Sandefjord bibliotek

Til historielagets hjemmesider

Til Innholdsfortegnelsen

KULTURMINNER

Utgitt av SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord


Oddvar Styrmo: Hauan og Hauanslottet

Gruppe 5.1, høsten 1995

Hauanslottet

Skipper og reder Ludvig Georg Sophus Larsen førte opp «Hauanslottet», Adolf Amandus Andresen, som overtok eiendommen i 1916, anla hvalstasjon i Punta Arenas, Chile, og her vaier det chilenske flagget over bygningen.



Vi som vokste opp i Kathrineborggata omkring 1930, hadde to slott i vår umiddelbare nærhet. Hvor gata sluttet ved Pukkestadveien, lå Brydes jorder hvor kuene gikk og gresset, og der lå også Brydes imponerende bygning, Brydeslottet. Oppi åsen i vest lå det andre slottet, Hauanslottet. Med sitt tårn lå det som et eventyrslott. Det var bygget i 1887 av den daværende eieren av Hauan, gnr. 120 brur. 1, skipper og reder Ludvig Larsen. Gården hørte, iflg. Lorens Berg i eldre tider, i likhet med Bugården, til Manvikgodset. En tid var det også under bruk av Bugården til det i 1766 ble kjøpt av en bonde og ble drevet som eget bruk. Senere ble det delt mellom to brødre. Opprinnelig har nok Hauan, Bugården, Pukkeltad og Hjertnes hørt til Virik, som i sin tid visstnok var bygdas største gård.

Hauan, som selvstendig bruk, hadde eiendommer helt ned til sjøen ved Stub og Ranvik, og det var plasser både der og på Leikvoll.

Vilhelm Møller forteller at gården opprinnelig lå i hellinga mot Virikdammen og stedfester dette til den nåværende kolonihagen, men Hjørdis Tyraas (91), niese av senere eier Amandus Andresen, mener hun er blitt fortalt at gården lå lenger øst, omtrent der hvor Hauanstubben 5 er nå. Laurits Bryn har beskrevet denne tidligere gårdens hovedbygning som et typisk Sandarhus, vakkert med brutte tak. Årsaken til at husene ble flyttet, var kanskje jernbanen som ble anlagt på slutten av 1870-årene og som da gikk rett nedenfor gården. Men like mye var det vel ønsket for Ludvig Larsen, som da var eier av gården og som var en sjøens mann, å kunne se sjøen samtidig som han — i likhet med flere andre redere, fikk en staselig bygning.

Ludvig Larsens kone, Inger, var 4. generasjon til Hauanætten. Han var av Telemarksætt. Faren, Halvor, kom til Sandefjord og etablerte seg som smed på hjørnet av Skippergt. og Bjerggt.

Ludvig Larsen opprettet eget rederi og ble en tid regnet som stedets fremste skutereder. Han anla også et teglverk omtrent der hvor inngangen til Ekeberg Gravlund er nå, men det ble ingen suksess og ble lagt ned etter få år. Inger og Ludvig hadde seks barn. Et av dem var Georg, sene kjent som dr. Larsen, som hadde sin praksis i Bugaardsgt. (Prinsensgate 11) eller doktorgården som Vileid har restaurert så fint. En annen sønn var dr. Stjernholm i Skien (han tok sin mormors navn) som drev praksis der til han var svært langt opp i årene. Mange vil også huske skipsfører Borger Larsen, som bodde på «Vesle Hauan», eiendommen boet senere solgte til Virik Sanitetsforening og hvor nå Smiths Venner har sine lokaler.

Familien Larsen solgte i 1916 Hauanslottet med jord og herligheter til skipsreder og hvalfangstbestyrer Adolf Amandus Andresen for kr. 73.000 og flyttet til «Vesle Hauan>, som de bygde øverst i Pukkestad, på en tomt skilt ut fra Hauan.
Andresen, som overtok gården, var en fargerik personlighet. Han var født 1872 i Schrøetersgate 2, en eiendom som gjennom min kone fortsatt er i familiens eie. Etter styrmanns- og skipperskole dro han til sjøs og kom tidlig med i det gryende hvalfangsteventyret. Han anla hvalstasjon i Chile (Punta Arenas) og må regnes som en av de virkelige hvalfangstpionerene, men har nok ikke fått den plass han fortjener i hvalfangstens historie da han på mange måter kom i skyggen av andre pionerer. Andresen døde i Chile 12. januar 1940, etter sigende i ytterste fattigdom, men er senere rehabilitert av den chilenske regjering, som også har reist en minnestøtte på hans grav som blir bekranset hvert år. Fjernsynets Erling Borgen hadde for et par år siden en rekke programmer fra Syd Amerika, og kom i sitt program fra Chile inn på don Adolfo Andresen, som han het der, og viste opptak fra gravstøtten og hadde også intervju med folk som hadde kjent Andresen.

