Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Lien, Bjørgulv: Omgangsskolen

Gruppe 10.3, høsten 1995

Prest Andreas Fredrik Schröeter

Andreas Fredrik Schröeter var prest i Sandar 1799-1832. Maleriet henger i kirkens sakristi.

I året 1733 skriver sokneprest Kristian Langemach Leth: «Efter prædiken katekiseres vinter og sommer. Dagen før prædikedage skriftes ungdommen, efter at den er overhørt, nemlig den ungdom som forhen har været til Guds bord og ikke er i ektestand; likesag de en fjerdingvei omkring kirken boende og forhen til Guds bord antegnede gamle og unge. I øvrigt er sognet inddelt i fem bygdelag, og hvert bygdelags ungdom møter engang om uken for klokkeren til undervisning paa en dertil tillyst gaard.»

Hva sier dette om undervisningen? Jo, presten katekiserte etter prekenen, dvs. han stilte spørsmål og ventet ferdig innlærte svar. En må vel regne med at presten under katekiseringen også gikk igjennom nytt stoff. Ungdommen møtte lørdag før prekedager til overhøring i kirken. Der skulle presten kontrollere kunnskapene deres i forhold til det klokkeren hadde lært dem under virksomheten rundt i menigheten.

Menigheten var delt i fem bygdelag. Klokkeren underviste én dag i uka i hvert av dem. Altså utførte han sin pedagogiske virksomhet fra mandag til fredag. Han hadde ikke noe fast undervisningslokale. Undervisningen foregikk på «en dertil tillyst gaard». Her står vi overfor det første tilløp til organisert skole for allmuen i Sandar, en omgangsskole.

 

To år seinere, i 1735, fikk soknepresten bønder og borgere med på å gå et skritt videre. De skulle lønne to lærere, som skulle «fare omkring og holde information». Den ene, Peder Jenssøn, var etter datidas forhold en dyktig lærer, som folk var fornøyd med. Den andre, Anun Ditmansen, gikk det ikke så godt med, ettersom han nok var noe henfallen til alkohol.

Noe helt sikkert om kretsinndeling og arbeidsforhold vet vi ikke. Men Kristian Langemach Leth var en uhyre energisk og framsynt kar. Han sluttet i Sandeherred i 1736. Peter Flor fulgte etter ham som sokneprest. Han var på mange måter Leths rake motsetning og hadde neppe noen spesiell interesse for skole og opplysning. Men i 1739 skulle sokneprestene legge fram forslag til ordning av skolen etter skoleforordningen samme år. Det er grunn til å regne med at Flor i sitt forslag fulgte den ordningen som Leth tidligere hadde fått gjennomført. Dersom dette er riktig, var det tre lærere i menigheten. Klokkeren underviste ved den faste skolen i Sandefjord (sannsynligvis i sitt eget hjem). Også barna fra gårdene Kamfjord, Gjekstad, Gokstad, Hasle, Sverdstad, Mo, Rugården, Hauan, Virik, Fetja (nå Nordby), Pukkestad og Hjertnes gikk til den faste skolen. Ellers var bygda delt inn i to skoledistrikt, hvert på seks «skifter». Innenfor hvert skift ble skolen holdt på ulike gårder, til sammen om lag to måneder i året.

Ved skoleforordningen av 1739 fikk vi den første lov om skoleverket. Den var laget i København og skulle gjelde hele landet. Det er klart at lovmakerne ikke hadde særlig kjennskap til forholdene i Norge, enten det gjaldt økonomi eller kommunikasjoner. I store deler av landet var forordningen ganske enkelt umulig å gjennomføre. Derfor fikk en alt i 1741 en ny forordning. Nå innså en at det på landet var umulig å gå lengre enn bøndene maktet. Derfor fikk en ulike ordninger i de forskjellige kommuner. Dette var en av de første spirene til det kommunale sjølstyret.

Den 6. juni 1743 ble det holdt «samling» i Sandeherred prestegård. Disse var med: overinspektør Lauritz Fabritius, prost Jonas Scheen, forvalter Ole Christian Heegård, sokneprest Peter Flor, lensmann Erich Houcherød, bonde Lars Tolfsen Marum, bonde Michel Helgerød, bonde Iver Waggestad og bonde Halvor Raastad. I tillegg kom prestens såkalte medhjelpere: Hans Biørnerød, Lars Larsen Hasle, Hans Nielsen Breche, Jens Wierich, Michel Huvigen og Claus Hansen Berga«. Der ble en såkalt «Skolefundats» vedtatt , dvs. en skoleplan som skulle gjelde i bygda.

Her er det grunn til å peke på ett viktig forhold. Sandefjord var ikke egen kommune. Administrativt og økonomisk sorterte den under Larvik. mens Sandeherred menighet hadde ansvaret for skole og fattigvesen. Derfor hadde ladestedet vært omfattet av den skoleordningen Kristian Langemach Leth hadde fått gjennomført.

Nå ble det en endring i dette. «Samlingen» bestemte at Sandefjord skulle ha egen skole «under Larviks jurisdiktion». Sandeherred skulle deles inn i to skoledistrikt. Grensen gikk fra Sandar kirke over Åbol og Hundsrød og videre langs Raveien til grensen mot Stokke. Den vestre delen ble første og den østre delen annet distrikt.

For Sandars vedkommende ble dette en klar endring i negativ retning, idet de gårdene som før hadde sortert under den faste skolen i Sandefjord, nå ble fordelt på de to skoledistriktene. Hver lærer fikk derfor mange flere gårder og elever å forholde seg til. For Sandefjord ble ordningen enda verre, idet skolen ikke kom i gang før i 1748 og da svært uregelmessig fram til år 1800.

