer som er satt opp for N.S.U.Ss ungdomstjeneste, da dette strider mot min samvittighet.

Da et medlemskap i Norges Lærersamband etter landslederens uttalelse bl.a. pålegger meg forpliktelse til en slik oppdragelse, og det dessuten stiller andre krav som strider mot mine tilsettingsvilkår, finner jeg å burde meddele at jeg ikke kan betrakte meg som medlem av lærersambandet.

Dette var nærmest "en krigserklæring". Alt den 23. februar meldte departementet at alle lærere som ikke hadde trukket protesten tilbake innen 1. mars, ville bli avsatt. Fra den 27. februar ble det gitt en måneds brenselsferie. Den 7. mars sendte departementet ut et formular om medlemskap, som lærerne måtte undertegne, dersom de ville heve lønn. Ingen fra Sandefjord og Sandar bet på den invitten. Med det skrev de i realiteten under på sin egen avskjed.

Fra den 6. mars og dagene utover veltet kan hende den største protestflom i landets historie inn over Kirke- og Undervisningsdepartementet. Det var foreldrene som sto fram. Her er en del av ordlyden i protesten:

Bispene er suspendert. Prestene har sluttet opp om dem. Lærerne trues med avskjed for det de har gjort for å beskytte våre barn mot NSS påvirkning. Vi foreldre kan hverken suspenderes eller avskjediges. Nå er det vår tur til å slå et slag for barna.

Tidlig om morgenen den 20. mars ble om lag 1000 lærere arrestert, av dem 12 fra Sandar og Sandefjord. Disse ble «tatt»,

fra Sandar:
lærer Kristoffer Goplen, Framnes 
lærer Ragnvald Harves, Buer 
lærer Oddbjørn Hole. Haukerød 
lærer Lars Lien, Store Bergan 
lærer Lars Os, Helgerød
lærer Ivar Spilde, Virik
lærer Jan Østby, Sande

fra Sandefjord:
lærer Karl Drivdal 
lærer Reidar Guren

fra Sandefjord høyere skole: 
lektor Ingvald Asheim
lektor Knud Dalaker
rektor Bjarne Ringstad.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på det om lag 1/2 år lange fangenskapet med Stavern og Grini som mellomstasjoner før det 2 uker lange oppholdet med fysisk terror og psykisk tortur på Jørstadmoen, samt den forferdelige transporten med jernbanens kuvogner og «slaveskipet» Skjerstad fram til Kirkenes. Det viktige her er at lærerfronten holdt. Svært få ga etter for kravet om å «skrive under», ingen av de 12 fra Sandar og Sandefjord. Alle ble frigitt i løpet av månedene september-november.

Mer interessant i dag vil det være å se litt på følgene av lærerstriden. Da lærerne ble gitt fri, var også kampen vunnet. Det ble aldri mer snakk om plikter i samband med ungdomstjenesten. Lærersambandet kom fortsatt til å eksistere, men som en nærmest «livløs» organisasjon. Vi har en uttalelse om dette fra det beste vitnet vi i denne sammenheng kan få, nemlig Vidkun Quisling. Her er det viktig å huske at kampen ikke bare foregikk mellom de arresterte og myndighetene. Det store flertallet som slapp arrestasjon, var i høy grad med. Den 22. mai troppet Quisling sjøl opp på Stabekk skole. Før de fleste av lærerne der ble arrestert, holdt han en tale, der han bl.a. uttalte:

Det er dere lærere som er skyld i at vi ikke har fått noe riksting. Det er deres skyld at Norge i dag ikke er et fritt og selvstendig rike. (Dvs. at det ikke var blitt noe av en fredsslutning med Tyskland. Forf. anm.) Vi ønsker ikke å bruke strenge midler, dere lærere har tvunget meg til det.

Det er en meget alvorlig sak dette. Der er ikke straff streng nok for det dere har gjort. Dere har gjort dere skyldig i en statsfiendtlig handling, en krigshandling.

Skolen i Sandar og Sandefjord tok i likhet med de fleste andre steder opp undervisningen igjen i april. Men de hjemmeværende lærerne holdt fast på sitt standpunkt: ingen ettergivenhet, ikke medlemskap i lærersambandet. Ellers fortsatte de som før. Det ble ikke satt inn vikar for de arresterte. Dette førte til at enkelte avgangselever ved folkeskolen i 1942 ikke fikk eksamen. På Den høyere skole gikk atskillige klasser uten undervisning i enkelte fag. Det var en del av kampen.

Det er et faktum at meldingene om lærernes kamp fikk stor betydning for «utefronten». I 1940-41 var det nokså vanlig blant våre allierte å se på det norske folket som en forrædernasjon. Det var ikke minst meldingene om lærernes kamp som snudde innstillingen. Striden ble også en meget viktig inspirasjonskilde for den øvrige motstandskampen her hjemme.

Etter at krigen var slutt, sto det en artikkel i «Göteborgs Handels- och Sjöfarts-Tidning» som ble omsatt og tatt inn i avisa «Vestfold». Her er noen avsnitt:

Men de norske lærerne stod fast da deres stund kom. Tross tortur Grini og Kirkenesferd gikk den norske lærerstand vegen sin ukuelig og seiersvisa, og den nådde frihetens topp etter å ha skrevet historie på ferden.

To ting har den norske lærerstand lært oss alle. Den ene tingen er at skolens gjerning ikke bare er mekanisk, ikke bare forberedelse, ikke bare repetisjon. Den er ånd og liv. De norske lærerne bekjente seg til vesterlandsk kultur, demokratisk samfunnsoppfatning og troen på individets rett, og så høyt vurderte de disse godene, at de ikke et øyeblikk vaklet da offeret skulle bringes.

Den andre tingen som striden har lært oss er at det kreves en større innsats av den enkelte enn vi har vært vant til å tro. Det å kjempe inntil døden for en rettferdig sak kan være en nødtvungen handling som utføres på kommando. Man har intet valg. Men de norske lærernes holdning er uttrykk for mot i sin reneste form. De hadde nemlig et valg. De kunne ha gått på akkord. Men de gjorde det ikke. Troskapen deres ble satt på den hardeste prøve. De bestod prøven.

I denne kampen sto folkeskolelærerne i Sandar og Sandefjord og lærerne ved Sandefjord høyere skole 100 prosent samlet.

Det første møtet i Sandar skolestyre etter krigen ble holdt den 23. mai. Der ble det gjort et enstemmig vedtak om at "de lærere som hadde vært i Kirkenes, skulde skrive sitt navn i skolestyrets møtebok til et minne for etterslegten".

Signaturer


LITTERATUR:

Lærerforbundets tidsskrift "Skolefokus", nr. 8/95.
Bjørgulv Lien: "-Folkeskolen i Sandar og Sandefjord gjennom tidene". Sandefjord 1994.


Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 11.08.09