Niesen, Hjørdis Tyraas, som jeg også har nevnt tidligere, og hennes 5 søsken, var ofte på besøk hos sin onkel på Hauanslottet, og da ble de hentet i landauer eller bredslede. Senere ble det bil, for Andresen var av de første i Sandefjord som anskaffet seg det, en stor grå åpen bil som gårdsgutten måtte kjøre, for Andresen selv hadde ikke førerkort.

Riving av Hauan Hun har gitt meg en liten beskrivelse av Hauanslottet i Andresens tid. I grove trekk så det slik ut: I 1. etasje var det to kontorrom, et stort kjøkken, bad, spisestue og tre andre stuer: en hjørnestue med grå møbler kalt <,gråstua», en salong og en stor stue med røde møbler, «rødstua». Det var også et rom hvor Andresens sekretær, Aaby, bodde.

I 2. etasje var soverommene. Der var det også et røkeværelse med skinnmøbler, og der hadde han bl.a. en grammofon. Utenfor røkeværelset var det en stor veranda med utsikt ned mot byen. Denne ble senere visstnok forsynt med glassvinduer.

Selve tårnet var firkantet, og som resten av bygningen, i tre. Det var vinduer i tårnrommet, men det ble ikke brukt til noe. På taket var det en dreibar langkikkert som var svært populær. I flukt med gulvet til tårnværelset var det en terrasse med rekkverk som på tårnet og med samme spydlignende stolper i hvert hjørne som det var på tårnet. Terrassen ble imidlertid lite brukt. Inne i gårdstunet var det en stor gressplen og en hel del med epletrær.

Til gården hørte selvsagt også et uthus med låve, fjøs og stall, og sidebygning hvor de som stelte med fjøset og ellers drev med gårdsdriften holdt til.

Vestenfor gården lå det en liten dam, det er forresten rester etter den ennå. Der hadde Andresen gjess, og det ble bygd et gåsehus på en liten øy nær land. Øya kalte ungene St. Helena. I vår barndom brukte vi dammen, «Gåsedammen,> som vi kalte den, mye som skøytebane. Det skal i sin tid ha vært vindmølle ved dammen, men noen rester etter den har ikke vært å finne.

Andresen eide Hauan til 1925. Da ble det avertert auksjon på Hauan. «Skipsreder Andresen skal nå reise til utlandet» het det i avisen. Gården ble solgt til Tholf Tholfsen for kr. 60.000, og innbo og løsøre ble spredt for alle vinder. Den nye eieren lagde flere leiligheter i hovedbygningen, og av dem som bodde der i siste halvdel av 1920-årene, var en fotograf fra Kragerø som ønsket å etablere seg i Sandefjord. Det var fotograf Jørgensen med kone og barna Richard og Fie.
Tholf Tholfsen, en ivrig travsportmann og også benyttet til kommunale tillitsverv, drev gårdsbruk, men måtte se eiendommen mer og mer stykket opp. Den nære beliggenheten til byens sentrum gjorde den til et populært felt for nye boligområder.

Hauanskogen sykehjem, som har vært mye diskutert i det siste, er en tomt skilt ut fra Hauan.

Da Tholfs sønn, Thor, overtok i 1958, var Hauan for lengst spist opp av villabebyggelsen. Hauanslottets historie ender i desember 1975. Den 90 år gamle trebygningen var blitt høyst umoderne og vel også tæret av tidens tann. Den ble revet, og der hvor Hauanslottet lå som et Fata Morgana oppi åsen, er det nå moderne eneboliger og rekkehus. Sic transit....

 

Bruk av stoffet med angivelse av kilde er tillatt.

Sist oppdatert 09.02.09