I følge skolefundasen skulle hvert skoledistrikt, som var delt opp i seks skifter, ha en lærer. Han skulle undervise to måneder i hvert skift og lære elevene «at læse prent som og nogenlunde at forstaa sin kristendom, saa og at regne og skrive». For dette skulle læreren ha en fast årslønn på 16 riksdaler. Men i tillegg kunne han ta 2 skilling i uka for hvert barn han lærte å lese, og 4 skilling for dem som han også lærte å regne og skrive. Av "formuende", kunne han ta 4 skilling i innskrivningspenger. Fattige barn skulle han undervise uten ekstra betaling. Dette betyr nok i praksis at de fattige vanligvis måtte nøye seg med «nogenlunde at forstaa sin kristendom». I tillegg til den kontante lønna skulle læreren "naar han gaar omkring, nyte frit av opsitterne, enten de har barn eller ei, skyss, værelse, seng og varme, lys og kost, dog ikke anden kost end den almuen selv spiser".

Omtrent alle måtte bidra sitt til lærerlønna. Hver gårdbruker skulle betale 8 skilling årlig, hver husmann 6, hver ugift over 15 år 6 skilling. Dette var neppe noen rettferdig fordeling. Men en må likevel huske at gårdbrukerne hadde belastningen med å holde husrom til skolen og kost og losji til læreren. De fattige skulle ikke betale noe. Her skal en merke seg at husmenn ikke ble sett på som fattige. Videre skulle soknepresten betale 6 riksdaler årlig. Inntekter fikk en også ved 4 riksdaler av kirkens lysepenger, og to ganger i året ble det holdt en form for kollekt til skolen. Og til slutt: i alle gjestebud skulle kjøkemesteren bære en bøsse rundt, slik at alle også der kunne gi sitt bidrag.

Ettersom en nå hadde fått en fast ordning med to lærere, «og ingen flere skoleholdere behøves», ble det bestemt at andre ikke skulle ha lov til å holde skole. I tilfelle det skjedde, måtte vedkommende betale 2 riksdaler i bot til skolekassa.

Her i Sandar skjedde det lite positivt fram til år 1800. Prost Andreas Schelven fikk i 1880 i stand en ny skolefundas, som bl.a. avgjorde at det skulle være tre lærere istedenfor to. Men fart i utviklinga ble det først med sokneprest Andreas Fredrik Schrøeter, som fulgte etter prost Schelven i 1799. Han satte i gang en etter forholdene i datida storstilt opplæring av lærere. Han samlet evnerike bondegutter om seg, og fra 1799 til han døde i 1832 hadde han lært opp 27 lærere. I 1799 var det tre lærere og omgansskoler i bygda, i 1832 var det åtte. Flere av lærerne ble meget dyktige og fortsatte i yrket langt ut over de lovbestemte sju år. For folk som Erland Erlandssøn Orerød og Tolv Trulssøn Vaggestad utviklet nok yrket seg til et kall. Begge kom til å være med på å prege utviklinga i distriktet i mer enn en mannsalder. Schrøeter nøyde seg ikke med å gi lærerne en form for grunnopplæring. Han samlet dem også seinere regelmessig for å gi dem ytterligere utdanning. Han veiledet dem pedagogisk og sørget for at de stadig utvidet sin kunnskapskrets.

Schrøeters arbeid ga frukt. Lærerne nøyde seg ikke med å lære barna kristendomskunnskap og å lese og skrive. Soknepresten krevde at elevene også skulle lære regning, geografi og historie. Bl.a. instruerte han skolemesterne i å lage kart ved hjelp av linjaler, tråder og krittstreker. Og etter gudstjenesten om søndagene ble barna tatt i overhøring i menighetens påhør, ikke først og fremst i kristendomskunnskap, men også i regning. Schrøeter stilte en stor tavle opp i kordøra. På den kunne han feste løse tallbrikker og laget på den måten regnestykker som elevene skulle løse. Folk skulle se at barna lærte mer enn religion. Slik ble omgangsskolen en god skole. Lorens Berg skriver i «Sandeherred. En bygdebok» s. 158 bl.a. at omgangsskolen hadde utviklet seg til en elastisk skoleform som «famlet sig fremover til bedre og bedre former». Han skrev videre på samme side: «l dette tidsrum hadde omgangsskolen sin bedste tid, dens gode sider kom mest til sin ret, og særlig kunde forholdet mellem forældre og gamle skolemestrer som Erland Orerød og Tolv Vaggestad faa præget av den truværdigste tillit, det godsligste venskap.»

Men for de oppgavene som en sto framfor i landet vårt, med økt deltakelse i samfunnslivet og dermed større krav til kunnskap, kunne ikke omgansskoler strekke til lenger. Skolen skulle også tas i bruk som et redskap til sosial utjamning. Derfor fikk vi skoleloven av 1860, som knesatte prinsippet om fast skole. I Sandar ble loven satt ut i livet med virkning fra januar 1863. På Fevang fortsatte omgangsskolen fram til og med 1865 på grunn av sterk motstand i kretsen. På Vaggestad ble reformen utsatt, men i 1868 ble fast skole også innført der etter ønske fra fra kretsen.


LITTERATUR:

Litt.: Lorens Berg: Sandeherred. En bygdebok. Kristiania 1910.
Bjørgulv Lien: Folkeskolen i Sandar og Sandefjord gjennom tidene. Sandefjord 1994

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 11.08.09